Store barneflokker

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg bare gjentar - vent til hun begynner på skolen før du uttaler deg så sterkt.

Hvis din datter da - om enn aldri så oppvakt - har i hjemmelekse å lese høyt for mamma eller pappa, og at mamma eller pappa skal lese for henne - da mener du at din datter skal "slippe" denne leksen fordi du og dine søsken greide dere bra på skolen uten et slikt system?

Dette handler ikke om barnets behov, men hvilke lekser og hvilke regler som er på skolen. Og skolen i dag stiller mange flere krav til foreldrene enn det de gjorde for 20-30 år siden.

Personlig må jeg si at min førsteklassing heller ikke er noen dumming, tvert i mot ligger han foran snittet i mange fag. Men det hjelper ikke, for lekser må gjøres, og gjør ikke vi foreldre som læreren har sagt, så ender vi med en fortvilet unge, og i neste gang press fra skolen. Så vi MÅ sitte der og lese meningsløse tekster (hadde vi enda fått velge selv hva vi ville lese, eller det hadde vært noe som helst mening i det, men...), for vi kan ikke fortelle vårt barn at det ikke spiller noen rolle hva læreren sier. Vi kan ikke undergrave skolens og lærerens autoritet, vi kan ikke lære vårt barn til å sluntre unna pålagte lekser bare fordi han er smart. Så sitter vi altså der med meningsløse tekster...

Jeg synes det er synd om ingen protesterer. Bare fordi man treffer et potensielt sårt punkt med "følge opp"-argumentet vil det forhåpentligvis ikke si at ingen tør å protestere når det blir for mye.

Veldig mange sliter med dårlig samvittighet. Ofte uten grunn. Man slites i tusen retninger og kravene som stilles både fra arbeidsliv, skole osv. kan bli for mye noen ganger. Med mindre vi vil ha et samfunn der kun hjemmeværende, bollebakende energibomber kvalifiserer til å få barn fordi kun de kan følge opp godt nok, så synes jeg dette blir feil. Skolens jobb er å være en utdanningsinstitusjon. Jeg synes at det i økende grad virker som om en del tror deres oppgave er å administrere foreldrene til å gjøre stadig større del av oppgaven.

Dersom kravene og arbeidsfordelingen mellom skole og hjem blir sånn at man ikke kan makte det dersom man har et yrkesliv ved siden av, så synes jeg det er noe feil.

[chara]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Skolens jobb er å være en utdanningsinstitusjon. Jeg synes at det i økende grad virker som om en del tror deres oppgave er å administrere foreldrene til å gjøre stadig større del av oppgaven.
.

Nå ble jeg faktisk litt provosert, det er sjelden, men du traff et ømt punkt.
Den som stadig blir tillagt større del av oppgaven er skolen. Hvis vi kunne forholde oss bare til fag i skolen hadde vi ikke trengt å gi lekser. Hadde jeg brukt mindre tid på å passe på at skolebarna har varme nok klær, at de skal være greie med hverandre, høflige istede for frekke, ikke slå, ikke sparke, ikke erte, få i seg et godt måltid mat midt på dagen. Følge med i timene, ha respekt for hverandre og de voksne osv i all evighet.....
Vi har fått et oppdragerannsvar i skolen som tar utrolig lang tid. Vi skal ikke bare lære barn å lese, skrive og regne. Vi skal også være omsorgspersoner (dette mener jeg er viktig altså). Noen har så lite voksenkontakt hjemme at de krever mye kontakt av de voksne i skolen. Mange trenger å bli sett også bakenfor skolearbeidet.
Det kan da ikke være noe problem å høre på poden lese en side høyt for en på sengekanten. Øve kan han gjøre selv. Det er vel ikke meningen at foreldre skal gjøre lekser for ungene, men å følge med på at det er gjort kan vel ikke være for mye forlangt.
Det er nok også slik at de som tilbringer minst tid sammen med sine barn også er de som ikke følger opp lekser. Det er ofte de som har behov for mest hjelp som får minst.
_____________
Chara

[kie]

Opprinnelig lagt inn av chara, her.

