Ettåringer stresset av barnehage (tv ikveld)

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Ja, det også. Kanskje jeg har overdreven tro på egne evner og hjemmebanen. Det kan jo være.

Jeg også, i så fall. Jeg sliter derimot med å aktivisere treåringen og snart seksåringen har jeg ikke sjans å aktivisere og utfordre selv. :selvinnsikt, tross alt: En ettåring tar jeg derimot på strak arm.

[noen]

"Dokumentarer" på TV2 er omtrent like nyanserte som TV-nyhetene i Nord-Korea. Selvfølgelig er det ikke bra for små barn i dårlige barnehager. Selvfølgelig kan ettåringer ha det helt fint (og til og med bedre enn hjemme) i barnehager. Forskningen på dette området er ikke entydig, og det trengs mer. Her er noe som nyanserer bildet:
http://www.forskning.no/artikler/2011/februar/277823

Og fra en rapport fra Folkehelseinstituttet:

Sitat:

Rapporten gir ikke holdepunkter for at tidlig barnehagestart er skadelig, men noen barn kan være spesielt sårbare.
- Vi har ikke holdepunkter for å si at det er skadelig for barn flest å begynne i barnehage ved 12 måneder. Vi har heller ikke holdepunkter for at barn som har vært hjemme frem til 18 måneder er bedre rustet enn barn som passes av andre, sier forsker og spesialist i klinisk psykologi, Synnve Schjølberg.
- Dette kan vi si etter at vi har fulgt et stort antall barn fra spebarnsalder og frem til de er blitt fem år.
Tema i undersøkelsen er blant annet språk, angst og trygghet.

Som andre i denne tråden er jeg bekymret over kuttene kommunene nå gjennomfører i barnehagebudsjettene. Mindre penger = færre voksne. Dette kan gå ut over de minste barne. I positiv retning kommer småbarnsperspektivet sterkere inn i den nye barnehagelærerutdanningen, og det skjer mye etterutdanning på dette området for de som allerede jobber i barnehagene.

[Filifjonka]

Ja, det har jeg heller aldri skjønt. Jeg har to som begynte tidlig i barnehage og to som begynte sent, men når de begynte rett før/etter ettårsdagen så hadde jeg absolutt ikke noen illusjon om at det var for barnets skyld. Det var fordi vi måtte jobbe og ikke hadde noe valg sånn sett, og da er det mye bedre å ha en god barnehage enn en tilfeldig dagmamma. Det fins barn som elsker barnehagen første stund, men jeg tror jo det er temmelig tøft for de aller fleste ettåringer. Det har jeg også sett når jeg har jobbet i barnehage. Jeg er svært for en kvalitetssikring av barnehager for de aller minste (og for alle barn selvfølgelig), det varierer nok litt for mye.

Jeg forundres også over de som mener at en ettåring trenger mer aktivisering enn å være hjemme med mor eller far og evt søsken, og at de har behov som en ikke kan oppfylle hjemme.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg vet ikke hvordan man rent teknisk skal få det til. De får det til der jeg har minsten min. Det er de samme fire dag ut og dag inn, jeg tror knapt de har sett en vikar. Dvs jo, det har de, men da er det kjente ansikter fra staben ellers og det har aldri vært mer enn en i gangen. Jeg tror ikke de har mer enn 80% pedagogressurs, men akkurat for ettåringene tror jeg nok det er minst like viktig at det er stabilitet.

Hvorfor de får det til å fungere i den barnehagen vet jeg ikke. Det jobber damer i verste sykmeldingsalderen der, så det er egentlig rart det ikke er mer utskifting.

