Er det greit å ignorere avdødes ønsker?

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Så det er et kvaltitetsforkjell her altså?
Om man er et Fint MenneskeTM så skal avdødes ønsker respekteres, og noe annet er umoralsk. Men om man derimot er En BæsjTM så kan man bare gi beng?

Kanskje ikke akkurat kvalitetsforskjell, men jeg personlig ville ikke lagt meg i selen for å tilfredsstille etter-døden-ønskene til en person jeg hadde et dårlig forhold til. Jeg ville heller ikke forventet det motsatte etter min død. Som jeg skrev tidligere så handler dette om menneskelige relasjoner som ikke nødvendigvis ender følelsesmessig selv om den ene parten i relasjonen dør. Jeg legger meg ikke selen for å oppfylle ønskene til levende mennesker jeg ikke respekterer eller som behandler meg dårlig heller.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Oppfattet jeg ikke akkurat av tv-nyhetene at det hadde vært et tilfelle i dag der en mann "forsøkte å oppfylle sin avdøde mors ønske om begravelse", altså han holdt på å begrave henne i hagen? Eller hørte jeg helt feil?

Nope, du hørte rett

[MegaMie]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg syns det et greit. Når man først er død syns jeg det er de etterlatte som skal ha det siste ordet. Her var det jo også motstridende ønsker fra Foss, slik at hun ikke kunne få begge oppfylle. Jeg syns ikke man kan kalle det å ignorere hennes ønsker heller, så lenge de faktisk har gjort en vurdering.

Enig.

Min mormor har sa en gang at hun ikke vil ha en grav med sten. Men vi argumenterte med at vi gjerne vil ha et sted å gå til, og siden vi er de som er igjen vil vi bestemme det.

[Bloppy]

Opprinnelig lagt inn av MegaMie, her.

Enig.

Min mormor har sa en gang at hun ikke vil ha en grav med sten. Men vi argumenterte med at vi gjerne vil ha et sted å gå til, og siden vi er de som er igjen vil vi bestemme det.

Min mormor og morfar bestemte seg visst også for dette.
Hun døde for et drøyt år siden, og jeg synes det er trist å ikke ha en ordentlig grav å gå til.
Skulle ønske noen hadde turt å ta det skikkelig opp med morfar. Mamma sa det virket som om han angret litt, men ingen turte å si noe.

Forøvrig er jeg enig i at man bør strekke seg langt for å etterkomme den avdødes ønsker og føringer om begravelse og hvilested.
Og jeg skjønner at det ikke er like enkelt om man står i en situasjon der man ikke har hatt noen god relasjon til den avdøde.

Forøvrig har jeg full forståelse for avgjørelsen Fabian Stang har tatt. Ønskene hun hadde var såvidt jeg kan se ikke mulig å forene.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av MegaMie, her.

Enig.

Min mormor har sa en gang at hun ikke vil ha en grav med sten. Men vi argumenterte med at vi gjerne vil ha et sted å gå til, og siden vi er de som er igjen vil vi bestemme det.

Dette høres veldig egoistisk ut av dere, uten at jeg kjenner til hele historien.

Døden er en del av livet, det er noe man er klar over at kommer til å skje, så det er naturlig at man har ønsker og forestillinger om hvordan man vil at det skal være, og jeg synes man bør prøve å respektere avdødes ønsker og prøver å oppfylle dem (innenfor rimelighetens grenser, så klart, å ikke ha en grav og en sten høres ut som et beskjedent ønske i mine ører).

Jeg er en sånn som ikke takler å være med på kistenedsenking, og haddet det ikke vært for at eldstemann insisterte på å være med på bestefarens, hadde jeg dratt etter sermonien. Men jeg måtte være med, og det var helt jævlig. Jeg hyperventilerte nesten, for jeg takler ikke hele den der ned-i-jorda-greia. Jeg har søkt om aksespredning etter min død, og det gjør meg veldig trist hvis mine etterlatte trosser mine ønsker og legger meg i jorda, fordi jeg er dau og sikkert ikke merker noe læll. At de vrir det rundt til å handle om seg selv, er enda tristere. Det er mitt liv som er over, det er min kropp og min død.

Jeg hadde aldri i verden klart å oppsøke gravstedet til "mormor" med god samvittighet, hvis jeg var dere.

[MegaMie]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Dette høres veldig egoistisk ut av dere, uten at jeg kjenner til hele historien.

Jeg ser jeg formulerte meg litt dumt. Min mormor lever enda. Men hun har sagt flere ganger tidligere at hun ikke ønsker en grav. Og vi har kommet med våre argumenter til henne personlig så hun er klar over det.

Hun valgte å kremere morfar selvom han var en mer tradisjonell fyr som nok så for seg vanlig begravelse. Så da vil jeg tror at hun ikke bærer nag om vi velger noe annet enn det hun kunne tenke seg.

