Oppfordre jenter til å velge realfag?

[him]

Jeg har følgende punktliste for å påvirke ungene mine:
1) Husk at du alltid kan utdanne deg videre. Det er godt mulig å jobbe noen år som snekker for å senere utdanne deg til byggingeniør.
2) Husk at en utdannelse - relativt sett - er en kort affære, yrket ditt kan derimot bli veldig langvarig. Det som er vikgig er at du skal trives i jobben du får etterpå, ikke at studiet er gøy.
3) Realfag er selvfølgelig gøy! Hallo! Det er ikke en gang noe jeg prøver å påvirke dem med, det er et faktum.

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Hva er trøste- og bæreyrker?

Jeg tenker tunge fysiske yrker er et sjangsespill. Frisør, snekker og hjelpepleier for eksempel. Er man frisk og rask så er det fint. Får man en ryggprolaps som hjelpepleier og er 40 så kan man lett få et problem. (Jeg er nok veldig påvirket av at jeg selv er fysisk syk, og det er mange jobber som er helt uaktuelle for meg.)

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

I utgangspunktet så søker vel de fleste av oss i retning av det vi er flinke til, så jeg antar vel at det man har evner og anlegg for i stor grad også virker spennende. Slik jeg ser det er vel denne artikkelserien kanskje ment å skulle selge inn ingeniøryrket til jenter, få dem til å se at dette også er en mulighet.

Enig. Tror at jenter (og gutter) får for lite innformasjon om yrkene. Utdannelsen synes jeg de får nok innformasjon om (sett fra mitt ståsted).

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg har en skoleflink snart niåring som jeg oppfordrer til å stå på og gjøre det bra i alle fag. For tiden er ønsket å bli veterinær (jeg veeeet....gutter, hester og alt som er gøy ), og da er jo saken grei.

Vetrinær er jo et dødstøfft yrke, men masse variasjonsmuligheter og masse gryn. Topp jobb. Hestetannlege, da er du milionær før du vet ordet av det. Eksisterer ingen i Norge så vidt jeg vet, de henter inn folk fra USA.

[Maverick]

Jeg har ikke døtre, men om mine sønner har et snev av min personlighet kommer jeg til å være veldig forsiktig med å prøve å påvirke de i noen retning.

Unge Maverick var i sin tid et skolelys, norsklæreren mente jeg burde bli forfatter, mattelæreren mente jeg burde bli matematiker, tysklæreren og engelsklæreren ville ha meg inn på språkfag und zu weiter, und zu weiter. Mine foreldre ville ha meg inn i økonomi.
Vel, unge Maverick endte med formgivingsfag, foto vk1, rett på folkehøyskole, rett i jobb, og så BI bedøk plutselig etter noen år, før jeg ikke hadde tid til mer skole og måtte jobbe dobbelt i stedetfor. Ergo er jeg uten noen avsluttet utdannelse, uten noen egentlig spesialisering, og må bruke personal skills for det de er verdt. Det går forsåvidt veldig greit, men er selvfølgelig fryktelig usikkert.

Om mine sønner ønsker realfag eller yrkesfag eller språkfag eller hva som helst er egentlig hipp som happ for meg, det eneste jeg er opptatt av er at de i det minste skal fullføre en utdannelse.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Ergo er jeg uten noen avsluttet utdannelse, uten noen egentlig spesialisering, og må bruke personal skills for det de er verdt. Det går forsåvidt veldig greit, men er selvfølgelig fryktelig usikkert.

Vedlig enig. Det er etter min mening greit å utdanne seg videre, men det å skifte bransje er veldig tungt. Jeg ser feks ingen problemer med å utdanne seg fra hjelpepleier til sykepleier (ok, økonomisk gjør jeg det), men det å gå fra hjelpepleier til byggingeniør vil være å starte helt fra scratch. (Klart man kan det også, men det er mye tyngre)

[kokosbolle]

Jeg tror mine foreldre begynte å bli litt fortvilet da jeg hoppet av både veterinærhøgskolen og så jussen. Mamma har innrømmet at hun ble veldig bekymret, men heldigvis fikk jeg ikke det store maset og presset da siden jeg hadde en PlanTM. Og, jeg fullførte med glans og er fornøyd nå. Det er de også.

[Maverick]

... jeg ble også svar skyldig da jeg ble spurt av seksten ti- til femtenåringer sist helg om "hvilken utdannelse de måtte ta for å få en sånn jobb som jeg hadde". Øh.

I et anfall av improvisering sa jeg at man uansett kom langt på vei med grunnleggende øk. og adm., og droppet delen med "sabla flaks og møte de riktige menneskene når man er frivillig på en festival".

