Er NAV virkelig så ille?

[Adrienne]

I min syv måneder lange sykdomsperiode jeg hadde for en stund tilbake så opplevde jeg NAV som omtrent fraværende. Alt ansvar for å "fikse" meg lå på meg og legen min og oppfølgingen lå på arbeidsgiver. For meg som ikke var 100 % syk og i tillegg er rimelig ressurssterk så fungerte dette helt greit. Med hjelp av de rundt meg klarte jeg å skaffe meg psykolog (privat, betalte selv), begynte å trene (betalte selv, både medlemskap og PT), fikk tilrettelagt arbeidstid som det passet meg best fordi jeg er heldig og har en flott arbeidsgiver og en fleksibel jobb. Det eneste vi merket til NAV var purring på manglende dokumentasjon på dialogmøter og oppfølgingsplan (som vi ironisk nok hadde sendt inn elektronisk via altinn, vi hadde gjort vårt) og innkalling til dialogmøte etter seks måneder.

Jeg mener det at NAV må på banen mye tidligere enn etter et halvt år og de bør komme på banen med hjelpemidler bedre tilpasset situasjonen den enkelte står i. Det er ikke alle forunt å ha råd til privat psykolog, ei heller ha venner som kan formidle kontakt, det er heller ikke alle forunt å ha råd til Satsmedlemsskap og ukentlige treninger med personlig trener. Jeg mener at om NAV hadde kommet på banen da diagnosen utbrenthet var et faktum og sa at vi vet at sånn og sånn kan hjelpe, vi kan hjelpe deg med dette og dette og faktisk vært motoren i hjelpeapparatet så ville flere kommet seg på bena mye før. For en del handler om det Krinoline påpeker, at man ikke alltid selv klarer å se hvor stor restarbeidsevne man har (om man har) eller hva som skal til for at man skal bli frisk. For man blir ikke automagisk frisk av en prolaps selv om man blir sykemeldt for den, ei heller er sykemelding og hvile alltid det som skal til for en som er utbrent.

Sånn som det er nå så drukner verktøykassen til NAV i rutiner, skjemaer, firkanthet og byråkrati.