[Skremmern]

Så da er ikke ønsket så veldig viktig for henne, siden dere velger å overkjøre henne med deres ønsker? For hvis det ikke er det, skjønner jeg at man kan tenke som dere gjør, men er det så viktig som det er for meg, som blir dårlig og kvalm bare av tanken, blir saken en annen, synes jeg.

Og jada, man er død, og merker sikkert ingenting, men det er noe med siste hvilested og hvordan man ser for seg at det skal være. Jeg håper mine ønsker blir respektert, og hvis asken min blir spredd i sjøen som jeg håper den vil bli, har mine etterlatte alltid et sted å dra til.

[him]

Opprinnelig lagt inn av MegaMie, her.

Så da vil jeg tror at hun ikke bærer nag om vi velger noe annet enn det hun kunne tenke seg.

Det er denne argumentasjonen jeg stusser på. I mitt hode er det en selvfølge at hun ikke bærer nag - fordi hun ikke kan, det er det døden betyr. Man opphører å eksisterer. Tankene, ønskene, håpene, følelsene. Det er ingenting der, det er det som er tapet.

Og derfor tenker jeg at begravelsen, sermonien, gravstedet, ritalene er for de som er igjen. De som enda har tanker, ønsker, håp og følelser. Faren min er død, så det er ikke fordi at jeg ikke har opplevd dødsfall i nær familie som gjør at jeg mener at begravelsen er for de etterlatte. Jeg elsket faren min da han levde. Nå elsker jeg de minnene jeg har om han. De tingene han lærte meg som enda lever i meg. Men jeg elsker ikke ham mer. Han eksisterer ikke.

Da onkelen min døde ble han sendt "hjem" (der han vokste opp) fordi at han ønsket det. Det var et skikkelig styr med papirutfylling etc. Og de etterlatte (hans søsken) opplevde det som godt å oppfylle ønsket hans for sin egen del. Må vel legge til at "for sin egen del" er det jeg som har fyllt inn, det er ingen som har sagt det.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Det er denne argumentasjonen jeg stusser på. I mitt hode er det en selvfølge at hun ikke bærer nag - fordi hun ikke kan, det er det døden betyr. Man opphører å eksisterer. Tankene, ønskene, håpene, følelsene. Det er ingenting der, det er det som er tapet.

Og derfor tenker jeg at begravelsen, sermonien, gravstedet, ritalene er for de som er igjen. De som enda har tanker, ønsker, håp og følelser. Faren min er død, så det er ikke fordi at jeg ikke har opplevd dødsfall i nær familie som gjør at jeg mener at begravelsen er for de etterlatte. Jeg elsket faren min da han levde. Nå elsker jeg de minnene jeg har om han. De tingene han lærte meg som enda lever i meg. Men jeg elsker ikke ham mer. Han eksisterer ikke.

Da onkelen min døde ble han sendt "hjem" (der han vokste opp) fordi at han ønsket det. Det var et skikkelig styr med papirutfylling etc. Og de etterlatte (hans søsken) opplevde det som godt å oppfylle ønsket hans for sin egen del. Må vel legge til at "for sin egen del" er det jeg som har fyllt inn, det er ingen som har sagt det.

Jeg tror jo ikke at alt opphører å eksistere når en dør, så det er ikke nødvendigvis noen sannhet i mine ører.

Sermonien er for alle, slik jeg ser det, både den avdøde og de som er igjen, og jeg vil tro at mine ønsker betyr noe for de som er igjen. Det er alltid litt "styr" rundt begravelser, det er mye som skal organiseres, men jeg ville aldri kommet med store krav eller krevd for mye av mine etterlatte. Jeg ønsker kremasjon og askespredning, ikke noe mer enn det. De slipper alt styret med gravplass, overprisede stener og en grav de må vedlikeholde.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg tror jo ikke at alt opphører å eksistere når en dør, så det er ikke nødvendigvis noen sannhet i mine ører.

OK, mulig jeg har lest diskusjonen for dårlig. Jeg oppfattet den dithen at det var forståelig at folk tar hensyn til avdøde hvis de er religiøse eller har en tro som medfører at avdøde faktisk eksisterer i en eller annen form. Og at diskusjonen gikk på de tilfellene hvor man ikke tror det.

Det er i alle fall helt åpenbart for meg at hvis jeg trodde at faren min etter sin død - på ett eller annet vis - hadde beholdt noen ønsker eller meninger, så hadde jeg prøvd å oppfylle dem. Men jeg tror ikke det. Jeg tror ikke faren min eksisterer lengre, og da er det en like stor selvfølge for meg at begravelsen er for de etterlatte.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det er alltid litt "styr" rundt begravelser, det er mye som skal organiseres, men jeg ville aldri kommet med store krav eller krevd for mye av mine etterlatte.

I onkelen mitt sitt tilfelle var de etterlatte glade for å kunne "gjøre noe for ham", så de opplevde det ikke som plagsomt. (Så at den kunne bli misforstått, så jeg bare nevnte det)