Det er akkurat som hos oss, det. De har vært der i 10-20 år, liker jobben og arbeidsstedet og bryr seg genuint om barna. Nå er dette en bedriftsbhg, liten, mulig det har noe å si? Lavt sykefravær. De er flinke til å finne gode vikarer når det trengs, vikarer som har blitt fast ansatt ofte.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Ja, det har jeg heller aldri skjønt. Jeg har to som begynte tidlig i barnehage og to som begynte sent, men når de begynte rett før/etter ettårsdagen så hadde jeg absolutt ikke noen illusjon om at det var for barnets skyld. Det var fordi vi måtte jobbe og ikke hadde noe valg sånn sett, og da er det mye bedre å ha en god barnehage enn en tilfeldig dagmamma. Det fins barn som elsker barnehagen første stund, men jeg tror jo det er temmelig tøft for de aller fleste ettåringer. Det har jeg også sett når jeg har jobbet i barnehage.

Her måtte også to begynne rett før ett år. Det var da studieåret startet. De andre to har vært 2-3 år gamle. Jeg er ikke i tvil om hva jeg liker best selv om de to eldste hadde en god barnehagehverdag.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Sju barn og tre faste ansatte (finnes det i det hele tatt barnehager med en noenlunde fast bemanning?) går kanskje greit, men for mange-meg selv inkludert-er det langt fra realiteten.

Ja, det finnes, vår er slik. Ingen ansatte slutter! Det er også omtrent umulig å få plass der da det er en bedriftsbhg, få plasser rett og slett.

[Mex]

Jeg tror det finnes mange supre barnehager rundt om i landet som er et godt alternativ, selv for de minste ungene.
Jeg må innrømme at jeg er mer skeptisk til store barnehager, med store avdelinger og store åpne rom. Dette er min personlige skepsis, og jeg har ikke noe forskning å vise til. Men å dra alle modellene som finnes under en kam og si at barnehage er stressende for 1 åringer blir veldig unyansert for min del.

Vi er vant til små forhold. På småbarnsavdelingen som lillebror går på er det 9 barn, ikke alle har full plass, så de er stort sett 6-8 barn. Og de er 3 voksne. Det har vært en del sykdom, men faste vikarer har ført til god stabilitet og god trygghet hos ungene.

[Filifjonka]

Noen ettåringer har det helt klart bedre i barnehage. De som ikke har det så bra hjemme, det fins dessverre endel av dem også.

[MegaMie]

Vi har faste og stabile ansatte og vikarer vi har brukt i mange år. Og det gjelder samtlige av barnehagene i vår kommune. Når jeg jobbet i Oslo var det dessverre mye mer utskiftninger. Og det blir sårbart og uoversiktlig for små barn. Når man i tillegg mangler flere tusen førskolelærer gjør dette noe med kvaliteten i barnehagen.

Barnehager er forskjellige og unger er forskjellige. Det gjør det jo veldig vanskelig å si noe om det kan være skadelig å begynne tidlig i bhg. Min eldste begynte noen dager i uken (korte) da han var ti mnd og yngste da hun var 18 mnd. Jeg tror ikke hun hadde vært like klar så tidlig.

Jeg er veldig skeptisk til enda flere kutt i bemanningen. Og jeg er enda mer skeptisk til de store basebarnehagene.

[Input]

Jeg må innrømme at jeg synes det høres ut som aldeles galskap med 30 småbarn på samme avdeling, uansett hvor mange voksne man er. Og hvor mye/ofte deler man seg? Om det er 30 barn sammen ved måltidene, ved samlingsstunder, før alle ansatte er på plass, må det jo være veldig mye støy, og det er jeg skeptisk til. Der jeg jobber er det 18 barn når alle er tilstede, og jeg blir sliten av støynivået og kan bare forestille meg hvordan det er for en liten på 9 mnd. som er vant til rolige dager hjemme med pappa.

[oslo78]

Vet dere, jeg er ingen god mamma for ettåringer på fulltid, jeg. Jeg tar treåringer og seksåringer på strak arm (motsatt av Skremmern altså), men ettåringer er jeg ikke noe flink med. Vet at det er tabu å si det, men det er faktisk sannheten. Mine barn har derfor hatt det mye bedre i barnehagen enn hos meg (eller pappaen som er helt lik meg på det punktet) akkurat det året. Når vi i tillegg har hatt en fantastisk barnehage til alle tre (med samme personalet hele veien), vet jeg at for oss var det det riktige valget.

