Mor vs. far

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Så det finnes ingen mellomting mellom 50/50 og å miste kontakt?

Og så merker jeg at jeg blir skikkelig provosert av den siste setningen din. Mener du at når jeg sier at jeg mener ett hjem er det beste for barnet, så er det egentlig ikke det jeg mener, jeg er bare ute etter å mele min egen kake? Alternativt å jage mor tilbake til kjøkkenbenken?

Man kan like gjerne si at ditt ønske om 50/50 er skinnargumentasjon for å slippe å ha ansvaret alene, og for å få fri annenhver uke. Jeg mener ikke det, bare for å ha sagt det, og jeg håper vi kan slippe å legge debatten på et sånt nivå.

Klart det finnes mange mellomstadier mellom null kontakt og 50% kontakt.

Mange mødre (ikke nødvendigvis deg, altså) mener barnet må ha ett hjem. Hvorfor ser det ut til at de aller fleste mødre mener at dette hjemmet er hos dem?

Noen påstander (med rot i virkeligheten)

Å "ta" full omsorg for barnet er en måte å straffe mannen på.
Å ville ha full omsorg er en måte å skaffe seg cash på og å slippe å jobbe.
Å ville ha full omsorg er en måte å opprettholde selvtillit på, "jeg er i hvertfall en god mor" "Noen trenger meg"

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at damer har påstått de egentlig ville ha delt omsorgen, men de har ikke råd. Eller de stoler ikke på mannen, ettersom de aldri har sett ham stelle barn.

Problemet er når man før bruddet har levd ultratradisjonelt, hvor far har jobbet for mye og mor for lite, far tjener mer enn mor, far har ikke ytt primæromsorg i særlig grad osv.

jeg sier ikke at 50/50 er løsningen alle steder, men jeg tror barns usikkerhet over brudd og ny livsform overføres til usikkerhet over å få bo med begge foreldre. Den derre "ikke før de er tre" minner også veldig om argumentasjonen enkelte har om at barnehage før fylte tre ikke er bra for barn.