Superlæreren?

[Katta]

Man skulle jo tro at utviklingspsykologi og ulike personlighetstyper var noe som ble vektlagt hvertfall for de som skal undervise yngre barn. For det er engang slik at også de som ikke kvalifiserer for en diagnose kan ha personlighetstrekk som gjør at tankegangen rundt hvordan man håndterer dem bør være ganske lik. Og det synes jeg er rart at ikke vektlegges mer, for jeg er sikker på at det kunne vært til hjelp. Det å kunne kjenne igjen mønstre og tenke litt fornuftig rundt hvordan en slik personlighetstype ofte virker fremfor å tenke "hjelp" eller "gah" eller hva det nå er man tenker når man ikke skjønner hva som foregår annet enn at det ikke kvalifiserer til ekstra ressurser. Dette er noe jeg ser både på jobb og som mor til en som ikke er helt a4, men som ikke har læringsproblemer over hodet, men hvor jeg ofte må inn og tegne og forklare.

Jeg skjønner også at det kan være frustrerende for en kontaktlærer å bli møtt med kravene fra helsevesenet i forhold til enkeltelever. Det er ikke slik at man ikke forstår hvordan ting virker i skolen. Det er vel heller slik at man etterhvert har såpass erfaring med hvordan det virker slik at man sier veldig tydelig fra hva som bør på plass og håper på at det kommer på plass nok av det til at det ikke er helt uforsvarlig. For det er faktisk likegyldig for elev som har en alvorlig tilstand at han ikke kan få det han trenger fordi det er 30 andre i klassen eller på grunn av noe annet den dagen ting går galt slik at han blir alvorlig syk på skolen. Alle skjønner jo at kontaktlærer ikke kan gjøre den jobben alene, men ofte er kontaktlærer nettopp kontakten inn til skoleverket, og da er det denne man må snakke med først. Og for å ha håp om å nå frem til de som har mulighet til å faktisk gjøre hverdagen trygg for denne eleven, må man snakke tydelig og alvorlig.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Råd fra eksterne har ofte preg av at enkelte tror at akkurat den ene eleven er den eneste eleven læreren har, da får man mange råd som rett og slett ikke lar seg gjennomføre og som man må tilføre en stor dose skole-realisme. Å fotfølge en diabetiker hele dagen funker ikke for en kontaktlærer i ungdomsskolen, å være alene og undervise en aggressiv og voldelig autist, som ikke psykologene engang tør snakke med, går heller ikke, selv om ekspertene sitter helt alvorlige og forlanger det. Forståelsen av hvordan skolehverdagen fortoner seg, synes av og til å være nokså fraværende, jeg kan godt forstå at lærere mumler at de ikke er terapeuter.

I tilfellet jeg snakket om handlet det ikke om det. Det var allerede tildelt og tilrettelagt for en-til-en-undervisning en viss tid per uke og forslaget fra BUP var at læreren skulle stoppe opp noen ganger underveis og stille spørsmål av typen "Hva oppfattet du at jeg sa nå?" for å forsikre seg om at eleven hang med og for å unngå at en elev med lang erfaring med at undervisningen gikk rett over hodet på ham, falt av lasset. For meg blir en sånn brysk avvisning av konkrete og arbeidsbesparende råd litt provoserende og det får meg til å tenke at læreren har gått i vranglås, når det ikke er en viss siling i forhold til hva man avfeier. Sånn bare for å avklare hva jeg mente.

[007]

Jeg er glad jeg har både spes.ped og helsefaglig bakgrunn i tillegg til fag og vanlig PPU. Jeg har mer kunnskap om diagnoser og spesielle behov enn det jeg hadde hatt om jeg var vanlig allmennlærer.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Alle skjønner jo at kontaktlærer ikke kan gjøre den jobben alene, men ofte er kontaktlærer nettopp kontakten inn til skoleverket, og da er det denne man må snakke med først. Og for å ha håp om å nå frem til de som har mulighet til å faktisk gjøre hverdagen trygg for denne eleven, må man snakke tydelig og alvorlig.

