Blir vi ulykkelige av å ha barn?

[Gaia]

Jeg syns det å sammenligne lykke med og uten barn blir litt som å sammenligne epler og bananer.

Jeg er utvilsomt mye mer sliten (og dermen mye mer gretten) etter at jeg fikk barn. Men det er så mye annet som følger med det å ha barn som gir livet en dimensjon jeg ikke ville vært foruten.

Jeg har rukket å gjøre masse morsomt før jeg fikk barn, jeg kommer forhåpentligvis til å rekke å gjøre mye morsomt når barna er så store at jeg kan velge ut fra egne behov. Og de årene innimellom, som krever at min hverdag tilpasses barnas behov, de har jeg så veldig råd til å bruke på denne måten.

Vi er heldige og har god tilgang på barnevakt og har dessuten barn som er medtagbare på det meste vi har lyst til å gjøre, og en økonomi som tillater at vi kjøper oss den komforten som jeg ønsker meg når jeg er på tur med barn. Men jeg kan skjønne at folk blir frustrerte hvis de føler at barna bare medfører begrensninger og ingen muligheter.

[vixen]

Vi har akkurat hatt en lang samtale rundt dette temaet her i heimen. Dette fordi vi vurderer litt frem og tilbake om vi skal ha et barn til eller om vi har nok med ett (mannen har to da). Ikke lett synes jeg. Jeg synes ikke at jeg har forandret meg så veldig mye etter at jeg fikk barn. Det betyr vel kanskje at jeg også savner litt å gjøre mange av de tingene jeg gjorde før jeg fikk barn. Jeg studerte mange forskjellige steder, bodde i utlandet et par år, var veldig sosial og hang veeeldig mye med venner. En del av dette savner jeg og vi har bestemt oss for å bli flinkere til å prioritere det. Savner litt det å bare være meg og det å bestemme helt selv over tiden min. Kanskje er det mest frustrerende i forhold til jobb og karriere. Det at jeg savner det betyr ikke at jeg ville byttet, men allikevel så kjenner jeg at morsrollen ikke nødvendigvis er så "dominerende" som jeg kanskje trodde på forhånd. Jeg er fremdeles meg liksom.

Vi trives allikevel godt som en liten familie og kan ikke se for meg "voksenlivet" uten barn. Det kan være litt frustrasjoner, men samtidig fantastisk å oppleve at barnet vokser opp og utvikler seg til å bli et selvstendig menneske. For meg så opplever jeg øyeblikk av lykke som jeg ikke gjorde på samme vis før jeg fikk barn. Den følelsen bare junior kan gi meg.

[Mjau]

Vi ble veldig lykkelige av å få barn.
Slitne ja, men veldig lykkelige.

[HSJ73]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Når jeg skriver at jeg blir sliten av å ha barn, skyldes det ikke at jeg savner ting som jeg pleide/drømmer om å gjøre (som den eventyreren jeg er ), og heller ikke at det er slitsomt med bleier og parkdresser og sånne praktiske ting. Det er mer "kravet" om å være til stede og til tjeneste døgnet rundt som jeg tror trykker meg på et vis. Det er noe med mas og stress som spiser meg opp - jeg er nok ingen særlig tilbakelent person som takler den slags godt.

Selvfølgelig elsker jeg også ungene over alt på jord, bare så det er sagt. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke egner meg spesielt godt som småbarnsmor, og den fordommen har nok blitt bekreftet.

Som om jeg skulle ha sagt det selv! Jeg er en introvert person, og henter dermed energi ved hjelp av alenetid. Alenetid er en mangelvare, og jeg blir tidvis desperat av denne mangelen. Jeg kan takle hundre baller i lufta på jobb, mens på hjemmebane skal det ingenting til før jeg er nær ved å implodere av stress.

Når barna er store, kommer jeg sannsynligvis til å se tilbake på småbarnsårene som gjennom et rosa slør av idyll og lykke. Midt oppe i denne fasen er jeg mest opptatt av å komme meg ut av den. Det er muligens et utslag av ikke å klare å se skogen for bare trær, for innimellom kan jeg i små glimt få et slags fugleperspektiv over livet vi lever, og (på en god dag) tenke at vi tross alt har det bra, at vi er privilegerte og at vi har vært heldige med jentene våre. Uten dette flyktige og sjeldne fugleperspektivet ser jeg bare slit, mas og stress.

Men egentlig er det overflødig med ytterligere kommentarer her, for Elinblu beskriver det akkurat som jeg føler det.

