Er det greit å ignorere avdødes ønsker?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Takk, Esme. Der satte du ord på det jeg ikke klarte å uttrykke selv.

Hehe, vi er alltid enige når det gjelder begravelsesdiskusjoner, har du lagt merke til det? Og ofte i mindretall. Kan det være fordi vi faktisk har opplevd å miste foreldre i ung alder?

[Røverdatter]

Jeg syns det er så trist for Wenche Foss og de etterlatte at mediene kjører frem denne saken og med den vinklingen de har valgt. Jeg syns det er svært invaderende både overfor den avdøde og de etterlatte.

Når det er sagt så kan jeg på generelt grunnlag si at de jeg har rundt meg som jeg eventuelt ville blitt etterlatt til betyr så mye for meg, og respekteres så mye at jeg vil strekke meg svært langt for å oppfylle deres siste ønsker. Ikke fordi de har noen glede av det etter døden, men fordi det vil glede meg å vite at jeg gjorde det for dem.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Altså, jeg synes ikke at det er viktig for den dødes skyld, den døde vet jo ikke noe om det.

Det er fordi jeg synes det er smålig av de etterlatte. Og jeg er ikke ferdigtenkt på det, så dette blir litt spekulering. Men det har noe med at om man er glad i en person så er man det fordi man er glad i den personen som menneske, personens meninger, personens holdning til verden.
Det er en tillitserklæring å få vite hva en som man er glad i ønsker skal skje etter at den er død. Og den tilliten skal man, for seg selv, som rakrygget menneske, ikke tillate seg å bryte.

Så når etterlatte går helt i mot avdødes ønsker, spesielt om avdøde har hatt sterke meninger om noe og det ikke koster de avdøde noe spesielt, så synes jeg ikke at de synder mot den døde. Men jeg synes de synder mot seg selv.

Og, jeg har mistet min egen far, så jeg vet noe om hvordan det er å oppleve stor sorg. Og jeg må si at om det å ha en grav eller en urne eller det ene eller andre hadde hatt stor innvirkning på sorgen, vel, da er det feil fokus på hva tapet og sorgen etter et menneske egentlig er altså. Sorgen er at man ikke har det mennesket mer. Og om noen av søsknene mine hadde laget spetakkel over begravelse vs kremasjon med sorgargumentet i hånda så hadde de fått beskjed om å slutte å mememe seg. Det hadde ikke blitt godtatt.

Smålig? Jeg greier ikke å se den altså?
Om det er økonomi, sorg, praktisk gjennomførbarhet eller ren ondskap som er grunnen spiller liten trille. Jeg har full forståelse for og respekt for at det kan være viktig for en som skal dø ( og det skal vi jo alle) å føle at en bestemmer og har et ord med i laget, men jeg kan ikke se noen gode argumenter for hvorfor man skal utføre dette, når de etterlatte ønsker noe annet. Den som er død er død og det er de som lever som er viktige, synes jeg. Jeg har tenkt en del på dette, særlig i forbinnelse med en tenkt situasjon med koma og hvor lenge jeg ønsker at mannen skal holde GrønnsakFloksa i live og svaret er at det må han bestemme. Jeg ønsker ikke å ligge slik i årevis, men om det er sånn han vil ha det, så la det bli slik. Nettopp fordi det er de levende som teller, ikke de som er døde.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Hehe, vi er alltid enige når det gjelder begravelsesdiskusjoner, har du lagt merke til det? Og ofte i mindretall. Kan det være fordi vi faktisk har opplevd å miste foreldre i ung alder?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Klarte du å ta den personlig? At Divine og jeg reagerer temmelig likt er da faktisk veldig sannsynligvis fordi vi har opplevd det samme.

Jeg har ikke sagt at Divine og jeg vet mer enn andre på grunn av det. Extraher caput fra rektum!

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg har tenkt en del på dette, særlig i forbinnelse med en tenkt situasjon med koma og hvor lenge jeg ønsker at mannen skal holde GrønnsakFloksa i live og svaret er at det må han bestemme. Jeg ønsker ikke å ligge slik i årevis, men om det er sånn han vil ha det, så la det bli slik.