Nå ble jeg faktisk litt provosert, det er sjelden, men du traff et ømt punkt.
Den som stadig blir tillagt større del av oppgaven er skolen. Hvis vi kunne forholde oss bare til fag i skolen hadde vi ikke trengt å gi lekser. Hadde jeg brukt mindre tid på å passe på at skolebarna har varme nok klær, at de skal være greie med hverandre, høflige istede for frekke, ikke slå, ikke sparke, ikke erte, få i seg et godt måltid mat midt på dagen. Følge med i timene, ha respekt for hverandre og de voksne osv i all evighet.....
Vi har fått et oppdragerannsvar i skolen som tar utrolig lang tid. Vi skal ikke bare lære barn å lese, skrive og regne. Vi skal også være omsorgspersoner (dette mener jeg er viktig altså). Noen har så lite voksenkontakt hjemme at de krever mye kontakt av de voksne i skolen. Mange trenger å bli sett også bakenfor skolearbeidet.
Det kan da ikke være noe problem å høre på poden lese en side høyt for en på sengekanten. Øve kan han gjøre selv. Det er vel ikke meningen at foreldre skal gjøre lekser for ungene, men å følge med på at det er gjort kan vel ikke være for mye forlangt.
Det er nok også slik at de som tilbringer minst tid sammen med sine barn også er de som ikke følger opp lekser. Det er ofte de som har behov for mest hjelp som får minst.
_____________
Chara

Ja, jeg er klar over mye av det du påpeker om skolens oppgave. Nå har jeg foreldre som jobber med dette og har jo fått et innblikk der.

Samtidig så vet jeg jo også derfor at det også innenfor skoleverket er de som kjemper imot denne administreringen av foreldrene i økende grad. Som f.eks. det Miss Norway forteller om.

Og ja. Det kan virke som om en del lærere tror at det er foreldrene de skal lære opp og sette karakter på. At man gjennom skolereformer har fått inn stadig yngre barn og at man gjennom utvikling har et annet syn på hva som er akseptabelt omsorgsnivå for barna (også i skoletiden!) rettferdiggjør ikke at man bare lesser på familier som godt kunne trenge mer av annen type samvær i fritiden enn den skolerelaterte.

Motangrep er ofte det beste forsvar. ("Hadde ikke bare foreldrene vært så dårlige i jobben sin...") Men er det nødvendigvis dårlig oppfølging hver gang foreldre ikke gjør nøyaktig som læreren krever?

Vi lever i et samfunn der mange synes at intet mindre enn 100% er godt nok innenfor akkurat deres fagfelt. Noen lærere synes kanskje at lekser er det viktigste i hele verden (satt på spissen), folk i avholdsorganisasjoner mener kanskje at intet mindre enn totalavhold er godt nok, folk som jobber med psykisk helse er kanskje opptatt av at man har god kvalitetstid til å gjøre andre ting enn pliktoppgaver sammen, noen tannleger mener kanskje at man aldri noensinne bør smake søtsaker på en onsdag osv. Alle er forkjempere og ofte mener man at det man selv er opptatt av er så viktig at det bør trumfe alt annet. Men så står vi andre der, da. Midt i det hele og skal leve våre liv på en god måte. Finne en balanse som er til å leve med. Og da kan det hende at man synes at lekser ikke bør ta mer enn så og så mye tid, at det er greit med et glass vin til maten i ny og né, at det er bra å gjøre pliktoppgaver sammen noen ganger også, at det innimellom er helt greit å ta med barna ut for å spise is selv om det ikke er lørdag osv. Det er vi som står midtimellom. Og kanskje er det det det handler om når noen våger å rekke opp hånda og si ifra om at "nå blir det for mye av dette som du synes er viktig".

Er man nødvendigvis dårlig til å følge opp når man ikke følger alle "oppskriftene" til alle fagpersonene? Når man lever slik at hverken læreren, tannlegen, legen osv. er 100% fornøyd, men balanserer det hele? Er det egentlig mulig å leve slik at man ivaretar absolutt alle andres kjepphester 100%?