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg har ikke døtre, men om mine sønner har et snev av min personlighet kommer jeg til å være veldig forsiktig med å prøve å påvirke de i noen retning.

Jeg tror heller ikke det er så lett eller lurt å påvirke i bestemte retninger.

Det som jeg derimot mener man bør gjøre er å peke ut hvilke momenter som de bør tenke på, som fleksibilitet, lønnsnivå, sikkerhet, hvor lett det er å få jobb, hvor lett det er å være oppdatert etc.

Jeg synes det som de fleste foreldre sier til barna sine "Finn noe du trives med" er derimot et temmelig intetsigende råd. Det er så godt som ingen tenåringer som vet hva de vil trives med på jobb resten av livet.

[Røverdatter]

Datteren min er veldig sterk i matte og har god logisk sans så jeg blir ikke overrasket om hun velger å gå for realfag. Men jeg vil ikke oppfordre henne til noe som helst når det gjelder fremtiden hennes med mindre hun eksplisitt ber meg om det.

[Blå]

Den oppfordringen vi driver med er ikke at vi forteller dem at "du bør studere realfag". Men det er at vi snakker om realfag, at vi er interesserte i hva de driver med på skolen, at vi har "realfagsalternativer" i hodet når vi snakker om hva de har lyst til å bli eller gjøre senere. At vi kjøper og låner bøker som handler om realfag. Ogsåvidere. At vi simpelthen forutsetter at realfag er interessant. Og at ingen, noensinne, sier at matte er vanskelig. Det er det nemlig ikke. :basta:

[kokosbolle]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg tror heller ikke det er så lett eller lurt å påvirke i bestemte retninger.

Det som jeg derimot mener man bør gjøre er å peke ut hvilke momenter som de bør tenke på, som fleksibilitet, lønnsnivå, sikkerhet, hvor lett det er å få jobb, hvor lett det er å være oppdatert etc.

Jeg synes det som de fleste foreldre sier til barna sine "Finn noe du trives med" er derimot et temmelig intetsigende råd. Det er så godt som ingen tenåringer som vet hva de vil trives med på jobb resten av livet.

Jepp, det var det eneste som klarte å påvirke meg.

[ElinM]

Da jeg var lita ble det sett på som en selvfølge at jeg valgte en høyere utdannelse, uten at jeg opplevde noe press. Det tror jeg var med og la føringa hele veien. Jeg anså det dermed som en selvfølge selv også. At det ble realfag/ingeniørfag, var derimot helt mitt valg basert på mine interesser og evner, upåvirket av mine foreldre. (Slik jeg husker det i alle fall.)

[Esme]

Jeg kom forresten til å tenke på en samtale jeg hadde med en niese (10 år) om skolefag og hun fortalte om en venninne som var så skoleflink

Tante Esme: Det er bra å være flink på skolen! Men det er vel du også?

Niese: Jooda, men jeg gjør det ikke så superbra som venninnen min.

TE: Gjør du ikke? Hvorfor ikke det?

Niese: Jeg er ikke så nøye på å gjøre lekser og sånt:

TE: Gjør du ikke skolearbeidet ditt?! Du må da sørge for å kunne alt!? I vår familie så er vi da ikke dårlige på skolen?! Du må da følge med?!

Niese: Spesielt i matte så burde jeg jobbet mer, nå er det ting jeg ikke skjønner helt.

TE: *skingrestemme* Er det ting i matte du ikke skjønner?!
Niese (temmelig uforstyrrelig): Jada, tante Esme, jeg vet at jeg må skjerpe meg, jeg skal gjøre det. Så så.

(Og før noen aser seg opp over at man setter for harde krav til barn, og tenk om hun hadde hatt dyskalkuli, dysleksi, dysintellektuelli: Jeg visste veldig godt at hun er kjempeflink, men for lat til å gidde å gjøre skolearbeidet)

[Teofelia]

Du får fortelle henne at de som ikke gjør leksene sine, risikerer å ende opp som dotømmere. Der har du min oppskrift for leksemotivasjon.

[Sinobell]

men hvordan vet man at barnet har anlegg for noe da?
Og hva så om barnet ikke har videre anlegg, cato zahl Pedersen gikk til sydpolen, det er ikke helt åpnebart at han har annlegg for det.

Øving hjelper. Selv barn som har sævrt gode annlegg kommer ikke langt uten en viss form for innsats.

Leste forøvrig en avisartikkel for litt siden om at elever mente lønn var det viktigste for valg av yrke, og hva de trodde forskjellige yrker tjener. (Så uten å komme med pinlige berettninger om hvodan jeg plukket studierettning) Så får det meg til å tenke at ungdommer velger yrke i vildens sky.