Viktig poeng.
Selv syntes jeg det var pyton da jeg klaget på manglende kompetanse osv. til Fylkesmannen. Heldigvis hadde barnet mitt en lærer som selv følte behov for å lære mer om akkurat denne diagnosen og etter klagen ble også lærer og assistent sendt på kurs av skolen. Men å stadig måtte være "vanskelig" og påpeke mangler når man ser at lærerne virkelig gir jernet er en kjip oppgave det også.

En annen ting om systemet som jeg synes er litt dumt; Da et av barna var utredet og kartlagt ble det av spesialisthelsetjenesten gjort en ganske stor innsats på veiledningsbiten. De reiste flere ganger til skolen for å observere, gi råd og så var de tilgjengelig for lærerne i en viss periode per telefon etc. En del av teamet som veiledet hadde selv fartstid fra skoleverket, og det gjorde nok veiledningen ganske matnyttig. Dette hevet kompetansen enormt, gutten fikk en god skoledag og med tilretteleggingen trengte man også mindre en-til-en og ekstra øyne på barnet i friminutter etc.

Så hva gjør rektor neste skoleår når lærerkabalen skal legges? Gjør om på hele greia, slik at ingen av de som har fått denne kompetansehevingen har noe med gutten å gjøre lenger. Antageligvis utifra en tanke om at en lærer er en lærer. Det skaper mye frustrasjon og ekstraarbeid for de nye lærerne, som mangler "verktøyet", for meg som plutselig igjen måtte forholde meg til utsagn om "trass", "vondt i viljen" og manglende forståelse generelt. Men aller verst var det nok for eleven selv, som ble utrygg, ikke mestret lenger og ihvertfall ikke ble forstått. Og behovet for t-timer, assistent osv. økte.

Det jeg vil frem til at det handler mest om ressurser. Helt klart. Men det handler også noen ganger til en viss grad om innsikt og holdninger. Og igjen: jeg snakker om systemet, i dette tilfellet skoleledelse, ikke enkeltlærere.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg er glad jeg har både spes.ped og helsefaglig bakgrunn i tillegg til fag og vanlig PPU. Jeg har mer kunnskap om diagnoser og spesielle behov enn det jeg hadde hatt om jeg var vanlig allmennlærer.

Jeg er også veldig glad for at slik kompetanse kommer inn i skolen. Sett fra sidelinjen synes jeg det ville vært nyttig med litt tverrfaglighet i skolen også, for å holde tritt med de kravene som stilles i dag.

Jeg vet ikke om man kan legge alt på lærerutdanningen og utvide den i alle retninger for å dekke alt. Kanskje man heller i større grad skulle åpnet opp for flere fagområder? Eller gjøre litt som de gjorde på en avdeling jeg var i praksis ved? Der ble videreutdanning og kurs oppmuntret og vi hadde bl.a. en hjelpepleier som var "ekspert" på en type diagnose, en sykepleier som hadde fordypet seg i en annen osv. I tillegg la man opp til at disse jevnlig hadde litt internundervisning om sine felt og oppdaterte sine kolleger når det var noe nytt innen deres område.

Men for alt jeg vet så gjøres kanskje dette flere steder i landet allerede?

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

I tilfellet jeg snakket om handlet det ikke om det. Det var allerede tildelt og tilrettelagt for en-til-en-undervisning en viss tid per uke og forslaget fra BUP var at læreren skulle stoppe opp noen ganger underveis og stille spørsmål av typen "Hva oppfattet du at jeg sa nå?" for å forsikre seg om at eleven hang med og for å unngå at en elev med lang erfaring med at undervisningen gikk rett over hodet på ham, falt av lasset. For meg blir en sånn brysk avvisning av konkrete og arbeidsbesparende råd litt provoserende og det får meg til å tenke at læreren har gått i vranglås, når det ikke er en viss siling i forhold til hva man avfeier. Sånn bare for å avklare hva jeg mente.

