Facebook, "perfekte" fasader og mobbing i arbeidslivet

[Einhyrningur]

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Joda, men jeg synes ikke FB skiller seg ut som spesielt godt egnet for å mobbe folk, slik jeg forstår professoren i linken. Man skriver kanskje om hva man gjør i helga på FB, men man har jo alltid snakket om det på jobb på mandag uansett. Jeg ser ikke på det som en ny arena for noe, slik jeg får inntrykk av at endel av kritikerne gjør.

Men nå ble jeg usikker på om du mener at "fasadestatuser" er et problem, og at det er det du sikter til når du skriver "alle sakene", eller om jeg misforstår.

Jeg er helt uenig med professoren og synes han laget et problem ut av ingenting. Eksempelet mitt var bare fjas, et dårlig eksempel på at man faktisk kan få seg en trøkk der inne, men at det da faktisk er reelle ting som teller, ikke at naboen har bakt boller.

[Marla Singer]

Opprinnelig lagt inn av Miley, her.

Jeg er helt uenig med professoren og synes han laget et problem ut av ingenting. Eksempelet mitt var bare fjas, et dårlig eksempel på at man faktisk kan få seg en trøkk der inne, men at det da faktisk er reelle ting som teller, ikke at naboen har bakt boller.

Ja, ikke sant.

[Syrinx]

Jeg synes i stor grad folk legger for mye i hva andre skriver på Facebook.

Hun som kun oppdaterer været, vekta og ungenes feber har jeg blokka, resten får drøse på.

[Harriet Vane]

Jeg forteller aldri at jeg har det dårlig til noen på FB før jeg har fått fikset opp i det. Og knapt nok da. Jeg har hatt noen utfordrende år, men naboen min, klassekamerater fra 9. klasse eller de hjemmefra får heller føle seg mobbet av at jeg noterer mine seire. Jeg er også full av forståelse for at folk midt i en depresjon, et samlivsbrudd eller som har mistte et barn ikke har lyst til å dele før de er så ovenpå at de kan takle teite spørsmål eller at ens status blir diskutert.

Jeg er til vanlig en med god arbeidskapasitet på unger, hus, bursdagskaker og hage, så om folk blir skeptisk til om jeg faktisk greier det jeg greier så må de nå være det.

I lunsjen diskuterer jeg sjelden eller aldri sosiale medier. Det er så varierende bruk av det på jobben min, fra dem som er helt superoppdatert og twitrer, instagrammer og har ny status hver dag til dem som ikke har facebook-konto. Så vi snakker om andre ting og har det koselig.

[Fløyel]

Karamell:

[Neket]

Jeg syns det er dumt at man slenger begreper som mobbing og ekskludering rundt sånn helt uten videre. Det er såpass alvorlig for de det gjelder at jeg syns det er skikkelig dårlig gjort å bruke de begrepene fordi man har dårlig samvittighet fordi man ikke går like mange toppturer som naboen.

Ellers syns jeg det er fint når noen skryter av boller. Da kan jeg invitere meg selv på besøk.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Når jeg tenker meg om-jeg har faktisk følt meg utestengt på FB en gang. Da fem av syv av en gammel vennegjeng tagget hverandre og "så koselig å møtes igjen!" og jeg og den syvende ikke hadde hørt et kvekk om at vi skulle møtes, må jeg si at jeg ble litt , spesielt siden jeg har en del kontakt med noen i gjengen, (riktignok veldig lite med andre, men likevel.)Jeg vet fremdeles ikke hva som var greia der, men tenker at sånne statusoppdateringer kanskje ikke er så lure hvis man er FB-venner med dem man ikke inviterer.

I den grad det påvirker arbeidsmiljøet så tenker jeg mer i denne gata. For eksempel på arbeidsplassen min så er det jo noen jeg henger med på fritiden. Da skal man ikke se bort i fra at det er noen som også kunne tenke seg å være med som ikke blir invitert. Da kan sånne facebookoppdateringer og bilder fra fritiden kanskje være sårt og ødelegge for arbeidsmiljøet. Jeg hadde champagnelunsj med noen damer fra jobben her i juni og vi diskuterte dette faktisk og vi ble enige om å ikke legge ut bilder eller noe. Vi snakket heller ikke noe særlig om det på jobben.

[Billa]

Jeg trodde innlegget handlet om at folk med "perfekte liv", verdens beste ( fyll inn det som passer) og i overkant selvdiggende statuser ble mobbet av kollegaer som synes det av og til ble litt too much og en anelse latterlig. Men, altså ikke.

[Dronningen]

Når jeg legger ut noe bra/skrytete, er det med det i tankene at de som kjenner meg vet at det er mangt jeg overhode ikke har dreisen på, sånn at det er verdt å skryte litt når ting faktisk går veien. De som kjenner meg så dårlig at de tror dette er 'standarden', de får ha det så godt.

Eks:
- jeg har bakt - og det ble ikke mislykket. Fantastisk!
- jeg er på trening - og ikke på sofaen med Dexter. Fantastisk!
- Jeg har lagt på plass klær - og ikke latt det ligge en uke til på spisebordet i stua. Fantastisk!
- Jeg har klippet plenen - og ikke latt den gro over i et forsøke på å glemme at jeg har plen. Fantastisk!

Så har man de statusoppdateringene som jeg tillater meg selv å ha, bare fordi de er gode for meg. Gode minner og påminnelser. Type er på café med barna, ferieoppdateringer der vi koser oss, bilder av det gode i livet, små stunder der ting er bra, øyeblikksbilder, et.c. Det betyr ikke at livet alltid er sånn, men at det av og til er sånn. Heldigvis er det av og til sånn! Så kan man argumentere med at: 'Holder det ikke at ting er bra? Må man dele det med resten av verden?'. Der kan man sikkert mene ja og nei. For meg så handler det som regel om å dele med den nærmeste familie, som bor langt unna, og som på den måten får en titt inn i vår hverdag. De som føler vi bor litt for langt unna. De andre vennene blir på en måte bare med på lasset. De får velge selv da tenker jeg, hva de vil ta del i. De må jo verken lese det jeg skriver, eller se på eventuelle bilder. Men som signaturen min også sier, så har brillene man leser med mye å si for hva man sitter igjen med.

Når det er sagt så kan det av og til kommenteres morsomme eller spesielle ting jeg har lagt ut, men ellers er sosiale medier svært lite snakket om på jobb. Folk er så ulike at det påvirker relasjonene i særdeles liten grad. Man vet litt mer om de som deler enn de andre, men det er også alt. Samtalene i lunchen dreier seg som regel om helt andre ting.