[Anne C]

Jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg har sendt barna mine i barnehage når de var rundt 11 mndr. Vi kunne kanskje drøyd det en mnd, men å være hjemme lenger hadde vært uaktuelt av både økonomiske og personlige grunner.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det jeg hører mest er "han kjeeeder seg sånn hjemme".

Jeg innrømmer at det var mest jeg som kjedet meg.

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

"Dokumentarer" på TV2 er omtrent like nyanserte som TV-nyhetene i Nord-Korea. Selvfølgelig er det ikke bra for små barn i dårlige barnehager. Selvfølgelig kan ettåringer ha det helt fint (og til og med bedre enn hjemme) i barnehager. Forskningen på dette området er ikke entydig, og det trengs mer. Her er noe som nyanserer bildet:
http://www.forskning.no/artikler/2011/februar/277823

Og fra en rapport fra Folkehelseinstituttet:


Som andre i denne tråden er jeg bekymret over kuttene kommunene nå gjennomfører i barnehagebudsjettene. Mindre penger = færre voksne. Dette kan gå ut over de minste barne. I positiv retning kommer småbarnsperspektivet sterkere inn i den nye barnehagelærerutdanningen, og det skjer mye etterutdanning på dette området for de som allerede jobber i barnehagene.

Jeg synes ikke den artikkelen du linker til er mer nyansert enn den dokumentaren i går. Det blir nesten verre den andre veien. Kunnskapministeren står faktisk fram og sier at det slett ikke er skadelig for en ettåring å starte i barnehagen på grunnlag av en spørreundersøkelse. Det er helt forunderlig. Det virker som om det så mye følelser knyttet rundt dette at ingen klarer å holde tunga rett i munnen. Det er rett og slett ikke gjort noe særlig med på forskning på dette området og dette med måling av kortisol er nesten den eneste forskingen som er gjort med tanke på stress hos de minste i forbindelse med adskillelse i barnehagen. Man kan ikke trekke sikre konklusjoner utifra bare en forskningsrapport, men vi burde ikke ignorere det heller. Vi må finne ut mer om hvordan de minste kan få en god start og en god hverdag i barnehagen. Jeg tror ikke alternativet for de fleste er å holde barna hjemme lenger. Det er vanskelig og slik vil det fortsette å være. Akkurat nå virker det som om det er barna våre som betaler likestillingens pris og sånn burde det ikke være. Vi som foreldre må kreve mer på vegne av barna våre. De kan ikke selv tale sin sak.

Grunnen til at dette går så sakte er fordi mange foreldre stikker huet i sanda og tenker "dette gjelder ikke mine barn, de har det jo bra de" for hva er vel alternativet? Ingen vil vel tenke at det ikke er bra for barna å være i barnehagen når de fleste barn tilbringer mesteparten av dagen sin der. Det blir en uutholdelig tanke for de fleste.

[Pøblis]

Jeg er ikke enig i at barna betaler likestillingens pris her. Vi vet lite om hvordan barn hadde det i det gode gamle dagene før likestillingen berøvet barn for trygge og gode oppvekstvilkår. (Dette er satt på spissen - jeg mener altså ikke at alt var bedre før. ) Man har akkurat like lite belegg for å si at barn har det bedre hjemme hos mor enn de har det i barnehagen

Jeg synes det er fint at noen måler kortisolnivået hos små barn. Men ble de målt i løpet av dagen også? At barn blir stresset når foreldrene går, er jo ikke rart. For å hevde at de går med konstant forøyet kortisolnivå, må man jo måle dem gjennom døgnet og ikke bare på et gitt tidspunkt. Å gå med konstant forhøyet kortisolnivå er noe annet enn å oppleve stress daglig, og selv om det er påvist at et konstant forhøyet stressnivå påvirker læring og hukommelse negativt, så vet vi jo ikke om det gjelder disse barna hvis de ikke er målt gjennom døgnet over tid.

