En råtten ungdomskultur (og dumme foreldre)

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Men er det vanlig at 14-15 åringer får være hjemme alene i helger tro? Det fikk vi da ikke lov til på bygda der jeg vokste opp på 80-tallet engang ...

Det fikk faktisk jeg lov til, oppvokst i en småby med relativt store utfordringer med rus/kriminalitet.

Det som var dealen hjemme var at vi hadde nabo som etter avtale kom innom. Nabo var også "trygg voksen" om noe skulle skje.

[007]

Jeg orker ikke gjøre dette til en tenåringsdiskusjon der alle småbarnsforeldrene har fasitsvaret fordi "da jeg var ung", men det er mye mer krevende å ha tenåringer enn det en skulle tro.
Du må være så forbaska på hele tiden, og få med deg alt de sier uten å si det. Da de var mindre hadde jeg konroll på hvem de var med (vi kjente alle vennene), hvor de var (gå-sykkelavstand, eller vi hadde kjørt de der) og hvem de snakket med (jeg hadde oversikt over PC og mobil). De fortalte ofte mye hjemme, både om skole, venner og hva de hadde gjort på ute den dagen. Vi hadde lekselesing på kjøkkenet, felles kveldsmat og dagene var fulle av skole, venner og fritidsaktiviteter. Var det trøbbel med venner kunne vi ringe foreldrene og vi voksne kunne hjelpe dem å ordne opp.

Så ble de ungdommer, og utvidet horisonten. Ny og større skole, masse nye venner, de tok buss eller satt på med moren til en eller annen, de sluttet å fortelle så mye hjemme, man mister oversikten over om de i det hele tatt har venner fordi mange av guttene spiller veldig mye om ettermiddagen, mobil- og PC-kontrollen forsvant, de sluttet å gjøre lekser på kjøkkenet (og dermed mister man kontrollen på hva de holder på med og om de i det hele tatt gjør lekser), de sluttet på mange fritidsaktiviteter og ingen er hjemme til kvelds lenger.

Så skal man da ha en oversikt uten å mase (for det gjør man selvsagt hele tiden, uansett hvor lite en spør). Huske alle de nye navnene, vite at de tar bussen dit de sier uten å beskylde dem før løgn, sjekke skolearbeid uten å mistro dem, få dem med seg når man skal bort, være tilgjengelig når de endelig føler for å dele noe (stort sett rundt den tiden man selv skal legge seg ) samtidig som man hele tiden skal forhandle med alt fra leggetider, lekser, innetider, mat (de liker plutselig ingenting lenger), penger og ikke minst: argumenterer mot at "alle andre" har/får/skal osv

Jeg er sjeleglad jeg jobber i et ungdomsmiljø og dermed har stor oversikt. Og jeg er skremt over hvor mange foreldre det er som ikke har det.

[Serafin]

Mamma jobber som assistent på en ungdomsskole på "bøgda". Tettsted heter det vel kanskje. Ungene som går der er både de som bor i nærheten av sentrum, og de som bor mer på "bygd".

Ettersom hun er assistent og ikke lærer, så får hun høre det meste, og hun forteller at hun er sjokkert over historier som "jeg ringte mamma, men hun var full på rødvin, så jeg måtte gå hjem" osv. Det er mange foreldre som drikker noen glass både fredag og lørdag, som da ikke kan hente ungdommene sine, hvis det skjer noe.

[Erica]

007: veldig godt beskrevet!

Dette foreldreansvaret føles stort når man har tenåringsbarn altså. Mye større enn da de var små.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Så ble de ungdommer, og utvidet horisonten. Ny og større skole, masse nye venner, de tok buss eller satt på med moren til en eller annen, de sluttet å fortelle så mye hjemme, man mister oversikten over om de i det hele tatt har venner fordi mange av guttene spiller veldig mye om ettermiddagen, mobil- og PC-kontrollen forsvant, de sluttet å gjøre lekser på kjøkkenet (og dermed mister man kontrollen på hva de holder på med og om de i det hele tatt gjør lekser), de sluttet på mange fritidsaktiviteter og ingen er hjemme til kvelds lenger.

