Det finnes ikke lenger noe «glasstak» som holder kvinner tilbake fra lederstillinger

[him]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Det går også på krav om å hoppe hver gang noen sier hopp selv om det betyr avlyste planer for hele familien. Det går på reisemengder, på lange opphold hjemmefra, på lange reiser på kort varsel og på at det forventes at jobben går foran alt hele tiden. Og slik er det jo i flere bransjer uten at man er en leder også.

Skulle akkurat til å si det ... Det med å hoppe hver gang noen sier hopp, er vel et større problem jo flere ledere du har over det.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Skulle akkurat til å si det ... Det med å hoppe hver gang noen sier hopp, er vel et større problem jo flere ledere du har over det.

Sikkert, men personlig kunne jeg aldri vært en leder som krevde at mine ansatte hoppet på den måten om jeg ikke jevnlig hoppet med dem.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror der er få andre steder enn i toppnivået i norsk næringsliv (CXO-nivå i de største selskapene, partnernivå i de store konsulenthusene og advokatfirmaene), enkelte legeretninger og i akademia, at folk jevnlig og med stor entusiasme, og over mange år, legger inn 60-80 timer hver eneste uke. Og ikke snakker noe særlig om "rettigheter".

Det tror jeg du har rett i, Polyanna. Min bror startet sin karriere i et av de store, kjente advokatfirmaene og har jobbet beinhardt der i 12 år. Han har klart å spise middag med familien endel, men så har han jobbet langt utover kvelden og nettene etter at barna har vært i seng. Han har og tatt med seg jobb i ferier og er aldri "av". Det var forventet at han jobbet og bidro, jobben skulle komme først. Er man ikke villig til å legge inn nok ressurser står det mange andre i kø for å ta over jobben. For et år siden byttet han firma og ble partner. Det hadde han neppe blitt enda i sitt gamle firma, hadde nok måttet jobbe desto hardere da. Men, han elsker det han gjør, han er svært dyktig og han får godt betalt.

Har og hatt familie (kvinner) som alle har startet sine karrierer som siviløkonomer i konsulent/revisjonsselskapene. De har holdt på en stund og jobbet mye til tider, før de fikk barn, og har alle hoppet av til andre private firmaer (oljerelatert).

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg tenker i utgangspunkt toppleder når jeg diskuterer i denne tråden, men jeg mener også at veldig mange mellomlederstillinger vil kreve mer enn mange er villig til å ofre i kombinasjon med familieliv - det gjelder både menn og kvinner.

Det krever ofte mye satsing for å komme dit at man er partner i et konsulentselskap eller har en topplederstilling, slike ting kommer ofte ikke rekende på en fjøl.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Skulle akkurat til å si det ... Det med å hoppe hver gang noen sier hopp, er vel et større problem jo flere ledere du har over det.

Nei, ikke nødvendigvis. Jeg vil tørre å påstå at "hoppe"-frekvensen hjemme hos oss har vært omtrent den samme hele veien oppover karrierestigen, man bare hopper av ulike årsaker.

Og akkurat den hoppingen er noe av det jeg har syntes er verst, for man får så lite forutsigbarhet, både den som må hoppe og den som må være hjemme og dekke opp for hoppingen.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Nei, ikke nødvendigvis. Jeg vil tørre å påstå at "hoppe"-frekvensen hjemme hos oss har vært omtrent den samme hele veien oppover karrierestigen, man bare hopper av ulike årsaker.

Og akkurat den hoppingen er noe av det jeg har syntes er verst, for man får så lite forutsigbarhet, både den som må hoppe og den som må være hjemme og dekke opp for hoppingen.

Ja! Jeg hadde en stilling i syv år hvor jeg hoppet mye og ofte. Veldig lite forutsigbar type jobb, helt avhengig av hvordan markedet var den dagen. Å si nei og gå hjem var uaktuelt, for hvem skulle da tatt over? Jeg hadde da en mann hjemme som måtte hente i bhg, men han hadde absolutt ikke noe forståelse for situasjonen og var nok med til å bidra noe til at vi i dag ikke er gift lenger. Jeg, jeg elsket jobben! Ofte ble barnet tatt med på jobb etter bhg fordi jeg bare måtte gjøre meg ferdig, måtte vente på en mail, en telefon el. Da yngste ble født innså jeg at jeg ikke kunne fortsette slik og fant meg en annen litt roligere jobb internt. Jeg savnet virkelig den jobben i ettertid.