Dette er vel også en side av saken for mange foreldre. Kravene er så omfattende fra alle kanter og man kan simpelthen ikke gjøre alle fornøyde. Noen vil alltid synes at man gjør for lite etter deres standard. Så da må man velge.

Selv valgte jeg å tidsbegrense leksene da jeg så at mitt barn hadde behov for mye annet i fritiden. Han isolerte seg og ble rett og slett nedstemt. Han hadde lange skoledager fyllt med å ikke mestre og lange kvelder der han til slutt gråt seg gjennom gangetabellen. Han avviste de meget sjeldne forespørslene på å komme ut og leke for "jeg kommer alltid i trøbbel". Han hadde i grunnen ikke tid til å både gjøre lekser og være sosial heller. Så jeg satte ned foten. Skolen fikk synes hva de ville. Her var det viktig for gutten å få mer av andre arenaer i livet enn skolen. Å fylle dagene med mer av det som han faktisk var dyktig på. Å få et godt selvbilde. Skolen var ikke så fornøyd med en gang og det gamle "følge opp"-slaget under beltestedet ble brukt. Men jeg fikk rungende medhold av bl.a. PPT. Og jeg ville i grunnen ha gjort det uansett om jeg ikke fikk det. Det viste seg jo også at guttens skoleprestasjoner økte når trivselen hans økte. Men nok om oss.

Det er en del ukultur i skolesystemet. Ikke nødvendigvis overalt, men det finnes. Og det finnes noen lærere som tror at det er foreldrene de skal lære opp og ikke barna. Eller som tror de først og fremst skal administrere oppgaver til hjemmene og ha nesten en slags oppdragerfunksjon overfor foreldrene.

Å detaljinstruere foreldre i å sitte pal ved siden av barna gjennom lekselesingene ("hvis ikke så følger du ikke opp") eller å nekte barna å gjøre lekser på SFO for å tvinge det gjennom er gode eksempler på det.

Jeg kjenner også til flere PPT-ansatte og barnevernsansatte som også påpeker dette. At i en del tilfeller der det oppstår konflikt mellom skole og hjem med beskyldninger for "dårlig oppfølging" så er det skolen som er på feilspor og foreldrene som fornuftig nok prøver å sette ned foten. Og altså får beskyldninger om å være dårlige til å følge opp i retur.

At barn skal være trygge, varme og ivaretatt når de er under skolens oppsyn er et dårlig argument for å forlange at foreldrene skal bruke opp den allerede for lille fritiden de og barna har sammen på å gjøre skolens opplæringsarbeid. Det er sjelden foreldrene som har stått på barrikadene og forlangt at deres femåringer skal overlates til skolen. At skoleansatte deretter klager over at de nå er mer som barnehageansatte og bruker det til å rettferdiggjøre å legge beslag på det meste av samværet foreldre og barn ellers har til rådighet er for dårlig. Rett og slett. Samtidig er det en reell klage. I den forstand at lærere er veldig presset i dag. Men er foreldrene egentlig rett adressat her? Hva med politikere som har bestemt at femåringer skal begynne på skolen og egentlig ikke har fulgt opp med ressursene det krever?

Og å komme med insinuasjoner om hvor gode omsorgspersoner man som foreldre er når man sier ifra om at "dette går for langt" er en dårlig hersketeknikk som dessverre brukes rett som det er. Det er kanskje derfor de fleste holder kjeft også. Og som i enhver annen sammenlignbar sammenheng så er det de som gjerne benytter seg av slike situasjoner til å fremheve seg selv på bekostning av andre. Om en forelder har tatt mot til seg og sier ifra om at "dette blir for mye og går utover andre viktige ting vi vil bruke tiden med barnet vårt til" og andre er enige, så er det ofte en eller annen som blærer med "jeg synes det er for lite, jeg. Mitt barn er sååå intelligent og det er da bare rett og rimelig at man følger opp. Jeg er jo glad i barnet og vil prioritere det" osv. For alt vi vet kan denne "flinke" forelderen være ekstremt dårlig til å se barnets behov. Kanskje denne forelderen er for opptatt av å bruke barnet for å selv fremstå positivt til å kunne si ifra når det blir for mye.

