De glemte barna - artikkelserie om barnevernssaker

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Selvfølgelig kunne man ha hatt en praksis hvor flere av disse barna ble frigjort adopsjon i stedet for at de ble evige fosterbarn. Men det er en annen diskusjon.

Helt annen diskusjon er det ikke. Det hadde vært lettere å rekruttere fosterforeldre med større stabilitet i situasjonen. Om ikke adopsjon, så i hvert fall en viss sannsynlighet for at barnet fikk være der over tid.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Helt annen diskusjon er det ikke. Det hadde vært lettere å rekruttere fosterforeldre med større stabilitet i situasjonen. Om ikke adopsjon, så i hvert fall en viss sannsynlighet for at barnet fikk være der over tid.

Tja. Jeg kan selvfølgelig bare snakke for oss som ufrivillig barnløse var aldri fosterhjem et alternativ til adopsjon, og de hadde alt å gjøre med at vi ønsket oss barn som var våre, ikke bare til låns (ok, alle barn er sånn sett til låns, men du forstår forskjellen). En langtidsplassering hadde ikke vært et fullgod alternativ til adopsjon.

At det kan gjøre det lettere for folk som vurderer fosterhjem i utgangspunktet, det betviler jeg ikke. Men jeg tror ikke fosterhjem kan fungere som et likverdig alternativ til adopsjon, selv om det er en plassering som blir forespeilet å være "permanent".

Og hvis man antar det skal være permanent, hvorfor kan man da ikke frigjøre barnet for adopsjon?

Men jeg er enig i at det ikke ville skadet å gjøre det litt enklere å være fosterforeldre, mht rekrutteringen.

Jeg synes vel igrunnen også at fosterbarn som det er liten sjanse at skal tilbakeføres bør frigis for adopsjon dersom dette bedrer sjansen til at det går bra med dem.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg synes vel igrunnen også at fosterbarn som det er liten sjanse at skal tilbakeføres bør frigis for adopsjon dersom dette bedrer sjansen til at det går bra med dem.

Helt enig.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg synes vel igrunnen også at fosterbarn som det er liten sjanse at skal tilbakeføres bør frigis for adopsjon dersom dette bedrer sjansen til at det går bra med dem.

Men ved adopsjon brytes alle bånd til biologiske foreldre. Det er ikke sikkert det er heldig heller. Det som er poenget for barna tror jeg er å vite at opplegget rundt dem er permanent. Det blir ikke endret. De voksne de bor hos sier ikke fra seg ansvaret fordi ett av de andre barna blir syke og biologiske foreldre får ikke plutselig tilbake omsorgen fordi de har blitt rusfri. Jeg kan se for meg at det kan være vanskelig for store fosterbarn å vite at de faktisk kan sies opp hvis ting blir for tøffe. Det må være best for et barn å vite at det hører til uansett.

Samtidig vil det være dumt om all forbindelse mellom fosterbarn og biologisk opphav brytes. Det burde imidlertid være mulig å finne en løsning på akkurat det slik at man kan være adoptert med fordelen av å ha et fast hjem hvor man hører til og likevel få kjenne sitt biologiske opphav hvis det er formålstjenlig.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg synes vel igrunnen også at fosterbarn som det er liten sjanse at skal tilbakeføres bør frigis for adopsjon dersom dette bedrer sjansen til at det går bra med dem.

Nemlig. Barna bør telle mer enn foreldrene. Nå antas det at det beste for barna er at de ender opp hos biologiske foreldre til slutt. Jeg tror det er best for barna at de vokser opp under stabilie forhold hos noen som er glad i dem og køarer å gi dem det de trenger. Og det vil være lettere for de nye foreldrene også når de vet at de har ansvaret permanent.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

De voksne de bor hos sier ikke fra seg ansvaret fordi ett av de andre barna blir syke og biologiske foreldre får ikke plutselig tilbake omsorgen fordi de har blitt rusfri.

