Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[kie]

Det er vel ikke nødvendigvis idealene folk strekker seg etter, men det presset som følger med? Jeg har ikke noe imot at person x lager all mat økologisk og fra grunnen av. Jeg lar meg tvert imot inspirere. Det som jeg innbiller meg kan påvirke til følelsen av press er når person x legger ut om sin forakt for de som ikke gjør som henne selv og sier at "selvsagt gjør jeg det, noe annet ville jo vært å drite i ungene sine og sånt holder jeg meg for god til". For å sette det på spissen. Det er ikke de engasjerte innleggene eller samtalene om hjemmelaget mat. Det er fordømmelsen det noen ganger blir servert med. Eventuelt den opplevde fordømmelsen for andre.

Alle er sin egen lykkes smed og alt det der. Jeg ser den. Men jeg tar meg også i å lure litt på hvorfor det er så farlig å tenke på denne biten i en litt større sammenheng når det tross alt er mange voksne mennesker som opplever den samme forstrukketheten samtidig. Løsningen ligger kanskje på individnivå, men forklaringen på hvorfor det ble slik eller en eventuell forebygging må kanskje også ses på i litt videre forstand enn å hamre videre på poenget om ansvar for eget liv og sin egen lykkes smed? Jeg innbiller meg i alle fall at for de som lufter tankene de sitter med og forteller om opplevelsen de har av å bli strukket for langt (ofte før de ender opp med sykmeldinger også), må det til tider oppleves som å ikke bli ordentlig hørt og forstått?