Så skal man da ha en oversikt uten å mase (for det gjør man selvsagt hele tiden, uansett hvor lite en spør). Huske alle de nye navnene, vite at de tar bussen dit de sier uten å beskylde dem før løgn, sjekke skolearbeid uten å mistro dem, få dem med seg når man skal bort, være tilgjengelig når de endelig føler for å dele noe (stort sett rundt den tiden man selv skal legge seg ) samtidig som man hele tiden skal forhandle med alt fra leggetider, lekser, innetider, mat (de liker plutselig ingenting lenger), penger og ikke minst: argumenterer mot at "alle andre" har/får/skal osv

.

Jepp, sånn er det.

[Guava]

En annen ting jeg tenker på er det med å kjenne andre foreldre og verdien i det.
Det er ikke lite skepsis til "tvangssosialisering" med andre foreldre blant enkelte, men jeg tror nettopp det er en viktig investering i å få et nettverk rundt ungdommer.

Vi bor sånn til at vi noen ganger er "åpent hjem" for noen tenåringer som bor utenfor bussallfarvei og har foreldre som ikke alltid får til å hente når ungdommene trenger det. Det er noe vi synes er veldig fint. Vi har også stående avtale om at vi kan kontaktes om noe skulle skjære seg med tanke på behov for henting osv.

Her i området er det å være kjørbar viktig. Kjørbar og i stand til å vise omsorg for ungdommen om nor skulle skje på kveld/natt.

Å ta ansvar som natteravn, vakt på fester og konserter osv.

Jeg jobbet mye med ungdom, men har ikke tenåring selv ennå (halvt år igjen). Jeg har ingen illusjoner om at det blir mindre arbeid de neste 15 årene.

[nolo]

Jeg syns det er en vanskelig balansegang å være tenåringsforelder. Balanse mellom å gi tillit og å holde kontroll og oversikt. Balansere mellom "Jeg aksepterer ikke at du drikker før du er 18" og "Hvis du likevel skulle dumme deg ut og drikke og bli syk/redd/strandet uten transport etc, så må du ringe meg, og jeg skal ordne opp."

Min snart 17-åring får ikke være hjemme alene over natten, men det får noen av vennene hans, og han har fått reise på hyttetur med venner uten foreldre, men jeg kjenner halvparten av foreldrene til dem han var på tur med, inkludert dem som lånte ut hytten. Jeg tror ikke de bare drakk brus, men de postet spreke turbilder og koselige bakebilder på insta, og framsto som kremen av norsk ungdom.

Det er og vanskelig å ha en snart fjortis som omtrent ikke er ute med venner, og å balansere mellom å pushe på å invitere folk på ditt og datt og oppfordre til kontakt, og å la henne få være i fred og ikke gni inn at det er viktig å ha venner, når hun tydeligvis ikke har så mange.

Disse problemene var fraværende da de gikk på barneskolen, og er ikke-eksisterende for 9-åringen min. Så lenge man har barn som faller innenfor "normalen", og ikke blir utsatt for fæle ting, så opplever jeg det som mye lettere å ha små enn store barn.Når det er sagt er det utrolig givende å være tenåringsmor, og de fredelige og fine dagene er flere enn de bekymringsfulle.

[Libra]

Hvis man skal få med seg litt av det som skjer må man være tilgjengelig. Fysisk og mentalt. Jeg har mye mer tid for meg selv og til meg selv. Men tilgjengelig mer eller mindre hele tiden. Jeg tenker at det er viktig å være åpen, tilgjengelig og interessert, men ikke drive gravende utspørringer. Forståelsefull, grensesettende og ikke fordømmende når man får informasjon. Det er en hårfin balansegang. Det er uansett utrolig viktig å ikke være naiv.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg orker ikke gjøre dette til en tenåringsdiskusjon der alle småbarnsforeldrene har fasitsvaret fordi "da jeg var ung", men det er mye mer krevende å ha tenåringer enn det en skulle tro.

