Vekt i hus?

[Tussa]

I tråden "Hvor ofte veier du deg?" er det fleire som skriv at dei ikkje vil ha vekt i huset, ikkje veie seg foran ungane, eller ikkje har heilfigurspeil.

Og da undre eg meg. I kor stor grad er det skadelig for barn å ha ei vekt i hus som foreldre av og til stig opp på? Gjer eg noko gale når eg følge med vektutviklinga til ungane mine ved å veie dei en gong i kvartalet? Kor uheldig er det egentlig for barn å vere bevisst på at vekt er en faktor for helse?

Eg veit at mange har uheldige erfaringar med slankekurar frå elleveårsalderen. Meg sjøl inkludert. Det er ikkje den faktoren eg snakkar om her. Eg snakkar om den "normale" tilnærminga til at vekt er en faktor for god helse.

[Blondie]

Vi har vekt i hus, jeg ville blitt helt skrullete uten å vite. Jeg er av dem som aldri veier meg foran barna og veier heller aldri dem. Jeg synes ikke de trenger det fokuset i livet, for å være ærlig. Vi fokuserer mer på sunn mat og bevegelse og nevner aldri vekt.

[Neket]

Jeg har ikke vekt. Men det har ikke noe med ungene å gjøre, jeg har bare ikke spesiellt lyst til å veie meg hele tiden. Hvis jeg skal veies bruker jeg Wii med sånn brett.

Jeg tror ikke unger har vondt av å bo i et hus med vekt, eller av å bli veid. Hvis man veier de hver eneste uke og kommenterer vektøkning eller tap er det nok ikke helt heldig, men en gang i blandt er vel greit?

[Ole Brumm]

Vi har vekt i hus og stiger på den i tide og utide, gutta syns selv det er gøy å se hvor mye de veier. Kan ikke se at det skal by på noe problem, så lenge man ikke fokuserer negativt på det. (Nå er mine såpass små at de ikke ser hva som kan være negativt med det heller da.)

[Skilpadda]

Jeg veier meg ikke foran Poden, for jeg vil ikke at han skal vite (og kanskje si til andre) hva jeg veier. Men han forholder seg omtrent til vekt som han gjør til høyde, og synes det er omtrent like morsomt å bli veid innimellom som å bli målt og finne ut at han har vokst siden sist. Tror ikke han i det hele tatt vet at "overvekt" er et tema, og vi har aldri snakket om det som et problem (eller et symptom) når det gjelder dårlig helse - vi snakker om at det er sunt å spise sunt og variert og å trene og bruke kroppen, men tykk eller tynn er ikke noe tema over middagsbordet (eller ellers). Han aner ikke at jeg kunne tenke meg å gå ned i vekt, det er jeg ganske sikker på.

[Tussa]

Men spør dei ikkje sjøl? Mine syns det er stas å vite kor tunge dei var då dei var små, kor tunge dei er no og kor tunge dei kjem til å vere.

Grenseoppgangen mellom å ha fokus på helse og overvekt samtidig som en ikkje skal pushe syns eg er vanskelig. Eg vil ikkje ha overvektige barn men eg vil heller ikkje ha barn med forskrudd forhold til mat. I går spiste ungane kake og lurte på korfor mamma ikkje skulle ha. Eg sa som sant er at eg prøve vere litt ekstra sunn om dagen så eg hadde ikkje lyst på. Det er kanskje riv ruskende galt?

[Blondie]

Jeg svarer da heller at jeg ikke har lyst på. Jeg er svært preget av oppveksten, hvor moren min til stadighet laget et sabla styr rundt det at hun slanket seg. Hun spiste blant annet en blokk torsk til middag i halvannet år.

Mine unger har aldri spurt om å veie seg.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Tror ikke han i det hele tatt vet at "overvekt" er et tema, og vi har aldri snakket om det som et problem (eller et symptom) når det gjelder dårlig helse - vi snakker om at det er sunt å spise sunt og variert og å trene og bruke kroppen, men tykk eller tynn er ikke noe tema over middagsbordet (eller ellers). .

