Er det galt å rose barn? (Aftenposten)

[Linemix]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg synes du skulle skrive bok, jeg, Polyanna. Den ville helt sikkert bli mye bedre enn JJs! Jeg er en skikkelig Polyanna-groupie når det gjelder barneoppdragelse, eller skal vi kalle det kommunikasjon med barn.

Syns jeg og. En viss sørlandsblondine og mannen hennes kan jo få bryne seg på illustrasjonene.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg synes du skulle skrive bok, jeg, Polyanna. Den ville helt sikkert bli mye bedre enn JJs! Jeg er en skikkelig Polyanna-groupie når det gjelder barneoppdragelse, eller skal vi kalle det kommunikasjon med barn.

Vet du hva, Toffen? Det synes jeg var en rasende god idé! Dersom du skulle kjede deg i permisjonen Poly, så vet du hva du har å gjøre.

Og siden du er sånn en fin "på den ene siden, og på den andre siden"-person, så er det iallefall ikke noen fare for at boken skal bli for bastant.

[Nynne]

Jeg bøyer meg i støvet! Nydelig lesning, du skriver så utrolig bra Polyanna!

Takk for at du har gitt meg så mye bedre innsikt i dette temaet som jeg synes er litt vanskelig!

[msynoda]

Sånn jeg ser det er det ikke farlig å bruke ordet "flink", men det hjelper å konkretisere litt mer. Istedenfor å bare si "så flink du er" når barnet viser frem en tegning så har jeg tro på at det har en bedre effekt dersom man i tillegg til å si "så fin tegning" eller "så flink du er" prøver å prate med barnet OM tegningen. (til eksempel spørre "hva" det faktisk er de har tegnet, etc etc. ) Når 6 åringen vår viser frem en tegning har vi helt slutta å si så "flink" fordi hun helt klart utviklet et mønster der hun tegnet bare for å høre at hun var flink, nå tegner hun mer fordi hun syns det er morsomt å snakke om tegningene sine, og får forklare og vise det hun har laget.

Tror å fortelle barn hvor flinke de er hele tiden til slutt blir intetsigende for de, dersom det er den eneste feedbacken de får, for hva er "flink" egentlig? Vet du? Det vet i hvertfall ikke jeg, fordi det er, sånn jeg ser det, en definisjonssak og opp til hver enkelt hva som legges i det. Så i TILLEGG til å rose, vis interesse for HVA det er barnet har gjort som utløste din egen reaksjon (her, å rose), lover at barnet ditt kommer til å synes det er mye bedre enn en kort setning, hyggelig er det også

[Maz]

Ros blir veldig fort tomme fraser. Ros uten innhold blir veldig billig. Det gjelder voksne og barn.

Personlig foretrekker jeg konstruktiv kritikk fremfor tom ros. For meg virker det som flink er mye enklere å komme med enn å se på det som faktisk er gjort.

Jesper Juul ga meg en viktig oppvåkning der for 8 år siden. Da lærte jeg å smile, vinke spørre og se fremfor å automatisk si hvor flink du er. Det har jeg tatt med meg over til voksne også.

Det skremmende er og var hvor fort det er å ty til. Flink som en måte å gi anerkjennelse på. Det er jo så mye fortere og enklere. Det krever veldig mye mindre av meg. Å se litt mer i dybden krever jo at jeg skal engasjere meg.

Jeg har en 9 åring som spiller turneringer, og derved opplever mange seire og mange tap. Hun får mye oppmerksomhet, flink begrepet brukes ikke om prestasjoner mot motstanderen, men på tidsbruk. Vær flink og bruk tiden er et kjent begrep.(De har tilmålt tid på klokken og ungene forter seg for mye). Stoltheten hennes over et vunnet parti trenger ingen "flinking" fra meg, det er glede nok i seg selv, men det å utnytte tiden derimot er ikke for henne så målbart.

Ordet flink blir jo nesten komisk noen ganger når barn har fått inn
prentet at de er flinke i en ferdighet og naturlig nok forteller det. Men så viser det seg at de ferdighetsmessig er langt under gjennomsnitts. Da blir jo mangelen på prestasjon nesten litt komisk. Det kan jo likevel være en kjempeprestasjon i seg selv for det barnet. Det betyr ikke at de "er SÅ flinke til en ting, for da måles det automatisk mot andres ferdigheter.