Ja, dette er jo råd som en lærer bør følge, selvsagt. I 8.klasse spør jeg om dette hvert 5. minutt, selv om jeg er klar over at spørsmål til klassen ikke alltid oppfattes av den enkelte elev som noe som har med henne å gjøre.

[kie]

Jepp. Denne læreren ivrer veldig for spesialskole istedet. Og det er jo litt dumt når tilrettelegging i den ordinære skolen hadde holdt i massevis. Samtidig er det jo et spørsmål om hvor lenge man skal utsette ungen for nederlag og kjefting. For bom fast står både vi og PPT, og ungen selv virker mer og mer nedbrutt.

Men altså: Det er den holdningen jeg synes er problematisk. Når man bare vil ha de som ikke er helt A4 vekk for "Spesialbehandling kan man få på spesialskole" og ikke engang er ørlite grann nysgjerrig på et ganske stort potensiale i en elev. Fordi man bare har bestemt seg for hva jobben innebærer og nekter å forholde seg til dagens opplegg.

Jeg tenker det også er en konsekvens av at lærere har blitt strukket og strukket over lengre tid uten å egentlig bli hørt når de sier ifra. Noen prøver, noen gjør sin greie, noen blir utbrent og noen går i vranglås. Selv om jeg som mor kan bli skikkelig forbannet på en enkeltlærer i en bestemt situasjon der jeg oppfatter at denne tråkker på barnet mitt, mener jeg allikevel generelt sett at det er vi som samfunn som har skapt en situasjon som kan få frem det verste og minst samarbeidsvillige i noen. Og det må vi som samfunn også gjøre noe med.

[rine]

Hvis en lærer ikke kan stoppe opp av og til og spørre hva en elev oppfatter, begynner jeg å lure på hva han egentlig mener ligger i lærerollen? (Rase gjennom pensum på kortest mulig tid, spiller ingen rolle om bare 10 % av klassen henger med? )
Slikt er småting, og en selvfølge at man følger opp, tenker jeg. Når det er spørsmål om medisinering, håndtering av utagerende barn osv, synes jeg det går utover det man kan forvente at en lærer skal gjøre.

Kie: Jeg synes man skal strekke seg langt for at barn skal få gå på vanlig skole sammen med venner, men i noen tilfeller blir det en enorm belastning på alle involverte (klassekamerater, lærere, u name it) hvis barnet skal være i en vanlig skole, og jeg skønner godt at lærere blir frustrerte når elever som virkelig, virkelig ikke fungerer i skolesituasjonen, nesten uavhengig av ressurser og tilrettelegging, likevel skal gå på skolen, fordi de har så lyst til å være der. Det er ikke tvil om at strikken blir strukket ekstremt langt noen ganger, altså.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Når det er spørsmål om medisinering, håndtering av utagerende barn osv, synes jeg det går utover det man kan forvente at en lærer skal gjøre.

Jeg synes egentlig også det. Men syke barn har også rett til å gå på skolen. Og det er noe feil med skoleverket på den måten, alle barn skal liksom være friske, tilpasningsdyktige og passe inn i samme mal. Det finnes ingen skolesykepeleier som kan ta seg av medisinering. Det finnes ikke noe akutteam som kan komme løpende med kortison og adrenalin hvis den ungen som har allergi får en bit av naboens peanøttsmør eller han som har binyresvikt faller ned og besvimer. Og nivået av assistenter som kan håndtere utagering er utvilsomt for lavt.

Selv om det ikke burde være underviseren sin jobb, må det være noen i skolen sin jobb. Det er bare ikke lagt opp sånn, og da ender lærer og foreldre begge med halvparten av svarteperkortet.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kie: Jeg synes man skal strekke seg langt for at barn skal få gå på vanlig skole sammen med venner, men i noen tilfeller blir det en enorm belastning på alle involverte (klassekamerater, lærere, u name it) hvis barnet skal være i en vanlig skole, og jeg skønner godt at lærere blir frustrerte når elever som virkelig, virkelig ikke fungerer i skolesituasjonen, nesten uavhengig av ressurser og tilrettelegging, likevel skal gå på skolen, fordi de har så lyst til å være der. Det er ikke tvil om at strikken blir strukket ekstremt langt noen ganger, altså.