[Divine]

Jeg er mer jevnt lykkelig nå enn hva jeg var før jeg fikk barn nr. 2. Jeg var virkelig ikke lykkelig de første årene etter at jeg fikk eldstemann, men det hadde egentlig ikke noen med han å gjøre som med at jeg flyttet (noe jeg angret veldig på), jeg slet i forholdet, som endte med brudd, jeg trivdes ikke på mitt nye studium, osv. Jeg følte at jeg hadde ofret ALT da jeg fikk han, og jeg følte meg nærmest kvalt. Men så møtte jeg Divine-mannen og alt ble bra. Nå er jeg lykkelig, og selv om jeg nok tror at jeg ikke egner med spesielt til å ha barn, så har det fått meg til å føle meg mer normal. Tenk - JEG har en familie. JEG har en mann. Og barn. Jeg som ble sett på som en frik av så mange opp gjennom barne- og ungdomsårene. Og denne følelsen av å være normal gjør meg lykkelig. Det må jeg innrømme. Selv om jeg innerst inne vet at det dog ikke er noen bragd å være gift og ha barn.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av HSJ73, her.

Jeg er en introvert person, og henter dermed energi ved hjelp av alenetid. Alenetid er en mangelvare, og jeg blir tidvis desperat av denne mangelen. Jeg kan takle hundre baller i lufta på jobb, mens på hjemmebane skal det ingenting til før jeg er nær ved å implodere av stress.

Når barna er store, kommer jeg sannsynligvis til å se tilbake på småbarnsårene som gjennom et rosa slør av idyll og lykke. Midt oppe i denne fasen er jeg mest opptatt av å komme meg ut av den. Det er muligens et utslag av ikke å klare å se skogen for bare trær, for innimellom kan jeg i små glimt få et slags fugleperspektiv over livet vi lever, og (på en god dag) tenke at vi tross alt har det bra, at vi er privilegerte og at vi har vært heldige med jentene våre. Uten dette flyktige og sjeldne fugleperspektivet ser jeg bare slit, mas og stress.

Ja! Akkurat sånn er det. Jeg tenkte også på det tidligere i tråden da noen skrev at de fikk dekket sitt sosiale behov med familie og ikke kjedet seg. Jeg er nok slik skrudd sammen at jeg må være en del alene for å opparbeide meg et sosialt behov, og nå blir det litt mangelvare. Da får jeg nesten en slags klaustrofobi i perioder.

[Pelle]

Lykke er for meg vanskelig å definere. Jeg var meget ulykkelig da vi slet med å bli gravide. Nå har vi to barn og jeg har oppdaget en del ting med tilværelsen som hadde vært bedre uten barn. Vi har hatt noen år med ekstremt viljesterkt og sinna barn som jeg ser har tæret veldig på energi og humør. Jeg savner aleneferier med mannen og flere turer ut på byen. Vi har nå diskusjoner vi ikke hadde før, og det synes jeg er dumt. Fasadenivået mht husarbeid kan ikke bli så mye lavere - nå er det flere uker siden badet ble vasket.

Samtidig er det mye bra, og hadde jeg ikke likt det ville jeg ikke fått et barn til. Og det fikk vi jo. Likevel gleder jeg meg til de blir større. Babyer er søte, men tiden etter 3 år har så langt vært mye bedre for meg, selv om jeg har superenkle babyer. Jeg er imidlertid lei av barnevakt for alt mulig, å planlegge når man skal få jogget, passe på ernæring, å ikke kunne ha spontane fredagspilser osv. På sett og vis tror jeg at jeg hadde vært en bedre mor om jeg hadde barna mine 70-80 % av tiden. Ihvertfall i småbarnsfasen.

[Pesten]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Vi ble veldig lykkelige av å få barn.
Slitne ja, men veldig lykkelige.

Signerer selv om jeg noen ganger hadde lyst å kaste de ut vinduet når de hylte som mest.
Det jeg har savnet mest er nok tiden sammen med mannen min og det å være kjærester. Vi prøver å finne tiden sammen bare oss to men heldigvis er ungene blitt så store at de nå kan være med på masse.
Krangling er vel det som stresser meg mest. Husarbeidet har jeg lært meg å drite i men er grådig god på overflaterydding ved besøk og spesielt hvis svigermor ringer sin ankomst. (nesten så hun skulle gjort det hver fredag ettermiddag)

[Wix]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Ja! Akkurat sånn er det. Jeg tenkte også på det tidligere i tråden da noen skrev at de fikk dekket sitt sosiale behov med familie og ikke kjedet seg. Jeg er nok slik skrudd sammen at jeg må være en del alene for å opparbeide meg et sosialt behov, og nå blir det litt mangelvare. Da får jeg nesten en slags klaustrofobi i perioder.

