Romfolkets situasjon

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Men, hva er det riktige å gjøre da?

Jeg tenker jo liksom at det hadde vært best å unngå at de må reise rundt i Europa og tigge, at de må få hjelp «der de er».

Forskjellen på romfolket og feks Islendinger er vel at de ikke kommer i hundretall samtidig, og slår seg ned i en park. Det er kanskje derfor dette blir litt mye for enkelte?

Hvor "er" de? Romfolk har sjeldent noe "hjem". Sendes de "hjem" så sendes de på gata i et skakkjørt land. De har ikke noe hus eller noen by som venter. Noen har det, men mange har levd som reisende i generasjoner og har ingen ting å bli sendt "hjem" til. Hvilket statsborgerskap de har er gjerne tilfeldig i forhold til hvor de tilfeldigvis er registrert. At vi har få romfolk i Norge kommer delvis av at vi hadde noen temmelig groteske lover mot at de av rasistiske årsaker ikke fikk adgang til riket. Fra tyvetallet og fram til 1956 hadde ikke romfolk adgang til Norge, basert på at de var romfolk.
De som bodde her fikk ekstremt dårlig behandling og ble oppfattet som undermennesker. Mange av de historiene har vi hørt de senere årene og det er hjerteskjærende.

Det at de bor sammen, reiser og camper blir nok oppfattet som "for mye" for enkelte. Det blir noe av samme problematikken som ghettoiseringen i Oslo som også blir "for mye" for mange, noe jeg også hadde vært skeptisk til å flytte inn i.

Jeg tror kanskje noe av det viktigste er å få kunnskap og å bli kjent med menneskene og å tilby jobb til dem på lik linje som det tilbys jobb til lykkejegere fra Polen, Spania og andre land fra sør i Europa. Det er påfallende at det er veldig mye lettere å få seg jobb om man ikke er av rom-avstamning. Det handler for det aller meste om fordommer og intet annet.
Tatere i Norge forteller som sagt også om at stempelet de lever med er et stigma som er vanskelig å bli kvitt selv om vi nordmenn tror at vi er fordomsfrie og tolerante. I de tilfellene er det snakk om mennesker som har vært bofaste og har levd som "oss andre" i 30-40 år.