Det er dessverre her du tar feil. Jeg kjenner til tilfeller der foreldre som har vært rusfrie i kort tid har fått tilbake omsorgen for barna sine. Og fosterhjemssprekk er dessverre heller ikke uvanlig, av ulike årsaker.

[jolie]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg synes vel igrunnen også at fosterbarn som det er liten sjanse at skal tilbakeføres bør frigis for adopsjon dersom dette bedrer sjansen til at det går bra med dem.

Også enig.

Og jeg synes det er helt bakvendt at barn kan tilbakeføres etter 3 år/5 år/10 år - når foreldrene etter sigende har fått stabla livet sitt på beina. Barn som endelig har slått røtter og blitt trygge på situasjonen skal røskes opp fordi den som er myndig i saken har ønsker om å bli en familie igjen.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det er dessverre her du tar feil. Jeg kjenner til tilfeller der foreldre som har vært rusfrie i kort tid har fått tilbake omsorgen for barna sine. Og fosterhjemssprekk er dessverre heller ikke uvanlig, av ulike årsaker.

Les det jeg skriver en gang til. Det er mulig det var uklart. Det er dette jeg mener man burde gjøre noe med, men aller helst uten å skrinlegge muligheten for noe kontakt med biologisk opphav.

[jolie]

I noen tilfeller er det biologiske opphavet til skade for barna, selv i små doser. Jeg har selv sett dette på nært hold. De korte møtene med forelder brøt barna ned for hver gang, og da de ble myndige hadde forelder for nære bånd til dem og trakk dem rett og slett under. Resultatet i dag er ikke pent.

Dette er selvsagt bare én historie - det finnes mange med happy endings også.

[Milfrid]

Katta, man kan ha åpen adopsjon, hvor det juridiske ansvaret fratas biologiske foreldre, men hvor biologiske foreldre kan vite hvem som har barna, og hvor man også har en viss grad for kontakt, om barna ønsker det.

Det er vel uansett ikke snakk om å fjerne fosterforeldreordningen, men om feks far havner i fengsel i 21 år for å ha drept mor, så kan det kanskje hende at et permanent nytt hjem til ungne hadde vært en ide. Eller om begge foreldrene er tunge narkomane, eller har en tung psykisk diagnose som all erfaring tilsier at man ikke blir frisk fra. Eller der foreldrene har misbrukt barna seksuelt. Altså plasseringer der det er overveiende sannsynlig at foreldrene aldri kan fungere som foreldre.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Les det jeg skriver en gang til. Det er mulig det var uklart. Det er dette jeg mener man burde gjøre noe med, men aller helst uten å skrinlegge muligheten for noe kontakt med biologisk opphav.

Men hvis hensikten er å signalisere til barna at de skal vokse opp der de bor, så er ikke dagens fosterhjemsordning det riktige. Det vil stort sett alltid være risiko for at barnet må flytte igjen, selv om barnet plasseres med tanke på oppvekst.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Katta, man kan ha åpen adopsjon, hvor det juridiske ansvaret fratas biologiske foreldre, men hvor biologiske foreldre kan vite hvem som har barna, og hvor man også har en viss grad for kontakt, om barna ønsker det.

Åpen adopsjon ja, det er noe som heter det? Det er vel omtrent det jeg prøvde å knote meg frem til at jeg mener kan være lurt. Tryggheten i å være adoptert, men likevel vite hvem opphavet ver. Og med rett til å holde avstand hvis det er riktigst.

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Men hvis hensikten er å signalisere til barna at de skal vokse opp der de bor, så er ikke dagens fosterhjemsordning det riktige. Det vil stort sett alltid være risiko for at barnet må flytte igjen, selv om barnet plasseres med tanke på oppvekst.

Jeg er enig i det, akkurat det med at fosterhjem ikke er nye foreldre til barnet, men en jobb for barnevernet tror jeg er uheldig for de som trenger nytt hjem for en lang periode. Jeg mener faktisk at hvis det går flere år er det bedre for disse barna å vite at de er der de er på permanent basis.

Fosterhjem slik vi kjenner det idag er også et poeng i enkelte tilfeller, men at barn må bytte fosterhjem eller tilbakeføres til ustabile forhold synes jeg er veldig synd.

