Tar du ting på sparket?

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg kan ikke tenke meg noe kjipere enn å være på besøk hos noen som strengt tatt ikke ønsker å ha meg der.

Vi har jo mye sånne plutselig visitter, men jeg har aldri opplevd å føle at jeg ikke vil ha gjestene der, vel er det av og til litt upraktisk men vi har det jo alltid veldig hyggelig og det er lite jeg ønsker mer enn å ha det hyggelig med venner, selv om vi hadde planlagt å bruke dagen til noe annet.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Vi har jo mye sånne plutselig visitter, men jeg har aldri opplevd å føle at jeg ikke vil ha gjestene der, vel er det av og til litt upraktisk men vi har det jo alltid veldig hyggelig og det er lite jeg ønsker mer enn å ha det hyggelig med venner, selv om vi hadde planlagt å bruke dagen til noe annet.

Nå kan man jo raskt høres ut som en kjiping om man ikke i denne tråden sier at man alltid tar imot uanmeldt besøk med åpne armer samtidig som man, jfr en annn tråd her inne, alltid tar imot små uanmeldte middagsgjester med glede og raust øser av gryta si.

Men det handler ikke om raushet og evnen til å være glad i folk dette, altså. Jeg er en übersosial ENFP'er og jeg går de fleste en høy gang når det gjelder å invitere mange folk ofte på både det ene og det andre samt dele alt jeg eier av jordlig gods og sånn. Det handler om noe helt annet dette.

Å være tydelig på egne behov og ta høyde for at egne behov ikke kommer superlangt ned på rangstigen mens alle andres behov alltid kommer først. Om svigermor er skikkelig selskapssyk på samme dag som jeg er langt nede og virkelig trenger tid med mannen min - hvem sitt behov bør veie tyngst? Svigermors skravlesyke "fordi det er uhøflig å avvise uanmeldt besøk" eller mitt behov for nærhet og støtte fra partner?

Som regel koser jeg meg godt med andre folk, og det skjer da stadig at jeg tar imot uanmeldt besøk også (selv om jeg for mitt bare liv ikke kan fatte hvorfor de ikke spør om det passer først), men det er altså ikke (lenger) noen automatikk i at mine behov er mindre viktige enn hvilke som helst andres på et hvilket som helst tidspunkt. Heldigvis.

[him]

Jeg er tidligere vant med en slik besøkskultur som du skisserer i HI, Floksa og jeg savnet den faktisk da jeg flyttet sørover. For meg opplevdes det som veldig "stivt" å bli innvitert. Og nå når jeg akkurat har vent meg til denne omgangsformen (og synes det er trivelig å vite når jeg er alene og ikke), så begynner ungene å dra inn folk. Jeg vedder på at ungene flytter ut når jeg har vendt meg til å plutselig støte på noen i bare håndduken etter dusjen.