Jeg har ikke tenåringsbarn selv, jeg har bare "da jeg var ung"-perspektivet, men siden jeg dessverre kunne riste gjenkjennende på hodet av å lese kronikken i HI, må jeg jo bare si meg enig med deg i at tenåringsoppdragelse er vanskelig. Jeg har vokst opp omtrent akkurat samme område som beskrives i kronikken, og kjenner igjen problemene som beskrives i dag fra den gang jeg selv var fjortis. Så kan man legge til en helt annen dimensjon av sosiale medier, og da kan man jo bare forestille seg. Det var utrolig hvordan jungeltelegrafen virket, også før vi fikk mobiltelefoner en gang på videregående.

[Lisa]

Men sosiale medier gjør det jo også mye lettere for foreldre i dag å ha oversikt over hva som foregår? Eller nekter barna å ha foreldre som venner og følgere etter en viss alder?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Men sosiale medier gjør det jo også mye lettere for foreldre i dag å ha oversikt over hva som foregår? Eller nekter barna å ha foreldre som venner og følgere etter en viss alder?

Mange har en foreldrevennlig og en for venner som foreldre ikke vet om.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Mange har en foreldrevennlig og en for venner som foreldre ikke vet om.

Ulike vennegrupper hvor noe publiseres for noen og annet for andre. Noen ganger bommes det feks ved tagging. Da hender det voksne får seg en overraskelse.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Mange har en foreldrevennlig og en for venner som foreldre ikke vet om.

Jepp, slik er det her, to Insta-kontoer. Og en facebook-konto som han i praksis ikke bruker. I tillegg vet jeg at han er på en del andre sosiale medier, som jeg ikke engang husker navnet på...

[Bonzai]

Og det meste på insta skjer på direct meldinger. Ikke så lett å ha oversikt der.

[rine]

Der ser du....Direct-meldinger på Insta? Visste ikke at det eksisterte en gang.

[Susse]

Joda, jeg kjenner igjen det han skriver i kronikken. Vi bor i en middels stor by, på det man vel kan kalle "vestkanten" her (selv om det er nord)
Det jeg heldigvis ikke kjenner igjen er mangel på kommunikasjon mellom foreldre. Jeg ringer rundt, skruppelløst, når guttungen skal sove hos en ukjent kompis eller skal ut på noe. De jeg møter i andre enden er alltid glade for dette og jeg får tilsvarende telefoner tilbake. "Stemmer det at din sønn får dra til Oslo på shopping? " "Hva har dere avtalt om innetid på strandfesten lørdag"? Takk og lov! Jeg har aldri møtt en eneste forelder som har vært negative til å snakke sammen. Hva ungdommene synes om det vet jeg godt,men det er prisen de må betale for å få være med på fester,turer,ect. tenker nå jeg.

Vi har ikke 100% kontroll, men sånn skal det også være. Jeg ville aldri i livet sjekket pc eller annet med mindre jeg hadde svært alvorlige mistanker.De få gangene det har vært noe skikkelig teit som har skjedd og jeg har konfrontert han har han tilstått med en gang og vi har fått en god samtale ut av det.
En annen ting, jeg er alltid kjørbar i helgene og kommer til å være det de neste 16 årene.
Jeg har jobbet på legevakta mange år, og noe av det tristeste jeg vet er når jeg prøver å få fatt på foreldrene til stupfulle 15 åringer som enten er for fulle til å hente dem, eller som virker totalt likegyldige.

[Polyanna]

Jeg skummet denne da den ble delt i helgen, og det første jeg tenkte var "fy faen, for en fyr! Hvis han vet sånt om ungene til folk han kjenner så må han da for pokker si fra!!". Jeg hadde blitt lynforbanna om noen visste sånt og ikke sa det til meg, og jeg VET at jeg ville sagt det om jeg visste det. Jeez, jeg er den som sender epost til foreldre til barn i klassen med "heihå, jeg vet at jeg gjerne ville hatt beskjed om det var mitt barn, og vi har jo ikke kontroll noen av oss på hva ungene driver med på skoleveien, så jeg tillater meg å være geskjeftig jeg. Supert om dere tar en ny drill med x & y angående å gå på fortauet der det finnes, selv om det betyr en liten omvei! Fikk meg en støkk da jeg kjørte forbi dem i dag. Ha en fin dag!"


