Lesesirkel: Jeffrey Eugenides: The Marriage Plot. Diskusjonstråd

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av bai, her.

Eg har ikkje lese Eugenides før, så eg hadde ingen forventningar til forfatterskapet. Då ei venninne spurde meg kva eg syntest, medan eg hadde lese første del, svarte eg at det var ein universitetsroman med chic-lit-preg og morsom bruk av Barthes-nerding. Og så nå som eg har lese resten, er romanen så utruleg mykje meir!

Og det morsomme er jo at det er synsvinkelbruken som gjør at man får det inntrykket. Det er jo fordi Madeleine er veldig ung og ganske grunn, lat og lettvint at den første biten er fortalt som den er – og i starten vet hun jo ingenting om Leonards sykdom, og kan fortsatt leve med en Bridget Jones-aktig letthet.

Opprinnelig lagt inn av bai, her.

Det eg blei sittande å tenke på, er korleis denne romanen faktisk diskuterer ekteskapet til Leonard og Madeleine, medan Austen og den viktorianske "Marriage Plot"-litteraturen stopper ved bryllupet. Det at bryllupet har fått så lite plass og det at boka fortsetter og problematiserer såpass mykje, utover happily-ever-after, blir på mange måtar ei problematisering av romantikken i forløparane. Sjølv om noko kan tilskrivast Leonard sin sjukdom, synest eg denne vanskelege kvardagen etter bryllupet er eit veldig i interessant aspekt.

Det er jo ikke alle de gamle romanene som slutter ved bryllupet, da. Ta Wuthering Heights, f.eks. (Men i MP er det vel opplagt Leonard som er Heathcliff! Drøft og sammenlign!)

Opprinnelig lagt inn av bai, her.

Eg ser mykje av diskusjonen går på karakterane og dei ulike synsvinklane. Eg liker best Leonard si forteljing, fordi denne gir eit unikt innblikk i den bipolare sitt tankesett, utan å vere sentimental og supplere. For Leonard si historie er jo tragisk, medan tonen i dei avsnitta kor han er i fokus ikkje har det tragiske aspektet i det heile tatt. Det gir ei slags oppleving av at dette er autentisk og skildra frå eit innanfrå-perspektiv, som eg liker veldig godt. Eg trur aldri eg har lese noko som skildrer psykiske lidingar på ein så sympatisk måte, før.

Jeg likte også Leonards bit veldig godt, og synes mye av styrken ved boka kommer av at Lenonard får så mye oppreisning og forståelse (samtidig som det er veldig klart at han er helt uskikket til å ha et nært og stabilt forhold til noen som helst). Og som sagt over, mener jeg at Leonards historie ikke framstilles som en tragedie, men har en god dose håp på slutten.