Jepp. Jeg ser den, altså. Og jeg tenker at det er bl.a. det som gjør at noen rett og slett låser seg og har en veldig aversjon mot omtrent alt av tilrettelegging. Som foreldre tenker jeg at vi har et ansvar for å på et eller annet tidspunkt si at "nok er nok". Det kjipe i akkurat vår situasjon er at det med stor sannsynlighet er de enkle grepene som ville fått skolesituasjonen til å fungere. På et eller annet tidspunkt må man kanskje gi opp kampen for hvordan det burde være og tenke alternativer. Eleven selv er en innagerende type som gjør altfor lite utav seg, annet enn at han har det fryktelig vondt når avstanden mellom intelligens/potensiale og resultater blir så ekstremt stor.

[Syrinx]

Kjære lærerkritiker

(Neida, ikke min blogg.)

[007]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det finnes ingen skolesykepeleier som kan ta seg av medisinering.

Joda. (Og jeg kan gi både kortison og adrenalin etter ordinasjon fra lege.)

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Syrinx, her.

Kjære lærerkritiker

(Neida, ikke min blogg.)

Det synes jeg var et fint innlegg.

Jeg opplever mange, mange engasjerte lærere på daglig basis, og jeg tviler sterkt på at "mange" ikke kommuniserer godt med elevene. Jeg er heller ikke så sikker på at man kun basert på egen skolegang og møte med egne barns kontaktlærere kan uttale seg bastant om lærere på generell basis. Man kan si at jeg vet det finnes lærere som ikke fungerer godt - men derfra til å ta ord som "mange" i sin munn?

Jeg synes det er viktig å ha overblikk nok til å vite at det er bagrenset hva man virkelig kan vite om andre yrkesgrupper. Jeg krymper meg alltid litt når folk snakker om "de på toppen" som om de skulle sitte på rumpa hele dagen og knapt nok gjøre et arbeidsslag hele dagen på kontorene sine - fordi det er sånn det ser ut utenfra med et begrenset perspektiv. Det blir noe veldig enkelt over det. Jeg har møtt både arrogante og udufelige leger, men jeg er veldig klar over at jeg har møtt veldig få leger totalt, og av de legene jeg har møtt, har jeg bare sett en liten bit av dem, kanskje bare noen minutter, i aksjon. Så hva vet vel jeg om leger generelt?

Det betyr ikke at man ikke kan ha meninger om yrker, organsisasjoner og annet man ikke har opplevd på egen kropp på bred basis. Men for å være klok i diskusjoner og for å være konstruktiv, er det viktig å vite at det a) er forskjell på da og nå (jfr egen skolegang) og b) det er ikke hensiktsmessig å sette likhetstegn mellom egne barns kontaktlærer og hele lærerstanden.

[Tallulah]

Jeg syns det blogginnleggrt var litt teit og aggresivt jeg. litt sånn in your face "nei, det veit du ikke, gjør du? Gjør du?! Hæ?! HÆ?!"

Når det er sagt tviler jeg selvsagt ikke på at hovedvekten av lærere er engasjerte og flinke. Vi har en selv som er fantastisk. Og da blir kontrasten til læreren i parallellklassen som bare er ok, veldig tydelig.

Jeg skjønner også at man lett kan bli aggresiv og oppgitt når yrket ditt får stadig kritikk, både på personlig og fagfeltnivå. Når rammene rundt også blir kritisert kan det nok føles som en ganske massiv vegg av misnøye.

