Hvor mye presser du barna dine, og hva forventer du av dem?

[Joika]

Jeg tilpasser meg podens personlighet og legger lista deretter. Han har til nå vært et ukomplisert barn som har sklidd greit igjennom det meste. Om det er meg eller han som eller en kombinasjon som er årsaken til dette vet jeg ikke, men jeg vet jeg tar tak og stiller mer krav om han får tendenser til å bli arbeidssky, bortskjemt etc.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Forresten jeg stiller et krav, det er at Mazungen ikke skal tåle at andre lider, si fra om noen blir dårlig behandlet osv, ja også forventer jeg en del ting jeg anser som folkeskikk.

Jepp,veldig enig i den. Å oppføre seg er vi veldig opptatt av, og å snakke om andres reaksjoner på ting. Man ser fort hvilke barn som er gitt rettesnorer på sånt, og de som ikke har det. Ungene ser det også selv.

Generelt så har jeg tro på å snakke med ungene. Snakke og høre på dem. Vise at jeg bryr meg om hva de mener og hva som betyr noe for dem. Involvere dem i ting, og forklare ting.
Den bunnsolide tryggheten det gir dem å vite at det er noen som fullt og helt er på deres "lag", gjør det ganske enkelt å nå inn til dem, synes jeg. Vi lar dem også bestemme ganske mye selv.
Det har jo vært diskutert en del før her inne. Jeg speiler meg så klart mye i erfaringer fra egen barndom, og det preger nok mange av de valgene jeg tar. Sånn er det jo ofte. Man vil alltid forsøke å gjøre noe bedre.

[Vind]

Jeg presser barna lite, men jeg forventer jo endel av dem, og i det ligger det jo et visst press.

Jeg forventer at de gjør lekser, og med den av de som ikke ser helt vitsen med lekser ennå så presser jeg ham til å gjøre dem. Ikke presser, som i å true ham til det, men som i at jeg forlanger at leksene gjøres.

Jeg vil aldri presser dem til å nødvendigvis bli best, men jeg vil forlange at de gjør lekser og skolearbeid skikkelig, og at de følger med på trener/instruktør på fritidsaktiviteten og gjør en god innsats. Kravene stiger vel med alder og ferdigheter, jeg vil aldri forlange det umulige av de. Jeg krever at de fullfører et semester av en fritidsaktivitet de selv har valgt, så der presser jeg vel litt. (Men det har ikke vært noe som har vært så ille at de har virkelig gruet seg el.l. Da ville jeg kanskje latt de slutte på dagen.)

Jeg vil at barna mine skal få ha fritid som de selv "bestemmer" over. Interesser de selv velger og som gjør de glade. Derfor er jeg langt ifra f.eks. kinesiske og koreanske tigermødre som ansetter privatlærere til alle skolefagene, pluss pianolærere og tennislærere. De barna har aktiviteter fra morgen til kveld, og jeg tror ikke nødvendigvis at det de lærer er så viktig at det er verdt det. Derfor gir jeg kanskje barna mine et dårligere utgangspunkt i livet, men jeg håper at de har og bevarer en indre driv som kanskje gjør de lykkeligere i lengden. Jeg vet ikke, men jeg håper.

[Tjorven]

Jeg har aldri hatt noe som helst press på meg fra foreldre. Verken til det ene eller andre. Jeg var svært flink på skolen, men dette ble verken oppmuntret eller uglesett. Broren min hadde store lese- og skrivevansker, så derfor var det viktig for foreldrene mine at jeg ikke fikk for mye skryt.

Jeg spilte volleyball i alle år. Jeg har slett ikke kroppsfasong eller motorikk til å bli skikkelig god. Men på dette området var foreldrene mine svært, svært støttende. Det ble aldri forlangt at jeg skulle bli god, men de oppmuntret at jeg fortsatte og dyrket frem den gleden jeg fant i idretten og samspillet.

Med mine barn så kommer jeg til å forvente at de gjør sitt beste. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg gjør dette. Ungene mine er jo foreløpig så små. Snuppa begynner på skolen til høsten. Da skal leksene alltid gjøres, og de skal gjøres skikkelig.

Når det gjelder fritidsaktiviteter synes jeg det er viktig at de trener og at de finner glede i treningen sin. Foreløpig trengs det ikke motivasjon til for dette, og de skal selv få velge hvilken trenignsform de ønsker.



Oi ... dette ble jammen ekstrem svada.