Men da har jo du tatt en avgjørelse om hva du ønsker, nemlig at han skal få gjøre som han vil. (Joda, du sier at du ikke egentlig ønsker å ligge slik i årevis, men samtidig sier du at du har overlatt valget til ham, og da er det jo det som er valget ditt.) Og da er det jo ingen konflikt mellom ditt og hans ønske. Det Esme snakket om, var jo at du (i dette scenariet) har et sterkt og uttalt ønske som ikke er at han skal få bestemme, og det er jo noe annet.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Hehe, vi er alltid enige når det gjelder begravelsesdiskusjoner, har du lagt merke til det? Og ofte i mindretall. Kan det være fordi vi faktisk har opplevd å miste foreldre i ung alder?

Ja, jeg har merket meg det. Men jeg tror ikke det har noe å gjøre med det at vi har mistet en forelder. Det er det vel mange som er uenige med oss som har gjort også. Men det er litt godt å vite at det er noen som føler på samme måte som meg.

[Tallulah]

Jeg syns du drar sorgtaklingsargumentet veldig langt ut, Divine. Det er temmelig mange nyanser mellom å veloverveid se bort i fra et ønske, og å bare drite i det.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg syns du drar sorgtaklingsargumentet veldig langt ut, Divine. Det er temmelig mange nyanser mellom å veloverveid se bort i fra et ønske, og å bare drite i det.

Klart. Jeg bare reagerte sterkt på Floksas innlegg.

Jeg synes likevel at avdødes ønsker skal respekteres så langt det lar seg gjøre.

[Blondie]

Jeg tenker vel at det ikke nødvendigvis er et tegn på sykelig hang til å tilfredsstille egne behov dette med å ha et legeme å begrave. Som oftest er man jo i en sjokklignende tilstand rett etter dødsfallet, uansett om det var ventet eller ikke. Å kjenne at avdødes ønsker blir helt feil å etterfølge synes jeg vel derfor ikke er respektløst eller at man dyrker egne egoistiske tanker, det kan like gjerne være et uttrykk for å kontrollere en situasjon som føles helt ukontrollbar.

Jeg hadde mange rare tanker etter at pappa ble begravet (jeg var nylig fylt 23, så jeg var ikke så ung), som gikk på at jeg fikk det for meg at han var begravet med hodet fra gravstenen. Det plaget meg intensivt i noen uker, men så bestemte jeg meg for at det rett og slett ikke betydde noe. (ikke kunne jeg jo få avkreftet det så lett heller). Det er jo gjerne litt lettere å være rasjonell en stund etter dødsfallet.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg synes likevel at avdødes ønsker skal respekteres så langt det lar seg gjøre.

Det vil jeg tro de aller fleste syns.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Ønsker kan være sterkt uttalt og vagt uttalt. Ønsker kan være fornuftige og gjennomtenkte og de kan være sprø.

Selvsagt. Jeg tenkte utelukkende på sterkt uttalte ønsker fra en klar person.

[Blondie]

Veldig enig med Fnatten.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Men er det ikke grenser for hvor langt man skal strekke seg også ved sterke ønsker fra klare personer?

Sterke ønsker fra klare personer kan pålegge pårørende ganske stor belastning. Da blir det et spørsmål om hvor langt det er mulig fysisk og psykisk å strekke seg og hvor langt det er OK å strekke seg. Jeg er vel der at jeg ikke mener at pårørende skal kjøre seg til "the bitter end" for å strekke seg etter avdødes ønsker, men skal ta hensyn til ønskene i den grad det er fornuftig innenfor deres liv og rammer.

Nå er jeg klar over at det finnes mye sprø folk.

Men sånn i hverdagslivet mitt så er disse diskusjonene typisk kremasjon vs begravelse, urnenedsettelse vs askeutstrøing.

Og jeg synes at slike ting, som at etterlatte går i mot ønske når det gjelder kremasjon f.eks "fordi de vil ha et sted å gå til", er egosentrisk. Det spiller ingen rolle for den som er død, men jeg synes det sier noe om den som velger å se bort fra den avdødes ønsker.

(med disclaimer om at ja, det dreier seg som klare mennesker med klare ønsker)

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men sånn i hverdagslivet mitt så er disse diskusjonene typisk kremasjon vs begravelse, urnenedsettelse vs askeutstrøing.