Det er slett ikke alltid det er dårlig omsorg å sette ned foten og ikke "følge opp" alt læreren sier. Men man bør gjøre noe mer enn det, selvsagt. Man bør si ifra og prøve å komme til frem til en ordning. Samtidig er det kanskje ikke så rart at foreldre kvier seg for å ta det opp når det ofte settes likhetstegn mellom å presse igjennom enhver leksemengde og lekseform og det å være en god omsorgsperson som følger opp.

Sånn. Der har man enda en av mine utallige kjepphester.

Jeg vil også si at dette er ganske typisk. Både lærere og foreldre er satt i en såpass presset situasjon at de begynner å "angripe" og bli urimelige overfor hverandre. Når krybben er tom osv.

Jeg tror skolene kan gjøre lurt i å se foreldres tilbakemeldinger og at mange faller av lasset i et litt annet perspektiv enn "dårlig omsorg", "dårlig oppfølging" osv. Akkurat som foreldre kanskje bør ansvarliggjøre andre enn bare skolen når femåringen ikke blir passet tilstrekkelig på.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Er man nødvendigvis dårlig til å følge opp når man ikke følger alle "oppskriftene" til alle fagpersonene? Når man lever slik at hverken læreren, tannlegen, legen osv. er 100% fornøyd, men balanserer det hele? Er det egentlig mulig å leve slik at man ivaretar absolutt alle andres kjepphester 100%?


Å detaljinstruere foreldre i å sitte pal ved siden av barna gjennom lekselesingene ("hvis ikke så følger du ikke opp") eller å nekte barna å gjøre lekser på SFO for å tvinge det gjennom er gode eksempler på det.

Og å komme med insinuasjoner om hvor gode omsorgspersoner man som foreldre er når man sier ifra om at "dette går for langt" er en dårlig hersketeknikk som dessverre brukes rett som det er. Det er kanskje derfor de fleste holder kjeft også. Og som i enhver annen sammenlignbar sammenheng så er det de som gjerne benytter seg av slike situasjoner til å fremheve seg selv på bekostning av andre. Om en forelder har tatt mot til seg og sier ifra om at "dette blir for mye og går utover andre viktige ting vi vil bruke tiden med barnet vårt til" og andre er enige, så er det ofte en eller annen som blærer med "jeg synes det er for lite, jeg. Mitt barn er sååå intelligent og det er da bare rett og rimelig at man følger opp. Jeg er jo glad i barnet og vil prioritere det" osv. For alt vi vet kan denne "flinke" forelderen være ekstremt dårlig til å se barnets behov. Kanskje denne forelderen er for opptatt av å bruke barnet for å selv fremstå positivt til å kunne si ifra når det blir for mye.

Jeg syns det er viktig å skille mellom to ting her. Det ene er prinsippet (som jeg også gjerne diskuterer - på foreldremøter), og det andre er hva man gjør i praksis. Altså, jeg er prinsippielt i mot at skolen gir meg lekser, og det har jeg sagt i fra om. Men det ble på vår skole, i vår klasse, møtt av "sånn er læreplanen, og det er foreldrenes ansvar å følge opp barna sine".

I praksis mener jeg likevel at det KAN grense til svikt i omsorg å nekte å følge opp påleggene. Man setter barnet i en fryktelig klemme, barnet som da må komme på skolen med ugjorte lekser fordi "mamma har prinsipp i mot dette".

Og det er det som er fella. Det blir galt uansett hva du gjør. Lar du være å følge skolens pålegg, så går det utover barnet ditt. Følger du skolens pålegg så blir du enda en som blir tatt til inntekt for at dette er et godt system som "foreldrene støtter opp 100 prosent om".

Vi har valgt minste motstands vei, som er å ta det opp på foreldremøtet, men likevel gjennomføre skolens pålegg uten å mukke og uten å kritisere det i barnets påhør. Vi prøver å bygge opp under et godt "hjem-skole-samarbeid", og det fordrer at vi som foreldre ikke kritiserer skolen unødig, og at vi forsøker å stille oss på linje med skolen overfor barnet.

