Tør du stille deg selv ubehagelige spørsmål? (Odin-saken)

[Che]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg er mammaen til det barnet som blir mobbet.

Det er også verdt å huske på at en del barn som er mobbere har store problemer selv.

Jeg håper jeg reagerer som du har gjort i deres situasjon om jeg har havnet i den, kjenner jeg.

Det med at mobberen ikke har det fint er veldig viktig. Vi har hatt foreldremøter hvor jeg nesten opplevde lynsjestemning fordi det har vært problemer i klassemiljøet hos storebror. De har jobbet veldig aktivt og systematisk med det. På dette møtet reiste en gråtkvalt far seg og fortalte om at det var hans sønn som var mye av problemet - og at gutten selv hadde det ille. De har gjort innmari mye for at gutten skal finne sin plass.

[Blånn]

Jeg kan ikke vite med 100 % sikkerhet at mine barn ikke plager andre barn. Men det blir tatt opp to ganger i året på utviklingssamtalene til alle tre (skolen har stort fokus på det). To av barna mine har i perioder vært utsatt for mobbeepisoder og hver gang vi har tatt opp dette med skolen har det blitt satt i gang tiltak som har virket.

[Malama]

Jeg kan ikke vite at mine ikke mobber, selvsagt kan jeg ikke det, men jeg snakker mye, mye med skolegutten om det. Jentungen er bare 3 og har begrenset forståelse utover at "vi må være snille med hverandre".

Men storebror, han har jo vært utsatt for systematisk småplaging over tid gjennom bhg og går nå i klasse med den gutten, og jeg er obs og lærer er obs og sfo er obs. Jeg snakker mye med ham om at han selvsagt også ikke skal være med på noe mot andre.

[zinatara]

Dette er jo vanskelig å vite, men jeg har iallefall ikke fått noen tilbakemeldinger om at noen av barna mine mobber. Og jeg håper jeg hadde fått det dersom det hadde vært tilfelle.

Jeg har vært utsatt for mobbing selv i mange år og dermed er det noe som opptar meg. Og jeg har vært nøye på å korrigere atferd hos mine barn som er ekskluderende eller når de snakker stygt om andre. Jeg prøver også å passe godt på hvordan jeg snakker om andre.

Mobbere kommer i mange varianter og jeg tror det er viktig at vi som voksne forstår at også den skoleflinke eleven som alltid er høflig mot læreren også kan ha en helt annen oppførsel når voksne ikke ser på.

[Harriet Vane]

Så langt jeg vet, og jeg er ganske på, så er ingen av mine mobbere. Som Teo er jeg mor til en som i perioder de siste månedene er blitt plaget pga kronisk sykdom og noe vanskeligere enn å gå på jobb og vite at ungen din kanskje skal ha en jævlig dag vet jeg knapt. Men i motsetning til Odins skole så er vår skole stort sett på banen og prøver å gjøre så godt de kan. Det kan være klønete og ikke så voksent og skikkelig som jeg skulle ønske alltid, men de fatter vedtak og de samarbeider og prøver.

Det som slår meg stadig vekk er at lederskap, godt og tydelig lederskap, ikke er blant de egenskapene som alle lærere krever av seg selv og hverandre. Gode ledere prøver å gjøre folka sine best mulig gjennom at de har det best mulig, gjennom at de har en arbeidsplass som er gjennomsyret av respekt og omtanke, fellesskap og gode verdier. Fordi det er slik man blir mest effektiv og samarbeider best.

Konfliktskye folk uten forståelse for situasjonsbestemt ledelse har ingenting i skolen å gjøre.

[Odelia]

Jeg gråt meg også gjennom Odin-historien i dag, og synes det er utrolig viktige ting som kommer frem i den saken. At det å mobbe ikke bare nødvendigvis innebærer å dytte/slå/stenge ute, men også alle de små stikkene, å le/peke eller andre "småting" som man gjerne ikke ser på som mobbing selv, men som kan oppleves som vonde for mottakeren som gjerne mottar en stor sum fra flere kanter i løpet av en dag.

