Jeg er adoptert

[Milfrid]

Det er jo en dårlig trøst at andre kan ha der like vondt eller verre, men mange unge sliter, av ulike grunner, og det å kjenne sitt biologiske opphav er neppe noen trøst om de biologiske foreldrene svikter.

Men det som er viktig er å søke hjelp når man har der vondt. Og det finnes etter hvert en ekspertise på det å være (ung) adoptert. Jeg vet ikke hvilken forening du nom gjennom, men en start kan være å ringe dem for å høre om de vet om det feks er en ungdomsgruppe i ditt nærmiljø. Det kan ofte hjelpe på ensomheten å treffe noen i samme situasjon. Kanskje det kan hjelpe deg også?