[Katta]

Selvfølgelig kan man si noe om skolen ut i fra sine egne erfaringer og andres rapporter tenker jeg. Og like selvfølgelig kan man ikke vite alt. Men å vite om en lærer virkelig ikke kan kommunisere eller organisere eller er dønn overstrekt er umulig å si. Vi har en fantastisk kontaktlærer til eldstemann. Hun fortjener hva det skal være, men hun kan ikke så mye om barn som ikke er A4 hun heller. Det er ikke så rart i og med at dette er noe lærere må fikse uten hjelp og kursing. Men hun er trygg nok til å være åpen om hva hun kan og hva hun trenger hjelp til. Og åpen om hva slags rammer hun jobber under. Det gjør det lett å jobbe med henne selv om man ikke smørje får det man trenger. Og så er det faglærere, og der har jeg blitt lettere sjokkert over holdninger. Dette er også engasjerte lærere som gjør så godt de kan, de er ikke onde eller udugelige, men mangelen på kunnskaper om utvikling og barn med utfordringer gjør at det trekkes konklusjoner som er hårreisende når man vet hva som egentlig ville vært grei håndtering. Jeg synes det er på høy tid at vanlig adferdsproblematikk defineres ut av spesped-domenet da disse elevene ofte ikke kvalifiserer til spespedhjelp uansett.

[Teflona]

Læreren er viktig for elevene, det er de fleste enig i, det har lenge blitt pekt på oss som den aller viktigste faktoren for læring. Rammefaktorer kan man visst ikke skylde på lengre.

http://www.forskning.no/artikler/2009/januar/207552

Nå skal vi ikke glemme at andre studier viser at hjemmets betydning er vel så viktig for læringen som det som skjer på skolen. Verdier som overføres fra foreldrene og forventninger til barnet om f.eks å gjøre en god jobb på skolen bidrar til bedre læringsresultater. Det har vært gjort studier som entydig peker på hjemmemiljøet, den påvirkning og stimulering barnet får fra tidlig barndom av foreldrene banker rett og slett skolens påvirkning ned i støvlene.

Selv antar jeg at det er en kombinasjon, dvs jeg håper det.

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Læreren er viktig for elevene, det er de fleste enig i, det har lenge blitt pekt på oss som den aller viktigste faktoren for læring. Rammefaktorer kan man visst ikke skylde på lengre.

http://www.forskning.no/artikler/2009/januar/207552

Nå skal vi ikke glemme at andre studier viser at hjemmets betydning er vel så viktig for læringen som det som skjer på skolen. Verdier som overføres fra foreldrene og forventninger til barnet om f.eks å gjøre en god jobb på skolen bidrar til bedre læringsresultater. Det har vært gjort studier som entydig peker på hjemmemiljøet, den påvirkning og stimulering barnet får fra tidlig barndom av foreldrene banker rett og slett skolens påvirkning ned i støvlene.

Selv antar jeg at det er en kombinasjon, dvs jeg håper det.

Dette tror jeg er MEGET viktig, og jeg oppfordrer enkelte foreldre til å tenke over hva de snakker om ved middagsbordet.

[kie]

Klart foreldrene er viktige. Men når det er selve skolehverdagen som ikke fungerer så er det vel naturlig å se hvilke grep som kan gjøres der. Eller mener man at hadde hjemmet gjort godt nok forarbeid og levert gode nok "produkter" til klasserommene så ville alt vært greit? I såfall feiler jo jeg stort som mor, som leverer barn med lærevansker.

Jeg tenker at man må litt bort fra tankegangen om at noen må være dårlige for å kunne bli bedre. Og kanskje også tåle en diskusjon om hvilke problemer som bør løses uten at foreldre og lærere går i "det va'kke min skyld"-skyttergravene. Må det være et nederlag og en innrømmelse av inkompetanse å tenke at man kunne blitt enda bedre på klasseledelse for eksempel? I min nieses klasse henger nå de fleste etter der de burde være. Niesen min er en stille og pliktoppfyllende jente som henger etter på grunn av mye uro i klasserommet. Men hvordan kan man påpeke noe sånt som forelder uten å tråkke læreren på tærne?