[Inagh]

Jeg bruker si jeg er en varm tilhenger av Jesper Juul, med ei klype salt til, og dette med å anerkjenne barna er jeg er stor fan av - på det viset Polyanna så fint summerer det opp. (Berit Bae skriver også godt og lettlest om anerkjennende pedagogikk om noen er interessert i dette.)

Jeg fikk en aha-oppvåkning for noen år siden, på nettopp dette, og jeg begynte bevisst prøve ut dette i barnehagen, og jeg merker veldig god respons fra barna. Det er tydelig de liker å få konstruktive meldinger som går på "jeg ser deg," i stedet for et automatisert "ja, så flink," - for det å lire av seg "så flink du er," er noe du kan gjøre fra øyekroken, mens du har oppmerksomhet heller rettet mot noe annet. Det krever full oppmerksomhet mot barnet for å se det og anerkjenne det: "ja se, du har brukt mange farger på tegninga di, den kan jeg se du har jobbet masse med," f.eks.

[Dronningen]

Jeg anerkjenner på ulike måter, og snakker om ting de har gjort bra. Har de tegnet noe kan jeg kommentere noe de har startet å utforske (det er jo ulike faser i tegningen), og har de gjort seg veldig flid med noe så sier vi noe om det. Minstemor skriver bokstaver, og vi ser jo at hun er så stolt at hun nesten dirrer over at vi kan se hva hun har skrevet. Så vi roser på ulike måter.

Ellers har jeg funnet ut at jeg liker ros jeg også. Noen ganger vil jeg også bare ha ros. Jeg legger merke til det, for mannen føler av og til når jeg har gjort noe, at han på en måte har behov for å kommentere eventuelle ting som hadde gjort det enda bedre. Og jeg blir utrolig irritert. Så irritert at jeg har reflektert over det i etterkant. Jeg kan være veldig fornøyd med å ha fått til noe, som jeg ikke kunne før. For meg kan det være bra nok, og jeg befinner meg 'der' i fornøydheten min. Så skal noen påpeke at det ikke er bra nok likevel, og på en måte ikke unne meg den gleden.

En digresjon dog, men ut av det har jeg vel funnet ut at barna kanskje også trenger å få være tilfredse i en fase der de mestrer noe, og der det å avansere ikke alltid er det man skal fokusere på. Vi opplevde problemer med det på pianoskolen, og eldstemor kuttet derfor ut. Jeg så at hun ble sliten av aldri å kunne hvile på det hun faktisk kunne. For hun fikk til mye. Jeg roste og støttet alt jeg kunne. Men når det fra musikkskolen ikke var tid til å jobbe litt over tid på samme nivå, så ble det demotiverende.

Det er godt å bli sett der man er, og få tilbakemelding for det. At noen ser de små stegene også, og ikke minst deler gleden med deg.

[Elise]

En 6 år gammel tråd, det var vel nesten ny rekord?

[tjolahopp]

Jeg tenkte på denne tråden i dag morges da sønnen min sang Pippi Langstrømpe. Det var jo ikke direkte vakkert (dårlig arv fra både far og mor), men jeg elsker selvfølgelig å høre ham synge. For meg er det vakkert uansett. Det var rett før jeg skulle til å si at "Du er så flink", men det er jo ikke sant, og det var heller ikke det jeg ønsket å si egentlig. Så da sa jeg som sant var: "Jeg blir så glad når du synger."

Joda. Jeg kan nok bli bedre på å gi mer riktig tilbakemelding/ros. Jeg pleier ikke å lire av meg et halvhjertet "Å, så flink", men jeg tror nok at jeg ofte sier at han er flink, der jeg ofte heller burde ha sagt at han gjør meg glad, at jeg liker tegningen, osv.

[tjolahopp]

Opprinnelig lagt inn av Elise, her.

En 6 år gammel tråd, det var vel nesten ny rekord?

Haha! Det la jeg ikke merke til før nå. Men det som står her er vel like gyldig i dag.

[Input]

Jeg opplever at denne motstanden mot å bruke ordet flink, hindrer meg i å uttrykke hva jeg synes om sønnens prestasjoner. Jeg synes han er flink når han etter å ha prøvd i mange mnd. endelig klarer å ta av seg joggeskoene sine selv, men så kjenner jeg når jeg sier det at det noe jeg liksom ikke burde si. Men det har aldri falt meg inn å si at han er flink som sklir på sklia.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Det er godt å bli sett der man er, og få tilbakemelding for det.