Forøvrig er jeg absolutt tilhenger av at man skaffer seg viten om ting, men all forskning må brukes for det det er og leses med de begrensninger som gjelder. Jeg tenker at norske kommuner utsettes for et stort press om å bruke minst mulig penger - å være underbemmanet, ha stort sykefravær og høy turn-over er ting som er kjent fra andre kommunale tjenester også. Jeg har jobbet i andre enden av skalaen - i eldreomsorgen, og kjenner godt igjen fortellingene om arbeidspress og fravær som fortelles fra barnehagene. Jeg tenker at bemanningsnormer som ivaretar kontinuitet og kvalitet for de svakeste av oss, er en god ting.

[Apple]

Jeg er enig med noen og Pøbelsara. Har ikke sett dokumentaren, men fått med meg litt.

Jeg skulle helst hatt barna hjemme til de var to år, men har valgt jobb av økonomiske grunner. Det har vært vårt behov at de er i bhg.

At barna blir stresset er ikke akkurat noen bombe, heller ikke at de blir slitne. At små avdelinger er et bedre tilbud enn store, er vel heller ikke så veldig mye å lure på. Spørsmålet er om det er skadelig på lang sikt. For å være veldig generaliserende så har jeg ikke tro på at dette har store konsekvenser for de fleste. Barn ble utsatt for stress tidligere også, og stress ellers i hverdagen. Summen av dette kan kanskje påvirke noen av de mest sårbare, men jeg tror neppe vi om 20 år finner ut at tidlig bhg- start har fått store konsekvenser.

Og så blir jeg litt oppgitt over sannheter som at "de som skriker mest har best tilknytning". Det handler vel om personlighet. Selv har jeg god tilknytning til mine foreldre og husker Klumpen i magen da de dro. Men jeg var en person som holdt det inni meg. Barn reagerer ulikt, de blir stresset i enkeltsituasjoner, så koser de seg, så blir de slitne osv.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg forundrer meg også veldig overrasket over de som mener de ikke kan ta tilstrekkelig vare på en ettåring selv (som i å dekke alle behov) og derfor må sende barnet i barnehagen.

Ja det er jeg faktisk enig i. Om det går på selvtillit eller hva - det kan da ikke være tilfelle at folk får barn som de tenker de selv ikke skal klare å passe når de er 1? Selv om det høres jo sånn ut av og til, så klarer jeg ikke helt å få meg til å tro at det er det som menes, jeg tror vel mer det går på "det synes jeg er kjedelig/det er greiere for meg om ungen går i barnehage/jeg må tilbake på jobb og ungen har det fint der...". Altså at det er et praktisk behov for den voksne at barna er i barnehagen.

Når det er sagt - lillegutt begynte i barnehagen da han var 18 mnd, litt deltid/korte dager til han var 2.5 år. Han var for syk til å begynne tidligere, og ble for stresset (!)/sliten/utkjørt av lengre dager i barnehagen, noe som for han hadde en negativ helsemessig effekt. Han hadde stort sett 1-til-1 i barnehagen, eget hvilerom for å skjermes, litt separat opplegg for å unngå den verste støyen og uroen - men det var jo pga sykdom.

Vi hadde pleiepenger og barselpermisjon da vi gikk hjemme så det var ikke noe økonomisk tap i å være hjemme med han. Karrieremessig tap? You betcha, enormt - for min karriere. Det vil jeg tro har mye å si for mange - at det ville vært et økonomisk tap ved å være hjemme med barna lengre. Men også det karrieremessige.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg synes også det er fint at de forsker på dette. jeg håper virkeig at slik forskning brukes til å lage bedre hverdager for barn i barnehagen og ikke som et innlegg i debatten om hvem som er de beste eller verste mødrene og hvor slemme/dumme/talentløse folk er som hevder at de ikke kan/vil ta seg av ettåringer hjemme på fulltid.