Ellers: Nyttig og tankevekkende det dere med erfaring skriver. Man kan jo bli søvnløs av å bekymre seg for tenårene, om man nå bor her eller der. Min eldste (12) er i tillegg ekstremt privat av seg, som jeg var (og er), så det vil ikke bli mye han deler. Jeg HÅPER at litt av hans ekstreme rasjonalitet og fornuft vil bli værende gjennom hormontåka - hittil har det gått an å tilnærme seg veldig mye med gode diskusjoner og forklaringer, bare man har tid nok... Jeg innser dog at det kan bli perioder med "hjernen stengt for ombyggingen", så me får sjå.

Jeg blir (som alltid) så overrasket over at det FINNES folk som vil kunne si at "det driter jeg i" når de får vite om egne fulle tenåringer. Selv om jeg jo vet at de finnes og alltid har funnes ("funnes"???). Min onkel fortalte en del hårreisende historier fra sin tid som taxisjåfør der jeg kommer fra.

En av grunnene til at mange av oss er naive tror jeg er at vi sammenligner med egen ungdomstid og glemmer at selv om alkoholbruken går ned fra en topp for noen år tilbake, så er det fortsatt SKYhøyt og langt over det vi drakk da vi var unge. De drikker mer, og de drikker seg oftere snydens. Tilgangen er mye bedre, og de har mye bedre råd. Derfor er ikke flatfylla fra vår ungdom noe godt referansepunkt og "det gikk bra med oss" er helt irrelevant.

I tillegg kommer selvsagt andre rusmidler, men jeg er fortsatt mest bekymret for alkoholen. Det er fylla som forårsaker at ungdom fryser i hjel uten jakke i en snøfonn, kjører seg i hjel i fylla eller velger å sitte på med en fyllekjører, blir voldtatt eller blir med på seksuelle handlinger de overhodet ikke ville valgt edru, pådrar seg kjønnssykdommer eller uønskede graviditeter. Og det sier jeg ikke fordi jeg tar lett på narkotika, men fylla er fortsatt det som virkelig skaper trøbbel for ungdom. Det er vel også få som prøver narkotika første gang i edru tilstand?


Jeg er veldig spent på hverdagen neste år, som ungdomsskoleforelder. Vi har levd litt beskyttet på en liten skole der alle kjenner hverandre og alle foreldrene har hverandre på speed dial. Det føles litt ut som å kaste ham til ulvene, kjenner jeg.

[Tallulah]

Jeg er enig med deg i at jeg er mer redd for alkohol, og da speiselt sprit som det er tilnærmet umulig å drikke fornuftig for en ungdom. Man rekker å få i seg en ekstremt farlig mengde før man i det hele tatt merker det. Øl og til dels vin blir man jo full i magen av før man blir ekstremfull i hodet.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det er vel også få som prøver narkotika første gang i edru tilstand?

Men denne er jeg ikke enig i. De aller fleste jeg vet om som har prøvd hasj har gjort det i helt edru tilstand. Hallusinogener er jeg litt usikker på, men jeg tror det har mer med hvilken gjeng du sitter sammen med når du blir tilbud, enn om du er full eller ikke.

[Polyanna]

Ja, det er mulig jeg er utdatert på det der, det er lenge siden jeg hørte det.

[Lisa]

Jeg må si jeg er mest bekymret over at bruk av cannabis har blitt så vanlig her i Oslo som det nå ser ut til å ha blitt. Jeg bor i en bydel der jeg ser og lukter Cannabis nesten overalt, også der jeg jogger, men at det er blitt så alment akseptert som det tydeligvis har blitt blant ungdommer får alarmklokker til å ringe i mitt hode også.