I Montessori er de opptatt av akkurat den fasen av mestring: Der man ser at barnet nyter gleden over å ha fått noe til, og gjerne gjør det om igjen og om igjen og om igjen. Det de derimot sier er at det ikke nødvendigvis er så viktig at ANDRE ser det så mye. Om de får holde på i fred, så opplever barnet er "dyp tilfredstillelse" SELV av denne mestringen. Helle fra mugge til glass. Og igjen og om igjen og om igjen. Pusle samme puslespill om igjen og om igjen. Sånn at pedagogen egentlig bare har å holde seg unna og la barnet få fred til å nyte dette. Så vil barnet selv gi uttrykk for det når det er klart til å gi seg i kast med noe vanskeligere.

[amo]

Vi bruker ROSA-regelen hjemme. Respekt,omsorg,samarbeid og ansvar.
Prøver å gi tilbakemelding på desse begrepene.Vi prøver å takke, men vanlig normal adferd bemerkes eller belønnes ikke.
Nå var dere flinke å samarbeide eller synes du det er å vise respekt for lillesøs/storebror? Hvordan burde du gjort?
Så flott at du tok ansvar for det og det. osv.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg opplever at denne motstanden mot å bruke ordet flink, hindrer meg i å uttrykke hva jeg synes om sønnens prestasjoner. Jeg synes han er flink når han etter å ha prøvd i mange mnd. endelig klarer å ta av seg joggeskoene sine selv, men så kjenner jeg når jeg sier det at det noe jeg liksom ikke burde si. Men det har aldri falt meg inn å si at han er flink som sklir på sklia.

Jeg syns "flink" må være helt ok å si når det er relevant. Det er bare ofte upresist eller ikke relevant. Jeg har brukt det mye nå en periode fordi minsten har ment veldig bestemt at han IKKE er NOE flink. Fordi han sammenligner seg med store søsken. Og da blir det viktig både å fokusere på andre ting enn akkurat flinkhetene (mestringen, hvordan han angriper oppgaven, at vi ser ham når han syns det er vanskelig, osv.), og å vise ham at han faktisk GJØR fremgang og faktisk får til veldig mye. Det er jo litt trist når en 5-åring tror at han ikke er noe flink til å lese, fordi han ikke leser like bra som søstra....

[Madicken]

Gammel og interessant tråd. Jeg for min del har et litt ambivalent forhold til ordet flink, og prøver å ikke strø om meg med dette. Jeg prøver heller å utdype hva som er bra når noe er bra, og sier heller at "for en fin hund du har tegnet" i stedet for å si at "du er så flink til å tegne".

[amo]

Ja den var gammel.

[Polyanna]

Angående tegninger så syns jeg det er så lett å være mye mer presis enn "så flink du er", egentlig.

- haha, den var morsom!
- Ååh, har du tegnet den til meg, med hjerte på og alt? Så glad jeg ble nå!!
- Kule farger!!
- Oi - det gikk fort!!
- Hva er det for noe?

[C.D]

Dette var en interessant tråd, selv om den er gammel.

Polyanna: du er veldig god på å formidle kjente med likevel vanskelige begrep. Takk for at du tar deg tid til det

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

I Montessori er de opptatt av akkurat den fasen av mestring: Der man ser at barnet nyter gleden over å ha fått noe til, og gjerne gjør det om igjen og om igjen og om igjen. Det de derimot sier er at det ikke nødvendigvis er så viktig at ANDRE ser det så mye. Om de får holde på i fred, så opplever barnet er "dyp tilfredstillelse" SELV av denne mestringen. Helle fra mugge til glass. Og igjen og om igjen og om igjen. Pusle samme puslespill om igjen og om igjen. Sånn at pedagogen egentlig bare har å holde seg unna og la barnet få fred til å nyte dette. Så vil barnet selv gi uttrykk for det når det er klart til å gi seg i kast med noe vanskeligere.

Ja er enig i det. Mitt innspill gikk mer på å anerkjenne det, framfor å bare fokusere på å nå neste nivå umiddelbart - spesielt om barnet vil vise det de kan/gjør/har laget et.c.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns "flink" må være helt ok å si når det er relevant. Det er bare ofte upresist eller ikke relevant.

Ja, jeg håper jeg skiller godt mellom dem. Jeg føler jeg bruker "flink" mye for tiden, men så er han i en alder der han plutselig mestrer en hel haug med nye ting, og jeg er imponert. Jeg er selvsagt enig i at det å si at barn som sklir eller husker er flinke er veldig upresist, men jeg klarer ikke se for meg at man faktisk gjør det. Er det noen som gjør det på ordentlig?