Har vært hjemme i dag og sitter og ser på Luksusfellen Sverige

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kie: Nei, det tror ikke jeg heller, men jeg er litt lei av at man, etter min mening, altfor ofte skal sette en eller annen diagniose på dustete ting folk gjør. Spille WOW natta lang slik at man alltid sover til 14.00 og kommer for seint på jobb og skole? Jo, da har man en søvnforstyrrelse, så klart. Og vips- så trenger man egentlig ikke ta så mye ansvar selv. (Bare for å ta ett eksempel. )

Den skjønner jeg. Jeg tenker at det er forskjell på ansvar og sykdom. Uavhengig av sykdom så kan man fortsatt ha ansvar for eget liv.

Jeg gjorde en brøler av en regnefeil da jeg var utbrent og syk. Virkelig tabbe. Det skyldtes situasjonen og det ville ikke vært vanskelig å få det dokumentert. Jeg hadde gjort så godt jeg kunne og allikevel gjort en helt utrolig feil. Hvem sitt ansvar det er å rydde opp? Mitt. Hvem som la seg flat og ba om hjelp til å løse den akutte knipa som oppsto? Jeg.

Jeg kunne kanskje ha fått legeerklæring og spesialisterklæring osv. og litt mer slack men har valgt å trekke ut de lærepengene jeg kan av det og brette opp ermene for å rydde opp etter meg. Mottoet i den forbindelse har vært "Kanskje ikke bare min skyld, men fortsatt mitt ansvar". Og siden jeg har valgt å bruke kreftene på den måten så opplever jeg jo å stadig ha nye tanker om hvordan dette ikke skal skje igjen, hver gang jeg kjenner lærepengen svi. Jeg mistenker også at dersom jeg hadde begravd meg i forklaringen fremfor løsningen så ville jeg kanskje vært mer opptatt av å være offer enn å være takknemlig for hjelpen. Takknemlighet er i grunnen en ganske mye bedre følelse å sitte med enn offerrollen. Eller skamfølelsen. For jeg velger også ganske aktivt å være stolt av innsatsen jeg gjør for å rydde opp fremfor å skamme meg over feilen jeg gjorde. Til syvende og sist er det jeg som hadde tapt på å begrave meg i sykdomsforklaringen, uansett hvor korrekt den kan være.

Poenget mitt er at man godt kan forstå hvordan ting ble som det ble uten å frita noen for ansvaret for å endre situasjonen. Behovet for forståelse blir gjerne ganske stort om man dømmes hardt og da kan man fort bli mer opptatt av å trekke frem forklaringen sin fremfor å se fremover. Det er muligens derfor jeg tenkte som jeg gjorde da damen i programmet knakk sammen og sa at det ikke fantes noen unnskyldning. Hun hadde sikkert noe hun kunne ha trukket frem for å føle seg litt bedre hun også. Men i det øyeblikket valgte hun det bort og var klar for å fokusere på veien videre.

Jeg tror at man noen ganger kan komme langt med folk ved å skape en setting der ikke hele selvbildet står i fare om de innrømmer egen medvirkning til situasjonen de sitter i. Dømmes det for hardt, tror jeg man kan gjøre mye for å forsvare et kanskje allerede skjørt selvbilde. Bl.a. fokusere voldsomt på hvorfor man ikke har skyld i situasjonen sin selv og bli fastlåst i forhold til endring. For om selvbildet gruses av å innrømme egen medvirkning så vil jo en erkjennelse av at noe kan gjøres annerledes stikke hull på teorien om at man gjorde som man gjorde fordi det var umulig å gjøre noe annet.

Trur eg.