[Nora H]

Jenta mi er så liten enda, bare tre år, så jeg kan nok ikke uttale meg så konkret ennå i forhold til prestasjoner osv. Men jeg har jo mine verdier og vet hva jeg står for, og det viktigste for meg er at hun er lykkelig og finner sin vei i livet. Jeg vil aldri presse henne til en utdannelse eller yrkesretning. Jeg tror det er viktig å lære dem gleden ved å lære, at det å erverve ny kunnskap blir noe positivt.

Jeg synes Zoe sier så mye bra. For eksempel det med at vi kan skape nevrotiske barn ved at de aldri føler seg gode nok, med kommentarer om at en femmer ikke er like bra som en sekser osv. Det er jo direkte slemt. Jeg tror også at alle barn er født med en indre drive og livsglede, og jeg ser det på min oppgave som forelder å gjøre alt jeg kan for å opprettholde denne driven, ikke ødelegge den.

[Dronningen]

Jeg er litt spent på hvordan jeg kommer til å håndtere en ny situasjon vi kanskje vil stå ovenfor etter hvert. Vi fikk med piano da vi kjøpte hus i fjor, og eldstemor har vist interesse for både orgel og piano siden jeg spiller dette. Vi har ikke ønsket å pådytte undervisning på henne, men hvis hun ønsker selv kan hun få begynne på musikkskolen. Nå i vinter snakket vi om det igjen, og hun ønsket at vi meldte henne på. Så får vi se om hun får plass etter hvert. Det fine er jo at jeg faktisk kan hjelpe henne. Utfordringen blir jo om det etter hvert ikke blir så morsomt. I hvilken grad vi må presse litt en periode, for å se om det er små kneiker hun må komme over. Men noe langvarig styr er ikke aktuelt. Men vi skal gi det en sjanse tenker jeg. At hun kanskje lærer såpass at hun klarer å bruke det og videreutvikle seg på egenhånd etter hvert om hun vil.

[Lisa]

Dette med å presse barna til ikke å gjøre fritidsaktiviteter de ikke liker har jeg opplevd som litt problematisk. Her skjedde det en stor forandring da hun begynte i 2 klasse. Det var overhode ikke gøy lenger å gjøre noe som helst og det ble et drama uten sidestykke. Hovedgrunnen er at det sosiale livet frister mer, hun skal helst leke med skolevenner hver dag etter skolen og synes det er mer gøy en dans, svømming osv.
Men siden jeg ser at hun trives godt og liker aktivitetene så fort vi kommer oss dit så melder jeg henne på uten hennes godkjennelse for å si det slik. (Med unntak av skileik kurs, det slapp hun i år da det ble drama uten sidestykke da jeg foreslo det).

Jeg tenker at hun tross alt bare er 7 år og hvis livet skulle bli slik hun selv ønsket hele tiden så vil det overhode ikke være sunt for hvordan hun skal forholde seg til virkligheten fremover (som tross alt overhode ikke alltid blir slik man selv ønsker). Fysisk aktivtet er viktig (særlig svømmekunnskaper) og ikke minst vennskap utover skolevenner som hun også får gjennom fritidsaktiviteter. Igjen, jeg ser at hun trives og elsker mestringsfølelsen hun får gjennom alle 3 aktiviteter hun holder på med og så lenge det er slik har jeg ingen problemer med å styre dette på en 7 årings vegne.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Vi presser lite i form av skoleresultater, (dvs; jeg presser til å gjøre lekser selv om de ikke vil) men maser ikke om de bare får 20 av 30 riktig på ukeprøven så lenge jeg vet at de har gjort en OK jobb med leksene den uken. Vi har egentlig mest fokus på det å ikke gi opp, ikke alltid velge minste motstands vei. De må alltid prøve fritidsaktiviteter mer en en gang før de gir seg, (spesielt om de har mast mye om å få begynne) og jeg/vi er også ganske strenge på at det ikke er greit å skylde på andre for noe de strengt tatt har mest ansvar og skyld for selv. Min store skrekk er å få ansvarsløse sutreunger, det meste annet kan jeg takle, men ikke det.

Små og store sutreunger er skrekken, det er særlig lite attraktivt når de er tenåringer. Har du noen tips til HVORDAN man kanskje kan unngå det? Eller hva gjør du for å forhindre det?

Her har jeg en følelse av at jeg vil trenge noen flere verktøy i kassen i årene fremover tror jeg ...