Kjem han aldri med spørsmål om korfor den og den har tjukk mage? Mine spør sånt innimellom. Og eg syns det er veldig vanskelig å vite kva eg skal svare. Om eg respondere med at Hysj, sånt seier vi ikkje så er eg på eit vis med å bygge opp under at overvekt er tabu?

[Blå]

Vi har ikke vekt i huset. Delvis fordi vi aldri har hatt det og ikke ser det som en nødvendighet, men også fordi jeg ikke vil at vekt skal bli et tema. Nå unngår man det jo ikke helt. Og siden jeg har veldig tynne barn, så opplever de ofte at andre kommenterer kroppen deres, på en måte som man aldri ville gjort overfor et overvektig barn. Men vi prøver i hvert fall å ikke fokusere på det, og for meg hjelper det da å ikke ha vekt.

Vi har forøvrig helfigurspeil. Et på vårt soverom, og et gangen, og jentene speiler seg i helfigur, både med og uten klær, ofte.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Fryd, her.

Jeg svarer da heller at jeg ikke har lyst på. Jeg er svært preget av oppveksten, hvor moren min til stadighet laget et sabla styr rundt det at hun slanket seg. Hun spiste blant annet en blokk torsk til middag i halvannet år.

Mine unger har aldri spurt om å veie seg.

Ungane mine veit kor eg elskar sjokoladekake så om eg hadde sagt eg ikkje hadde lyst på hadde dei sikkert suprt om eg var sjuk.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tussa, her.

I går spiste ungane kake og lurte på korfor mamma ikkje skulle ha. Eg sa som sant er at eg prøve vere litt ekstra sunn om dagen så eg hadde ikkje lyst på. Det er kanskje riv ruskende galt?

Næsj, det kan jeg ikke tro. Jeg tror ikke jeg ville begrunnet det med sunnhet, bare sagt at jeg ikke hadde lyst på, men det er vel ikke som om ungene dine ikke vet at kake ikke er det sunneste i verden, så det spiller neppe noen rolle.

Jeg hadde en runde med ketose før jul, og da spurte Poden en gang eller to hvorfor jeg ikke ville ha litt av lørdagsgodtet eller naanbrødet hans. Og da sa jeg at legen hadde funnet ut at jeg tåler mel og sukker litt dårligere enn mange andre, og at jeg derfor hadde blitt enig med henne om å ikke spise det i det hele tatt i noen uker, for å se om det hjalp. Jeg sa ikke noe om at en del av poenget var å gå ned i vekt, men det jeg sa var i og for seg helt sant, og han skjønte det fint. (At noen ikke tåler ting så godt som andre gjør er han jo klar over.)

[Røverdatter]

Jeg veier meg ikke foran noen fordi min vekt bare angår meg. Ungene har ikke det anstrengte forholdet til kropp og vekt som jeg har, så jeg ser ingen grunn til at de ikke skal få veie seg. Vesla vil bare vite hvor mye hun veier fordi hun er glad i tall. Vi måler henne også rimelig hyppig av samme grunn.

[Neket]

Tja.. Jeg hadde også en mor som var mer eller mindre på konstant slankekur, og bortsett fra endel mobbing av de rareste kurene kan jeg ikke huske at det hadde noe som helst innvirkning på meg. Jeg tror det er greit å si at man dropper kake fordi man vil være litt ekstra sunn, men det er også greit å bare si at man ikke har lyst på. Det er dog tvilsomt at mine barn hadde trodd på at jeg ikke hadde lyst på f.eks. sjokolade

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg veier meg ikke foran noen fordi min vekt bare angår meg. Ungene har ikke det anstrengte forholdet til kropp og vekt som jeg har, så jeg ser ingen grunn til at de ikke skal få veie seg. Vesla vil bare vite hvor mye hun veier fordi hun er glad i tall. Vi måler henne også rimelig hyppig av samme grunn.