Og jeg synes at slike ting, som at etterlatte går i mot ønske når det gjelder kremasjon f.eks "fordi de vil ha et sted å gå til", er egosentrisk. Det spiller ingen rolle for den som er død, men jeg synes det sier noe om den som velger å se bort fra den avdødes ønsker.

Det er slike ordinære ting jeg tenker på også. Jeg tenker ikke på ekstreme ønsker som "jeg vil at alle skal danse naken på graven min" og slikt.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Det er slike ordinære ting jeg tenker på også. Jeg tenker ikke på ekstreme ønsker som "jeg vil at alle skal danse naken på graven min" og slikt.

Nå kommer svigerfaren min til å gjøre det i sann gledesrus om jeg dør først, så jeg kan likegodt ønske det og late som at han oppfylte mine ønsker.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Klarte du å ta den personlig? At Divine og jeg reagerer temmelig likt er da faktisk veldig sannsynligvis fordi vi har opplevd det samme.

Jeg har ikke sagt at Divine og jeg vet mer enn andre på grunn av det. Extraher caput fra rektum!

Nei jeg tar sjeldent sånt personlig, men den type argumentasjoner er bortimot det dummeste jeg vet!

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Nei jeg tar sjeldent sånt personlig, men den type argumentasjoner er bortimot det dummeste jeg vet!

Det dummeste jeg vet er folk som bare skriver smilesmileyer, ikke greier å holde seg til saken, drar inn andre momenter og ikke greier å skrive hva de reagerer på.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Et klassisk ønske er at "mamma ønsket ikke at det skulle sies noe særlig fint om henne i begravelsen eller på minnesamværet fordi hun var så beskjeden og følte at hun ikke var noe verd".
Skal det respekteres? I hvor stor grad skal det respekteres? Skal ikke de pårørende få lov til å snakke og uttrykke i fellesskap hvor glad de var i mora si og hvor mye hun har betydd?

For å nevne farmor igjen var hun en slik person. Likevel hadde vi som pårørende behov for å uttrykke sammen hvor glad vi var i henne da vi var samlet til minnestund etterpå. Jeg syntes ikke at hennes kjipe tanker om seg selv og sin rolle skulle styre oss der og da.

Jeg synes godt man kan respektere det da, om det var et klart ønske og ikke at personen på en måte ikke våget å tro at de var verdt noe, om du skjønner forskjellen.

Jeg er så privat at om jeg hadde blitt alvorlig syk så hadde jeg sagt til mannen min at jeg aller helst ville hatt kremasjon med askeutstrøing, helst bare han og søsteren min til stede og at en begravelse med masse mennesker (og jeg kjenner jo enormt mange folk) hvor de skulle pratet om meg var helt i mot mine ønsker.

Jeg synes at i en slik setting så er det feil å arrangere en storbegravelse faktisk. Men da hadde det vært et helt klart ønske uten tvil om hva jeg hadde sagt. Og motsatt. Om mannen min hadde dødd og helst ville hatt en stor begravelse, så hadde jeg syntes det var en enorm påkjenning, men jeg hadde jo klart gjort det.

[Olympia]

I min (fjerne) slekt var det en gammel grandtante som var egosentrisk på alle måter, overbevist ateist, elsket rockemusikk til tross for sin høye alder, dro på jordomsegling og skaffet seg en mye yngre partner når hun var langt opp i syttiårene. Familien hennes var not amused, men respekterte hennes valg. Hun hadde planlagt sin egen begravelse humanetiskt, og ønsket at det ble spilt rockemusikk som hun selv hadde valgt ut.

Jeg skjønner at det ikke spilte noen rolle for henne at begravelsen ble avholdt i en kirke, med prest og orgelmusikk, men at man respekterer noens meninger og det noen stod for så lite at man driter i alt vedkommende ønsket seg fra det øyeblikket hun døde, det gjorde inntrykk på meg. Jeg kjenner at jeg blir fortsatt lei meg når jeg tenker på det.

Og jeg forstår veldig godt hva Esme mener om at det handler mye om mememe. Jeg mener at en begravelse handler i første linje om den som er død, men jeg har forstått at jeg er i absolutt mindretall her.