En annen ting jeg noen ganger savner litt fra lærerhold er forståelse for at min rolle som mor innebærer mer enn å være skolens forlengede arm. Eller, som PP-rådgiveren sa på et møte der løsningen på et av barnas lærevansker var enda mer gjennomgang (førstegangs gjennomgang også) hjemme av ting barnet skulle igjennom på skolen: "Mor, din jobb er å steke vafler". Og han utdypet det med å forklare for oss andre på møtet at barnets liv består av mer enn skole. Det bør i alle fall det. Spesielt når skolen er en arena ungen sliter. Da er fritiden også viktig. Og mitt og barnets forhold skulle handle om mer enn at jeg i stadig større jafs av dagens timer skulle fungere som skolens forlengede arm. For det var et ganske reellt problem med alle "hvis dere bare" som skolen ønsket seg. Det skviset bort tid til kos, til å gjøre ingenting sammen eller rett og slett til å gjøre ting barnet var skikkelig god til.

Nå for tiden er overgangen uklar. Skolen er hjemmets forlengede arm og omvendt. I alle fall kan det lett bli sånn. Og når eleven er et barn med store ekstrabehov på begge fronter og det er begrensninger i både kapasitet og midler er det så altfor lett at man slutter å feie for egen dør og blir altfor kritiske til den andre "forlengede armen". Og ikke sjelden glemmer man å fordele litt av ansvaret til eleven selv også. For det er tross alt barnet/ungdommen begge parter skal lære opp. Men det er jammen lett å glemme når man er så opptatt av å belære hverandre. Har jeg hørt.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg syns det blogginnleggrt var litt teit og aggresivt jeg. litt sånn in your face "nei, det veit du ikke, gjør du? Gjør du?! Hæ?! HÆ?!"

Det skjønner jeg at du synes, for det var det jo.

Jeg tenkte mest på at jeg kjente meg igjen i beskrivelsen av en lærerhverdag. Mangfoldet i lærerjobben er det som gjør selve yrket attraktivt for meg. Men det er gjerne mangfoldet av små og store forutsette og uforutsette arbeidsoppgaver og hendelser som gjør at det kan glippe av og til.

Plutselig midt i en mattetime kan det hende man må deale med de alvorligste ting (som at en elev begynner å gråte pga noe traumatisk de har opplevd eller noe dramatisk eller veldig trist de akkurat har fått beskjed om) - og da må man ta med eleven ut og gjøre sitt aller beste for å være en rimelig god psykolog mens man stresser med at én av elevene som er igjen i klasserommet faktisk ikke bør være alene og at man akkurat har gått igjennom noe nytt som man gjerne skulle ha sjekket at Lise, Hans og Trude har fått med seg, for nå sitter de sikkert og ikke får til noe mens timen går...

Og kanskje er det nettopp på en sånn dag man gjør en glipp, som å f.eks glemme å sende med ukeplan hjem (BTDT) - og da er det veldig godt å ha foreldre på den andre enden som ikke sinte hiver seg over telefonen med en gang for å klage.

Jeg opplever at gjensidig raushet er veldig positivt for et godt samarbeid.

[Katta]

Akkurat nå er jeg en sånn småsur forelder. Jeg sitter og sier til meg selv at læreren har andre kvaliteter, men jeg blir møkksur av lekseopplegg som er så vanskelig at jeg må sitte og slå opp hvert svar for barnet og det er satt av 2 cm plass til å skrive på. Ungen blir jo superfrustrert. Og når det samme dag er med lapp om at man skal se gjennom alle bøkene, rette feil og gjøre ting de ikke har fått gjort på skolen, viske ut ordfeil og rette opp får jeg mark. Men jeg er ikke lærer og vet jo egentlig ikke om det er tvingende nødvendig for en åtteåring å rette opp skrivefeil i fortellinger og om det virkelig er nødvendig å markere og/å-feil med rødt blekk i tredjeklasse. Det medfører i hvertfall gråt og tenners gnissel her hjemme.

Ikke rakk vi det heller, og kjenner jeg henne rett, er bøkene ute av sekken i morgen og jeg får påpakning på foreldresamtale neste uke om for dårlig oppfølging. *kvesser klør*