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg tenker at hun tross alt bare er 7 år og hvis livet skulle bli slik hun selv ønsket hele tiden så vil det overhode ikke være sunt for hvordan hun skal forholde seg til virkligheten fremover (som tross alt overhode ikke alltid blir slik man selv ønsker). Fysisk aktivtet er viktig (særlig svømmekunnskaper) og ikke minst vennskap utover skolevenner som hun også får gjennom fritidsaktiviteter. Igjen, jeg ser at hun trives og elsker mestringsfølelsen hun får gjennom alle 3 aktiviteter hun holder på med og så lenge det er slik har jeg ingen problemer med å styre dette på en 7 årings vegne.

Dette er jeg veldig enig i. Jeg vil at ungene mine skal lære at trening og fysisk aktivitet er noe man prioriterer og setter av tid til. Dette lærer de gjennom å gjøre dette selv og å se at vi foreldre rydder tid til trening.

Snuppa (6 år) har egne oppfatninger om hva hun vil bruke tiden sin på. Hun har vekslet mellom forskjellige typer dans og turn. Dette er greit for meg. Knerten (3 år) ble sendt på svømmekurs fordi han var en pingle i vannet. I begynnelsen var det bare delvis lystbetont, men nå er svømmekurs ukas høydepunkt. Poenget mitt er at de lærer å trene.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Anbefaler forøvrig Who’s afraid of the ‘tiger mother’?
http://www.spiked-online.com/index.p...article/10131/

Jeg syns dette blogginnlegget var veldig bra (særlig siste halvdel), og peker på all den balanseringen man skal drive med. For jeg kjenner at jeg filosofisk er veldig på linje med Zoë, men praktisk mer med Lisa (det er kanskje ikke er stor forskjell på dem, men det er noe der).

Og så må man jo oppdra barna til å overleve i det samfunnet de nå engang lever i. I Kina vil det være grov omsorgssvikt å ikke gjøre barna så godt rustet som mulig til en helt ekstrem konkurranse der bare de beste av de beste får en utdanning som vil gi dem mulighet til å skaffe seg et godt liv.

I USA er det også en STOR forskjell på livet om man har lavstatusyrker vs. en høy utdannelse. Ikke bare lønnsnivå (det også), men helseforsikringer, mulighet til å gi egne barn igjen en utdannelse, osv.

Vi er ekstremt og sjeldent heldige som lever i et land som tillater oss å fokusere på å bli "hele og lykkelige mennesker", og få et godt liv omtrent uansett. Klart, det er forskjell på vaskejobb og advokattilværelsen, men man har en grunnfestet rett til stort nok livsopphold, helsehjelp, gratis utdanning til barna, etc. Så lenge man er sunn og frisk og kan jobbe, så kan man leve et helt ok liv. (Også om man ikke er sunn og frisk eller vil jobbe, faktisk, men det er en annen diskusjon)

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Vi er ekstremt og sjeldent heldige som lever i et land som tillater oss å fokusere på å bli "hele og lykkelige mennesker", og få et godt liv omtrent uansett. Klart, det er forskjell på vaskejobb og advokattilværelsen, men man har en grunnfestet rett til stort nok livsopphold, helsehjelp, gratis utdanning til barna, etc. Så lenge man er sunn og frisk og kan jobbe, så kan man leve et helt ok liv. (Også om man ikke er sunn og frisk eller vil jobbe, faktisk, men det er en annen diskusjon)

Mulig jeg er litt vel pessimistisk anlagt, men jeg ser det overhodet ikke som en selvfølge at barna mine hele livet vil oppleve denne ubekymrede livsstilen vi er godt vant med her i Norge.
Resultater gir valgfrihet er et mantra her i huset, og jeg tror jeg mer eller mindre ubevisst forsøker å pense de inn på at de kanskje må komme til å bære sin egen lykke fullt og helt, også på områder vi i dag er godt vant med staten i ryggen.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Mulig jeg er litt vel pessimistisk anlagt, men jeg ser det overhodet ikke som en selvfølge at barna mine hele livet vil oppleve denne ubekymrede livsstilen vi er godt vant med her i Norge.
Resultater gir valgfrihet er et mantra her i huset, og jeg tror jeg mer eller mindre ubevisst forsøker å pense de inn på at de kanskje må komme til å bære sin egen lykke fullt og helt, også på områder vi i dag er godt vant med staten i ryggen.

Jeg skjønner godt hvordan du tenker rundt dette. Jeg har heller ikke tro på at velferdsstaten kommer til å redde oss til evig tid.

Men jeg synes allikevel at det er forskjell på å ta lang akademisk utdannelse og å ta en yrkesutdanning og så ikke ta utdanning overhodet. Jeg har tro på at også de med yrkesutdanning vil kunne leve helt greit i Norge også i årene som kommer; jeg tenker på rørleggere, frisører, bussjåfører osv.