[gajamor]

Må man være fosterhjem før man kan bli beredskapshjem?

[Milfrid]

Åpen adopsjon er i alle fall ganske vanlig her i USA. Om det er mulig i Noege vet jeg faktisk ikke, men jeg vet ei som adopterte bort barnet sitt, og stilte som krav at en i hennes familien skulle ha kontakt med barnet (få besøke det og få rapporter). Men hun ga opp barnet frivillig, altså, det er kanskje av betydning?

Ellers har jo alle adopterte, så lang jeg vet (og så sant det er mulig) krav på å å få vite hvem biologiske foreldre er når de er myndige. I alle fall utenlandsasopterte. Jeg vil anta det gjelder norskadopterte også?

[Liljekonvall]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Må man være fosterhjem før man kan bli beredskapshjem?

Nei. Du kan lese mer info på www.fosterhjem.no

[Fløyel]

Denne type historier griper en selvfølgelig langt inn ihjerteroten. Og tanken på at man burde ta i ett tak for disse barna stikker dypt.

Men det som forundrer meg mest er, nesten ubetinget, hver gang det er snakk om omsorgssvikt så dras rus inn i diskusjonen. Og jeg blir forundret over de som skriver at man kanskje ikke orker å være fosterhjem fordi man får så mange instanser og forholde seg til - og muligheten for å "måtte gi fra seg barna igjen" er så stor siden man ikke automatisk får adoptere barna.

I mange tilfeller er man fullstendig avhengig av disse instansene - barna kan ha så store psykiske traumer så for at disse skal få den hjelpen som virkelig trengs så holder det ikke med en stødig familie. Familien kan være så ressurssterke som få, men for å kunne gi barna den hjelpen de trenger for å takle personlighetsforstyrrelser, bearbeidelse av traumer, skolegang, bygge opp en sosial tillitt igjen, så er de avhengige av instansene. Mange fosterhjemsbarn har ett stort behov for psykologer - og disse får gjerne fort hjelp så lenge de befinner seg i systemet. Fosterfamilier ønsker noen ganger ikke å adoptere fosterbarna, fordi da mister man all den hjelpen man så sårt trenger.

Det er faktisk bevist at barn helt ned i 3-4 mnd alder har store psykiske problemer pga misshandlingen mor har fått igjennom svangerskap og barnet i tidlig spedbarnsalder. Disse barna og familiene som velger å ta de til seg, er faktisk prisgitt BUP, PPT osv. osv.

[safran]

Fløyel, for fosterforeldre å måtte forholde seg til ulike instanser kan være utrolig slitsomt selv om fosterbarna åpenbart trenger hjelpen.

[Milfrid]

Det måtte jo selvfølgelig ikke være slik at man mister hjelpen forsvinner fordi man adopterer. Forøvrig er det også mange som adopterer fra utlandet som får barn med traumer også, både via vanlig adopsjon, men særlig via SN-programmet. Så mange er villige til å til å ta på seg stort ansvar og mange utfordringer, på permanent basis og uten å ha et stort støtteapparat fiks ferdig i ryggen. Jeg vil anta at det også vil gjelde for norske barn som blir frigjort for adopsjon. Man har klart å finne foreldre til eldre søskengrupper på både 2, 3 og 4 barn i Norge. Jeg synes belastningen ved å ha disse barna er et dårlig arument mot å frigjøre dem for adopsjon i lys av det faktum at man klarer å finne foreldre til vanskeligstilte barn fra utlandet.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Åpen adopsjon ja, det er noe som heter det? Det er vel omtrent det jeg prøvde å knote meg frem til at jeg mener kan være lurt. Tryggheten i å være adoptert, men likevel vite hvem opphavet ver. Og med rett til å holde avstand hvis det er riktigst.

Ja, det stemmer at det er noe som heter åpen adopsjon, og dette er veldig "i vinden" for tiden. Det vil sansynligvis bli brukt i mye større grad enn tidligere i årene fremover.