Jeg har det også sånn. Da lurer jeg på om det er slik at ekstroverte er mer "naturlige" (og/eller bedre???) foreldre enn introverte?

Det er en påstand jeg er uenig i selv, men det kan være at ekstroverte og introverte tilbyr litt ulike foreldrestiler?

[Toffskij]

Jeg tror ekstroverte foreldre som ikke har særlig erfaring med introverte kan være skrekkelige foreldre for introverte barn, i hvert fall. Bill.mrk. «3/4 introvert familie, og vi lurer på hvor Diana Ross kom fra»

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Ja! Akkurat sånn er det. Jeg tenkte også på det tidligere i tråden da noen skrev at de fikk dekket sitt sosiale behov med familie og ikke kjedet seg. Jeg er nok slik skrudd sammen at jeg må være en del alene for å opparbeide meg et sosialt behov, og nå blir det litt mangelvare. Da får jeg nesten en slags klaustrofobi i perioder.

Mens jeg er akkurat motsatt. Jeg får neller av å være alene og trives aller best med mange rundt meg. Sikkert derfor jeg har vært (og forsåvidt også fremdeles er) så besatt av tanken på maaaange barn.

[Toffskij]

… og så tror jeg introverte foreldre kan bli ganske slitne av ekstroverte barn. Min introverte unge sørger alltid for å skaffe seg alenetid og rom, og skaffer dermed de introverte foreldrene det samme, mens min ekstroverte unge er en notorisk klegg.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Jeg har det også sånn. Da lurer jeg på om det er slik at ekstroverte er mer "naturlige" (og/eller bedre???) foreldre enn introverte?

Det er en påstand jeg er uenig i selv, men det kan være at ekstroverte og introverte tilbyr litt ulike foreldrestiler?

Jeg er ultraekstrovert men likevel sånn som trenger både alenetid og voksentid og disse to behovene blir ikke dekket av å være med barna. Om jeg har vært alene med dem en helg så drømmer jeg om å være alene hjemme neste helg og møte venner på kveldene.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

… og så tror jeg introverte foreldre kan bli ganske slitne av ekstroverte barn. Min introverte unge sørger alltid for å skaffe seg alenetid og rom, og skaffer dermed de introverte foreldrene det samme, mens min ekstroverte unge er en notorisk klegg.

Jeg tror ikke det er så forskjell på ekstroverte og introverte i dette jeg altså, jeg ser at det er forskjell på foreldre hvor mye de takler/liker før de blir lei, men jeg tror det går på en annen egenskap enn introvert/ekstrovert.

Jeg er introekstrovert. (Scorer alltid midt mellom, og det kjennes ut som det stemmer.)
Og dermed er jeg i praksis litt einstøing som sosialiserer ganske lite, men dess mer gledelig når jeg først gjør det, også synes jeg det er deilig med ungene hjemme, enda bedre hvis de ikke har venner her hele tiden, og aller best når de går ut litt iblant også.

[Harriet Vane]

Nok en ultraekstrovert med alenetidsbehov melder seg. Jeg MÅ ha alenetid, om ikke annet så inne i en bok eller mitt eget hode, for å ikke gå i frø. Jeg har hittil notert to ultraekstroverte barn, vi får se hva det blir av minsten.

Mannen min er ganske introvert, men det har ikke noe å si for grad av tilstedeværelse. Jeg er mer "fjern" enn ham.

[Niobe]

Jeg tror ikke nødvendigvis forskjellen på ekstroverte og introverte foreldre er så stor. Jeg er introvert, og må defintivt lades for meg selv. Likevel prioriterer jeg en sosial livsstil for både meg og familien vår, og trives med det. Jeg må bare sørge for at jeg får ladetiden min innimellom, for jeg tror nok sosial omgang tapper meg for mer krefter enn det gjør for min ekstroverte venninne, som vi omgås mye.

[Dronningen]

Vi fikk nr.1 da jeg ble 26. Vi hadde vært sammen i 7 år, og var begge klar for endring og utvikling i forholdet. Vi hadde begge fast jobb, vi hadde kjøpt bil og bolig, og det lå til rette for at noe skulle skje. Vi var "der" i livet. Vi var ikke påvirket av at andre hadde barn, for vi var vel de første i vennekretsen som fikk barn. Hva andre gjorde var meg ganske likegyldig. Spredt var folk også etter studier, og vi hadde bosatt oss på østlandet langt unna alle.