Jeg tror dog det kommer til å bli trangere økonomisk for de som ikke er i jobb. Så poenget er vel å velge et yrke som verken ødelegger kroppen eller psyken din.

[mina]

Jeg forventer og "krever" at ungene gjør det beste de kan når det gjelder skolearbeid, så de seinere kan bli rustet til å velge yrke hovedsaklig ut fra det de har lyst til.
Enkelt for meg å si det siden det går bra med mine jenter på skolen...

Ellers presser vi ikke på når det gjelder fritidsaktiviteter, heller motsatt. Vi har ikke lyst til å bli fam.Supertravel som går i skyttel mellom aktiviteter. De to eldste har hhv to og tre aktiviteter hver, minsten en.
De får være med på det de har lyst til, og enda har det ikke vært snakk om å slutte på noe. Når den dagen kommer vil jeg nok presse dem til å være med ut sesongen/skoleåret. Vi fullfører det vi har begynt på.

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg skjønner godt hvordan du tenker rundt dette. Jeg har heller ikke tro på at velferdsstaten kommer til å redde oss til evig tid.

Men jeg synes allikevel at det er forskjell på å ta lang akademisk utdannelse og å ta en yrkesutdanning og så ikke ta utdanning overhodet. Jeg har tro på at også de med yrkesutdanning vil kunne leve helt greit i Norge også i årene som kommer; jeg tenker på rørleggere, frisører, bussjåfører osv.

Jeg tror dog det kommer til å bli trangere økonomisk for de som ikke er i jobb. Så poenget er vel å velge et yrke som verken ødelegger kroppen eller psyken din.

Jeg tror at yrkesutdanning kan være vel så bra som en akademisk utdanning. Det er at man tar en utdanning som er viktig. Jeg kjenner flere på min alder (passert 30) som nå angrer veldig på at de aldri fullførte noen utdannelse. De har rett og slett nesten ingen valgmuligheter og føler at de er "stuck".

[emm]

Yrkesutdanning eller akademisk utdanning får være et valg barna selv tar. Men enn så lenge, i de første skoleårene, synes jeg det er viktig å arbeide for gode arbeidsvaners skyld, og resultater.

Egentlig synes jeg det burde vært mer fokus på studieteknikk og vaner de første skoleårene. Det er mye læring i at ikke alt kommer gratis. Det er ingen hemmlighet at det er tyngre for de som faller tidlig av lasset når det kommer til skole. Gode karakterer etter endt grunnutdanning vil på ingen måte stå i veien for en mer yrkesrettet vei.

Istedet ser jeg at dette overlates mye til foreldrene, ukeplaner og ansvar for egen læring fra dag en på skolen. Ingen tvil om at de som ikke styres litt på hjemmebane fort kan ende opp med å sitte en lang torsdagskveld for å fullføre ukemål, eller enda verre, ikke komme i havn med alt i det hele tatt.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Jeg er litt spent på hvordan jeg kommer til å håndtere en ny situasjon vi kanskje vil stå ovenfor etter hvert. Vi fikk med piano da vi kjøpte hus i fjor, og eldstemor har vist interesse for både orgel og piano siden jeg spiller dette. Vi har ikke ønsket å pådytte undervisning på henne, men hvis hun ønsker selv kan hun få begynne på musikkskolen. Nå i vinter snakket vi om det igjen, og hun ønsket at vi meldte henne på. Så får vi se om hun får plass etter hvert. Det fine er jo at jeg faktisk kan hjelpe henne. Utfordringen blir jo om det etter hvert ikke blir så morsomt. I hvilken grad vi må presse litt en periode, for å se om det er små kneiker hun må komme over. Men noe langvarig styr er ikke aktuelt. Men vi skal gi det en sjanse tenker jeg. At hun kanskje lærer såpass at hun klarer å bruke det og videreutvikle seg på egenhånd etter hvert om hun vil.

Jeg håper eldstemann etterhvert får egendrive på selve øvinga også. Han har ikke noe imot det, men det er ikke slik at han løper ned for å øve regelmessig. Og det blir mye morsommere når han får det til. Vi har derfor innført øving på samme måte som leseleksa litt hver dag. Foreløbig har det ikke vært mye press som har vært nødvendig, men jeg kan presse litt i en periode om det trengs. Jeg vet jo lysten til å øve går opp og ned og at det er en fordel å ikke legge det helt bort når man har små nedturer.