Kjønn som gruppe

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det at man reagerer på negativ stereotyping av kvinner greier du ikke å tolke på noe annet vis enn at man mener at det ikke er forskjell på kjønnene? Virkelig?

I hovedinnlegget mitt kan du lese at jeg i aller høyeste grad tolker reaksjoner mot negative stereotypier på ennet vis enn at man mener det ikke er forskjell mellom kjønnnene. Jeg nevner både kvinnesakens historikk og at vi enda ikke er i mål og nødvendigheten ved å ikke akseptere negative kjønnsstereotypoer.

I så måte illustrerer svaret ditt akkurat en slik holdning jeg vil sette fingeren på - selv om du helt sikkert har lest hele hovedinnlegget mitt, svarer du som om du ikke har fått med deg de aspektene jeg gjengir i avsnittet over her.

Fordi man føler at man må være så på hugget og på vakt mtp negative kjønnsstereotypier (jeg er der selv, så vi er på samme side i denne saken), blir det nærmest tabubelagt å snakke om kjønnsforskjeller og egen kvinnelighet/mandighet i fare for å touche borti fordummende/krenkende/begrensende stereotypiser. Og jeg tenker at det i seg selv er begensende.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det jeg mener er at det er større forskjeller mellom personligheter enn kjønn og at kjønn er en alt for stor grovinndeling til å si noe som helst om hvilken person enn er.


Jeg mener at man ser ikke hva som er reelle, biologiske forskjeller mellom kvinner og menn før man har et sant likestilt samfunn.

Først sier du at kjønn er en altfor stor grovinndeling til å si noe som helst om hvilken person en er, men lengre ned i innlegget ditt sier du at man evt på et senere tidspunkt vil kunne si noe om de reelle, biologiske forskjellene.

Jeg er helt enig med deg og andre i at mange av kjønnsrollene våre er kulturelt betinget. Både interesser, ferdigheter og personlighetstrekk formes av forventninger i familien og samfunnet. Og det er definitivt viktig, og ikke minst frigjørende å være klar over dette. Hva vil vi ta med oss videre og hva vil vi endre?

Jeg blir en blanding av fortvilet og rasende når man plumper borti mennesker med et krenkende og begrensende kvinnesyn. Men i hverdagen min er jeg fullstendig likestilt, både hjemme, på jobben og blant familie og venner. Av og til føler jeg at jeg lever i en todelt verden i så måte - jeg registerer kvinnehatet på nett og nedvurderende jenteprat i gutteklassene på jobb, samtidig som jeg aldri har opplevd å bli holdt tilbake, bli krenket eller nedvurdert fordi jeg er kvinne i forholdene mine, i vennerelasjoner eller profesjonelt. Av og til kan man ha en følelse av å leve i et samfunn som er en absurd miks av middelalder og opplyst&humant.

Det som imidlertid har gått opp for meg i det siste, er at jeg først nå i relativt godt voksen alder tillater meg å dyrke min kvinnelighet i større grad. Jeg har brukt så mange krefter på å fnyse av dillete damer og bridezillas og konepone-damer og "se, så søt og hjelpeløs jeg er!"-damer, at jeg har holdt tilbake deler av meg selv. Mannen har bl. a gjort meg oppmerksom på at jeg ikke lar han ta vare på meg. For jeg skal ta vare på meg selv, thankyouverymuch! Og i frykt for å være et dillete damemenneske så passer jeg på å ikke vise for stor begeistring over nye klær og annet bling - jeg bryr meg jo tross alt om de viktige tingene i livet! Og jeg tror jeg begynner å kjenne på at det ikke er bra å ikke ville vedkjenne seg sider ved seg selv bare fordi de også passer med kjønnsstereotypiene.

Jeg vil ikke ha noe med bilgreier å gjøre. Jo mindre jo bedre. Jeg sovner i stående stilling om noen gjør forsøk på å åpne opp et panser og vise meg noe greier nedi der. Jeg synes det er skikkelig gøy å pynte bordet når vi har selskap her og jeg styrer med servietter og lys og noen greiner som skal ligge på bordet og det blir skikkeligfintaltså!

Og de tingene der vil jeg si med den største selvfølgelighet uten å få beskjed om at jeg ikke mestrer min egen hverdag (jeg fyller bensin og spylevæske - og om dekket punkterer så ringer jeg NAF. det har enda ikke skjedd, og jeg har kjørt bil i 20 år, og om/når det skjer, så venter jeg litt på hjelp og det går sikkert helt fint).

Jeg synes beskyldningen om at man ikke mestrer eget liv om man ikke behersker alt som sorterer innunder både såkalt kvinnelige- og mannlige ferdigheter, henger altfor løst. Jeg kan ikke alt mulig rart og ikke er jeg interessert i å kunne alt mulig rart, og jeg mestrer egen hverdag finfint likevel.

Det er forskjell på å si "Penger? Jeg kan ikke noe med penger, jeg altså " og på å ikke kunne smelle opp en lettvegg, liksom.

Denne tråden sporer ut av at jeg synes at i iveren etter å sloss mot kjønnsstereotypier, så skaper man nye, trange rom. Det synes jeg det er fint med litt bevissthet rundt.

Det er mulig ingen har sagt akkurat dette, heller, men man får/gir seg selv mer kred for å være en handy kvinne enn å være en kvinne som baker lekre cupcakes, ja? Jeg opplever det slik. Og her er vi ved kjernen av det som nagger meg - WHY? Hvorfor er den ene ferdigheten mer verdt enn den andre? Men havner farlig lett i fella å diskreditere typiske kvinneferdigheter/interesser/karaktertrekk. Og det er mulig jeg tar helt feil, at ikke et eneste menneske på FP står i fare for det. Men jeg opplever det slik. Om det er en massiv misforståelse fra min side, så er det jo gledelige nyheter. Da får jeg pusse briller og skjerpe hjernen neste gang jeg leser om slikt.