Blir jeg å legge føringer på mine barns valg av yrke: jeg blir å prøve. Men jeg blir å få konkuransse fra "mitt barns interesse" som også består av hva mine barns venner syns, altså hva deres foreldre syns hva som egner seg for jenter og gutter.

[Maverick]

Esme burde vært min tante.

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av Sinobell, her.

men hvordan vet man at barnet har anlegg for noe da?

Jeg mener at realfagene er mer åpenbare "anleggsfag" enn mange andre skolefag. Jeg vil si at jeg hadde anlegg for matematikk - basert på at jeg forstod alt umiddelbart ved gjennomgang av nytt stoff, og kunne anvende prinsippene i oppgaver uten problemer. Fordi jeg var "flink" ble jeg fort ferdig, og var ofte den som hjalp andre i klassen som ikke skjønte bæret.

[ingling]

Jeg synes matte er vanskelig, og tør å si det høyt. Ikke at jeg dermed har tenkt å fortelle datteren min det, altså.

Jeg har alltid vært språk- og samfunnsfagmenneske, og utdannet meg til bibliotekar etter noen års sveip innom fransk og kunsthistorie. Selv om jeg nå jobber med tildels mer "tekniske" deler av det yrket jeg har kommet inn i, har jeg språkinteressen veldig i bunn. Mannen har teknisk utdanning, jobb og interessefelt, men har også skiftet litt spor underveis for å finne det som passet best for ham. Jeg tror det er viktig å formidle at selv om utdanning er viktig, er det faktisk lov til å ombestemme seg underveis og ikke måtte bestemme seg når en er 19 for hva en skal drive med resten av livet. Jeg får litt angst av at en ikke skal "godta" hvis barna, uavhengig av kjønn, ønsker seg å bli f.eks. sykepleiere, så lenge det ikke er fordi de tror de ikke er flinke nok til å bli leger, men faktisk noe de ønsker. Alle må faktisk ikke ha siving eller 7 års universitetsstudier i realfag. Jeg vil støtte ungene mine i de interessene de har, og i å jobbe jevnt og godt i alle fag, så de har de mulighetene de ønsker seg når de kommer så langt at valget skal tas. Ja, matte er viktig, men det er også viktig å vite noe om historie, om samfunnet og å kunne i hvert fall ett fremmedspråk godt.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Jeg mener at realfagene er mer åpenbare "anleggsfag" enn mange andre skolefag. Jeg vil si at jeg hadde anlegg for matematikk - basert på at jeg forstod alt umiddelbart ved gjennomgang av nytt stoff, og kunne anvende prinsippene i oppgaver uten problemer. Fordi jeg var "flink" ble jeg fort ferdig, og var ofte den som hjalp andre i klassen som ikke skjønte bæret.

Ikke uten videre, altså. Jeg var hun du beskriver i alle språkfag.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Jeg mener at realfagene er mer åpenbare "anleggsfag" enn mange andre skolefag. Jeg vil si at jeg hadde anlegg for matematikk - basert på at jeg forstod alt umiddelbart ved gjennomgang av nytt stoff, og kunne anvende prinsippene i oppgaver uten problemer. Fordi jeg var "flink" ble jeg fort ferdig, og var ofte den som hjalp andre i klassen som ikke skjønte bæret.

Nja og tja. Det er ofte de samme elevene som er flinke i realfag som også er flinke i språkfag, samfunnsfag og historie. Det er veldig sjelden slik at man har toppkarakterer i historie, engelsk og norsk, men dårlige karakterer i matematikk og fysikk. (Jeg sier ikke at det ikke forekommer, men det er ikke normalen.)

[Sure Eplet]

Jeg krysser fingrene for at de velger noe de vil trives med. I mellomtiden gjør jeg så godt jeg kan med å passe på at de huker med seg et best mulig grunnlag, sånn at det blir et reelt valg og ikke dårlige karakterer eller ikke riktig skole eller noe sånt som tar valget for dem.

[Katta]

Jeg er en sånn typisk allrounder, ikke stjerne i noe og ikke dårlig i noe. Jeg vil påstå at både språk og matte går mye på å ha litt anlegg for det. Å se sammenhenger og tenke logisk for matte, følelsen av hvordan språket er for språkfag. Og for begge deler er det også mulig å lære om man jobber litt. For språk kommer det for eksempel an på hvor mye man må tenke grammatikk for å snakke riktig. Har man anlegg for det får man fortere musikken i språket under huden.

Det gjelder sikkert å ha litt anlegg for typiske kunnskapsfag også, men der tror jeg det går minst like mye på interesse.