Jeg opplevde stor tilfredsstillelse ved å få barn, ved å føle meg nyttig, og det å få være glad i noen. Jeg liker å følge dem opp, interesserer meg i dem, og travle dager til tross, så liker jeg at jeg har min egen lille gjeng. Vi har ingen annen familie her, så vi skapte en selv. Da faller også alt på meg og mannen, men vi er vant med å klare oss selv. Vi prioriterer likt. Begge setter familien og familieliv først.

Jeg får vist andre sider av meg ovenfor dem. De sperrene jeg har ellers er der fraværende. Å tøyse og tulle, danse, synge, spille, lese, dramatisere, herje faller meg lett. Vi snakker mye. Spiller mye musikk. Leser bøker. Ser film sammen. Jeg (vi) forsøker å videreformidle interesser. Jeg ønsker at de skal ha et bredt spekter av kulturelle referanserammer. Foto, musikk, film og IT står fremst. Og med genuin interesse og respekt for barna, krever jeg full respekt tilbake. Til nå har det vært overraskende lett. Jeg er klinkende klar på en del ting, men åpen om forhandlinger på andre - og de vet hvordan dette fungerer. Empati, følelser, hensyn og høflighet må vises fra oss, og kreves tilbake. Jeg liker å utvikle meg og se hvordan eksemplets makt forplanter seg. Hvordan åpenhet og ærlighet skaper evne til refleksjon i barna. Jeg skrev en gang før at det var et "prosjekt" for meg å får barn. Det ble litt reaksjoner på det, men jeg står for det. Det er en oppgave å gjøre, og man forsøker jo etter beste evne å levere.

Jeg er også veldig introvert, og det er noe jeg må jobbe med hele tiden. Det er kanskje den største utfordringen jeg har som forelder. I dag var jeg f.eks. på påskefrokost i barnehagen. Bare å være tilstede der og forsøke å snakke litt med noen andre og ikke virke totalt overlegen er en utfordring. Heldigvis er mannen mer utadvendt enn meg, så på en del ting sender jeg bevisst han. Så løser det seg. Vi har ellers valgt å ikke har barneselskap før de blir 4, for da kan barna komme på besøk uten foreldre. Bare tanken på en haug folk hjemme som jeg bare er på hils med er nok til å vippe meg av pinnen. Barn derimot er jeg god på. Vi organiserer og avtaler besøk fram og tilbake for barna, men vi er ikke så sosiale utover det. Sånn må det bare bli. Vi har to vennepar med barn vi drar på middagsbesøk hos eller inviterer hit, men det er kanskje en gang annenhver måned. Ellers er det oss. Det er jo uansett ikke så mye tid. Vi er som regel hjemme etter jobb, og kveldene går fort. Barna liker også at vi er der. Jeg har vært i FAU 2 år nå på skolen, og de (og jeg) liker dårlig at jeg må dra på møter på kvelden. Så nå tar jeg en pause fra alt sånt. Vi trenger den lille tida vi har sammen. Jeg liker å ikke ha planer for kvelden. Jeg vil komme hjem og bli der.

Jeg får ellers tid til å hente meg inn fra i 20 tida til jeg legger meg. Da er det som regel stille. Mannen og jeg snakker heller ikke så mye sammen da. Sitter gjerne i hvert vårt rom. Ellers er jobben min slik at jeg kan gjemme meg vekk på kontoret om jeg ønsker å være i fred. Jeg kan restituere meg litt der.

[nolo]

Jeg fikk barn seint, og syns det er helt fantastisk å ha barn. Jeg går ikke og gleder meg til de blir større eller så store at de flytter ut, selv om jeg trenger alenetid og selv om vi har dårlig barnevakttilgang. Jeg tror dette er en av de fineste fasene i livet mitt, og jeg savner ikke tiden som barnløs selv om jeg gjorde mye gøy. Den fasen er ferdig, og sånn er det med den saken.

[Candy Darling]

Jeg er nok preget av at jeg hadde virkelig drømmelivet mitt da jeg fikk barn, og hadde hatt det litt for kort tid. Jeg tror jo ikke at det hadde vært drømmelivet mitt 5 år senere; jeg tror jeg hadde endt opp med ikke å like meg selv. Jeg var på god vei til å bli ufordragelig.