17. mai - sender man unger i tog selv om de ikke vil?

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Tja, Zoë, det er vel bare å innse at det finnes de av oss som ikke har det samme nasjonalromantiske synet? Og som ikke lar seg sjokkere over at det finnes sånne som deg som mener det er en plikt, men lett lar seg irritere over den "går det virkelig an å være så usolidariske"-greia du holder på med nå.

Jeg er skuffende lite nasjonalromantisk. Men jeg er veldig opptatt av å se når det er passende å sette felleskapet foran individuelle behov. Det til side - mitt inntrykk er at de fleste i barneskolealder synes det er morsomt å gå i 17. mai-tog, så selv om hele 44% svarer at dette er frivillig for deres barn, så gjenspeiles det jo (heldigvis ikke) i togene rundt om kring.

Du må gjerne la deg irritere over min holdning i denne tråden, på samme måte som jeg lar meg irritere over den motsatte holdningen.

Denne tråden får meg til å tenke på jule- og sommeravslutningene vi har på skolen. Den består av en avslutning i gymsalen med underholdning. Folk har skrevet taler, elever har øvd på sang og dans og annet og det er en miljøskapende fellesskapsopplevelse. Det er imidlertid slutt på fraværsføringen for terminen, så om man velger å sove lenge og skippe hele greia, får det ingen konsekvenser. Jeg tenker hver jul og hver sommer over hvor glad jeg er for at ikke majoriteten tenker sånn. Det er stappfullt og det er en blanding av høytidelig og morsomt og det skaper felleskap, tilhørighet. Jeg synes fellesskap og tilhørighet er uendelig viktig. Alle tenåringer liker å sove lenge og ha fri, så om egne komforthensyn kom først, ville det vært nærliggende å tenke at det hadde vært glissent i lokalet. Jeg er glad for at det ikke er sånn generelt, og jeg synes at de som faktisk velger å heller sove den dagen (det ar alltid noen), er uhøflige mtp medelever og andre som har øvet lenge til denne dagen og de unndrar seg ansvaret for fellesskapet.

(En annen diskusjon, som er vel så viktig, er å vite å ta godt nok vare på seg selv til å drite i fellesskapets behov når det er nødvendig. Ingenting er svart-hvitt.)