Egentlig føler jeg at hjem-skole samarbeidet fungerer godt, men skole-hjem samarbeidet er preget av diktatur.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

"sånn er læreplanen, og det er foreldrenes ansvar å følge opp barna sine".

Det er det som er så rart. At de som faktisk jobber med å innføre nye læreplaner og retningslinjer i praksis nettopp er de som mener skolen ikke skal skyve sin jobb over på foreldrene og kalle det "følge opp barna sine". Dette minner litt for mye om å vri på ting, glemme intensjoner og bruke det til egen fordel.

Fra læreplanen:

Sitat:

Skulen har eit medansvar for å skape eit godt oppvekstmiljø for barn og unge. Det må skje ut frå det verdigrunnlaget skulen byggjer på, og med foreldra som ein viktig samarbeidspartnar. Skulen har eit heilskapleg fagleg og pedagogisk ansvar for opplæringa, og skal skape eit variert og stimulerande læringsmiljø som fremjer eit rikt læringsutbytte.
Utviklinga hos barn og unge fortel oss noko om korleis skulen bør organiserast og korleis læring best kan leggjast til rette for ulike aldersgrupper. Einskapsskulen skal femne elevgrupper med eit mangfald av føresetnader og føre dei til vidare vekst og virke på tvers av ulikskapar.

Sitat:

Grunnskulen byggjer på prinsippet om einskapsskulen - om likeverdig og tilpassa opplæring for alle i eit samordna skulesystem bygd på det same læreplanverket.

Sitat:

Kvaliteten skal ikkje vere avhengig av kvar ein kjem frå eller kvar ein bur.

Sitat:

For å kunne ta omsyn til ulikskap i bakgrunn og føresetnader hos elevane må einskapsskulen vere eit romsleg og inkluderande fellesskap. Mangfald i bakgrunn, interesser og føresetnader må møtast med eit mangfald av utfordringar. Tilpassing er derfor ein sentral og nødvendig del av opplæringa.

Sitat:

Det lovfesta prinsippet om tilpassa opplæring skal komme til uttrykk i heile verksemda i skulen. Alle elevane, også dei med særlege vanskar eller særlege evner på ulike område, må få møte utfordringar som svarer til føresetnadene deira. Individuell tilpassing er nødvendig for at alle elevar skal få eit likeverdig tilbod. Det krev at alle sidene ved opplæringa - lærestoff, arbeidsmåtar, organisering og læremiddel - blir lagde til rette med tanke på dei ulike føresetnadene elevane har.
Grunnskulen som fellesskap skal vere inkluderande. Elevar med særskilde opplæringsbehov skal ta del i det sosiale, faglege og kulturelle fellesskapet på ein likeverdig måte. Det krev at alle elevar i utgangspunktet skal få opplæringa si i skulen på heimstaden og høyre til i eit klasse- og elevfellesskap. For elevar med særskilde opplæringsbehov er samarbeid med foreldra spesielt viktig for å finne fram til det som samla sett er det beste opplæringstilbodet, og for å få ei felles forståing av kva ein kan vente av elevane når det gjeld innsats og utvikling. Samarbeid med foreldra er òg viktig for individuell tilpassing av opplæringa for elevar frå språklege og kulturelle minoritetar.

Om hjem og skole. Det som ofte blir brukt som argument:

Sitat:

Skulen skal støtte heimen i oppfostringa av ein ny generasjon og førebu dei unge på oppgåver i samfunnet.