Dette har eg også tenkt på. Om vekt er et ikkje-tema så kan det nesten slå motsatt vei? Mine har som Skilpadda sin pode samme forhold til vekt som til høgde. Det handle om å bli stoooor!

[Blå]

Og nå var det kommet litt til mens jeg skrev.

Når det gjelder det med matinntak så fokuserer vi utelukkende på sunt, og ikke på hva man legger på seg av. Jeg har opplevd å få kommentarer om at mine barn jo kan "spise hva som helst", men sannheten er at det kan de jo ikke. Kake er ikke sunnere for dem enn for andre, selv om de ikke hadde tatt skade av å legge på seg. Vi snakker om hva som er sunt å spise og ikke og om at det er lov å spise det som ikke er sunt også, men at vi spiser mindre av det, og sjeldnere. Og at den gode måten å "utvikle" kroppen på, er gjennom bevegelse og trening.

[Blondie]

Vi måler forresten ikke barna våre heller.

[Frøydis]

Vi har vekt, men jeg bruker den ikke. Jeg er ikke opptatt av hva jeg veier. Om jeg skulle finne på å veie meg, så er det ikke nøye om ungen ser meg.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tussa, her.

Kjem han aldri med spørsmål om korfor den og den har tjukk mage? Mine spør sånt innimellom. Og eg syns det er veldig vanskelig å vite kva eg skal svare. Om eg respondere med at Hysj, sånt seier vi ikkje så er eg på eit vis med å bygge opp under at overvekt er tabu?

Min pode spør aldri om sånt. Han er veldig lite opptatt av hvordan andre ser ut. (Han er generelt ofte veldig lite opptatt av andre, så dette er ikke et uttrykk for at han er mindre overfladisk enn andre unger, eller noe sånt. ) Da han var yngre, spurte han noen ganger veldig forsiktig om jeg hadde baby i magen, og da jeg sa nei, lurte han like forsiktig på om hvorfor jeg da var litt sånn tykk i magen, og da sa jeg at det var bare fordi jeg hadde spist mye mat.

Jeg skjønner godt at det er vanskelig å si at "vi snakker ikke om det at noen er tykke" samtidig som man skal formidle at det er helt OK å være tykk. Jeg tror kanskje den beste vinklingen er at det er litt uhøflig å kommentere høytlytt hvordan noen ser ut uansett - med mindre det helt åpenbart er en ren kompliment - og at mange ikke liker at man snakker om kroppen deres. For det er jo også sant.

Jeg tror ellers vi har forklart noe om at man kan bli tykkere hvis man spiser mye mat eller usunn mat, men det var bare for å forklare en slengbemerkning om å få på seg bunaden. Han var ikke spesielt interessert, syntes bare det var greit å skjønne kommentaren.

[Wix]

Jeg tror ikke barn har vondt av å bo i et hus med vekt nei. Det er hvordan man bruker den som er viktig. Hvis man er redd for at det å ha vekt i hus vil gjøre at man selv fokuserer for mye for det slik at barna ser det skjønner jeg at man ikke vil ha det i hus, for barnas skyld.

Vi har vekt, og veier oss på den innimellom, men jeg vil helst ikke at eldstejenta skal se vekta mi og løpe ut til alle og si hva det er. Så jeg veier meg alene. Ungene veies i blant, kanskje en gang i halvåret, men det er ikke noe jeg tenker på. Av og til lurer jeg i forhold til bilseter osv, det er det eneste.

[Tussa]

Dei spør meg etterpå, ikkje foran. DET har dei fått med seg at dei ikkje gjer.

Mine er heller ikkje særlig interessert, det virke som det handle meir om å skjønne en kontekst. Og sannheitene deira er at pappa er sterk fordi han trene, mamma har litt tjukk mage for ho er glad i sjokolade. Begge deler er forenklingar, men likevel sanne.