For de aller fleste er det ikke et aktuelt alternativ å være hjemme til barna er to år, derfor bør det så absolutt heller ses på hvordan kvaliteten på småbarnsavdelingene kan økes.

Vi var nok ekstremt heldige den gang LilleVenn begynte i barnehagen (og hun var ikke fylt et år engang ). Der var det 9 barn, 3 stabile voksne og de voksne hadde god tid til å ta seg av hvert enkelt barn. Det var mye vanskeligere med overgangen til stor avdelingen, enn selve barnehagestarten.

[Tilde]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Kanskje det?

Sju barn og tre faste ansatte (finnes det i det hele tatt barnehager med en noenlunde fast bemanning?) går kanskje greit, men for mange-meg selv inkludert-er det langt fra realiteten.

Jeg forundrer meg også veldig overrasket over de som mener de ikke kan ta tilstrekkelig vare på en ettåring selv (som i å dekke alle behov) og derfor må sende barnet i barnehagen.

I vår kommune finnes ikke slik småbarnsavdeling, tror ikke det er normalen?

Jeg forundrer meg også over de som mener de ikke kan dekke alle behov til en 1 åring hjemme. Hvilke behov tror dere de har?
En 1 åring har stort behov for kos, de leker litt, sover litt m.m.
Hvis en tenker lek på småbarnsavdeling, så leker disse små vel så mye for seg selv, som sammen med de andre barna. De leker ofte ved siden av hverandre.
En nevnte det at hun ikke kan være ute med barnet hver dag. Det er de jammen meg ikke i barnehagen heller. Det skjer faktisk ganske ofte at de på småbarnsavdelingen ikke er ute.
Regner det veldig masse en dag, er de gjerne inne, er det for kaldt (det har det vært en del i vinter) er de inne, har de for liten bemanning en dag, ja, da er de gjerne inne.
Da jeg var hjemme med 1 åringene gikk jeg iallefall tur med vognen hver eneste dag, uansett vær.
Veldig ofte blir de små satt i en vogn ute allikevel, da de ikke kan fote seg ute, og de voksne ikke klarer (ikke bør) bære på disse småtassene hele tiden. (Vonde rygger= mer sykemeldinger.)
Jeg tror ærlig talt ikke en 1 åring krever så mye mer en å få masse kos og omsorg jeg. Alle mine 3 har klart seg fint hjemme, uten stimulanse fra barnehage. Jeg gikk litt i åpen barnehage, men da var jeg jo der sammen med barnet.

Men klart, hadde alle barnehager hatt 3 voksne på 7 barn, hadde det vært litt annerledes, men som sagt, de er garantert i fåtall.

[ingling]

Jeg mener faktisk helt seriøst at vi ikke hadde vært i stand til å gi Vesla den variasjonen i hverdagen som hun får i den barnehagen hun går i nå. De er fantastisk flinke til å aktivisere ungene med sang og dans, tegning og maling og alt mulig slags hobbygreier, og de tar dem med på spennende turer og bader med dem og jeg vet ikke hva. Selvsagt måtte jeg / mannen gjort en ekstra innsats for å finne på ting med henne hvis hun skulle vært hjemme, men ingen av oss er så himla oppfinnsomme, liksom. Hun hadde sikkert hatt det fint hjemme, for all del, men hun har det jommen meg veldig fint i barnehagen og. Nå er hun jo halvannet, men hun trivdes da hun var ett også. Det er klart barnehage ikke passer for alle ettåringer, men det er ikke sånn at det ikke passer for noen av dem heller.

Jeg så ikke programmet, men var det ikke så at den forskningen ikke var gjort i Norge? Er den da representativ for norske barn? Barnehagene er jo noe annerledes i for eksempel USA enn i Norge.