Foreldra/dei føresette har hovudansvaret for oppsedinga av sine eigne barn, og må derfor ha medansvar i skulen. Samarbeidet mellom heimen og skulen er eit gjensidig ansvar. Skulen pliktar å leggje tilhøva til rettes slik at samarbeidet med heimen kjem i stand. Ein føresetnad for eit godt samarbeid er god kommunikasjon. Da er det første kravet at heimen får god informasjon. Foreldra/dei føresette må vite korleis opplæringa er lagd opp, kva elevane skal møte på dei ulike stega, og kva for arbeidsmåtar som skal brukast. Heimen og skulen må saman arbeide for framgang og utvikling hos elevane og halde kvarandre gjensidig informert. God kommunikasjon og kontakt mellom lærarane og foreldra til elevar frå språklege og kulturelle minoritetar er særleg viktig for samarbeidet heim - skule og for opplæringa av den enkelte eleven. Det skal leggjast til rettes for at foreldra/dei føresette kan vere aktivt med i utviklinga av skulen, men i eit omfang og på ein måte som er overkommeleg når det gjeld aktivitetar og virke. Samarbeidet skal baserast på gjensidig respekt og vilje til å setje eleven i sentrum. Elevane må ta del i samarbeidet mellom heimen og skulen som aktive og sjølvstendige deltakarar og ha høve til å vise initiativ og ta ansvar.

Samarbeidet om den enkelte eleven er primært eit ansvar for klassestyraren og heimen. Saman med elevane og lærarane skal foreldra/dei føresette vere med og få til eit godt klassemiljø, slik at klassen blir eit aktivt og trygt fellesskap. Skulen må be om råd og informasjon om situasjonen til elevane, også utanfor skulen når det har noko å seie for opplæringa. Samarbeidet skal gi gjensidig støtte, motivasjon og rettleiing. Dersom det blir usemje og konfliktar, må ein prøve å arbeide med dei og løyse dei i fellesskap. Som klassekontaktar, som representantar i samarbeidsorgana og i anna samvirke har foreldra/dei føresette høve til å få innverknad på og medansvar for klassen, for skulesamfunnet og for den rolla skulen har i nærmiljøet. Det er òg viktig at dei tek del i arbeidet med skulevurdering. Personalet i skulen, elavane saman med foreldra, må samarbeide om å utvikle eit miljø fritt for mobbing og krenkjande åtferd.

Diktaturlignende pålegg som begrunnes med at lærerplanen sier det skal være sånn er altså helt på jordet.



Man kan da godt følge opp barna sine selv om man ikke sitter pal ved siden av når de gjør lekser.

Men du har rett i at skolen har en utrolig makt i forhold til at de færreste foreldre vil at barnet skal utsettes for det å ikke møte med leksene gjort etc. Og jeg for min del mener at en slik makt forplikter i forhold til det å være lydhør. Det kan fort bikke over i maktmisbruk.

I noen tilfeller der skolen har definert slike ting som omsorgssvikt og meldt til barnevernet vet jeg at det i en del situasjoner har blitt satt spørsmåltegn ved skolen og ikke foreldrene. Der barnevernet altså er uenig med læreren om at det er til barnets beste å sitte i timesvis med lekser hver dag. I noen tilfeller skal kanskje ikke barnet ha lekser i det hele tatt i en periode.

Et viktig poeng med de nye læreplanene er vel hver enkelt elevs krav på individuell tilpasset undervisning. Blir det vektlagt i like stor grad?

Jeg misliker sterkt den oppdragerrollen enkelte lærere ser ut til å tro at de har overfor andre voksne. Altså foreldrene. Og jeg synes det er synd om noen trumfer gjennom fordi foreldre ikke ønsker å utsette barnet for ubehaget ved å være den som får gjennomgå. Jeg håper og tror at de aller fleste lærerne er til å snakke med, derimot. Mange er fleksible og imøtekommende. Men da må jo foreldrene si ifra. Ellers blir jo bare de som synes det er for lite lekser synlige.

Flesteparten er nok veldig ok. Men det hjelper så lite dersom man er den som har et barn i klassen til læreren som forlanger og krever og delegerer undervisnigsarbeid over en lav sko.

Jeg vil oppmuntre alle foreldre til å selv lese læreplanen. Så slipper man i alle fall å bli avfeiet med at "det står i læreplanen" når man sier ifra. Mange av de som jobber med å få læreplanen til å fungere i praksis sier nemlig noe helt annet enn det flere her har blitt møtt med. At foreldre må sitte pal ved ungen når de gjør lekser fordi det står i læreplanen er en grov feiltolkning.
http://www.udir.no/L97/planer/laerep...runnskole.html
http://www.udir.no/L97/planer/l97/html/bruats.html