Nå er ikke barna mine så store, men vi har like fullt fokus på dette. Jeg har opplevd at de eldste har blitt mobbet, men der fikk vi heldigvis tatt raskt tak i det. Og så opplever jeg at Lillebror ikke har det greit i barnehagen fordi det er en gjeng der som er stygge med ham (altså mobber ham). Han er en aktiv gutt som kan finne på å gjøre utenksomme ting mot andre barn også så vi har ekstra stort fokus der for å stoppe det i begge retninger. Begge deler føles vonde - både for oss og gutten, så her er det nulltoleranse og stor vekt på hva det vil si å være gode mot hverandre.

Fikk vanvittig vondt av foreldrene til denne gutten, og ikke minst moren som fant ham. Det knyter seg i magen bare ved tanken - ingen skulle måtte oppleve noe slikt. Også på grunn av at andre unger ikke greier å la være å plage. Helt vanvittig.

[Tangerine]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Ja. Det siste Teo sier er viktig. Det er mange som mobber som selv har problemer. Jeg ser helt klart det på skolen til minstemann. Og jeg ser også at det er foreldre som overhode ikke har snøring på egne barn, og hvordan se oppleves av andre. Og der barna lurer dem trill rundt og foreldrene er der hvor "mitt barn kunne aldri funnet på noe sånn". Jeg kjenner flotte foreldre. Med utspekulerte unger. Dessverre.

Saken om Odin var fryktelig vond. Jeg låste meg inne på badet og gråt.

Jeg snakker med ungene mine om mobbing. Senest i dag.

Jeg kjenner også noen sånne.

Jeg snakker med ungene om både mobbing og ekskludering. Ofte.

[Pebbles]

Barn som står stødig i seg selv og er empatiske mobber ikke. Vi har hatt en tråd her inne nylig som het "Er du empatisk" eller noe i den duren, og jeg ble grinete av å lese den - jeg fikk inntrykk av at å være empatisk er en tåredryppende, sentimental affære og at det er ganske kult å ikke være mer enn sånn passe empatisk.

Det er ingenting som er viktigere for meg enn å være empatisk og å stadig bli mer empatisk (og nei, du kan ikke være for empatisk, selv om det også ble hevdet med tilhørende eksempler fra virkelghetens verden i den tråden jeg nevner over her). Og det er ingenting jeg er mer opptatt av å sende barna mine ut i verden med enn empati.

Empati mellom mennesker er grunnmuren i et godt samfunn.

Og så til spørsmålet - jeg følger godt med på hvordan barna mine oppfører seg mot andre. De viser at de er generelt empatiske og inkluderende - men det betyr ikke at jeg lener meg tilbake og tar for gitt at de ikke er istand til å krenke andre. Fram til nå får vi tilbakemeldinger på at de er hensynsfulle mot andre barn av andre voksne og lærerne på skolen. Skulle vi plutselig få tilbakemelding om noe annet, ville jeg tatt det på alvor og på ingen måte avvist det som usannsynlig.

[Acino]

Mine er 4 år nå. Skulle ikke tro ting startet så tidlig men vi har alt vært vitne til en ganske ekkel fysisk sak i barnehagen med eldre barn involvert sammen mot min gutt. Dette tok vi selvsagt opp og barnehagen tok det alvorlig med en gang; mobbing og vennskap har blitt ett stort tema for høsten der. Jeg har selv også opplevd en del mobbing opp igjennom. Jeg vet ikke om slikt er bakgrunnen eller hva men jeg har stro tro på å starte tidlig med ungene, snakke med dem om oppførsel og hva som virkelig betyr noe. Men man kan vel aldri garantere seg den ene eller andre veien. Skal iallfall gjøre mitt beste og huske på å følge opp også.

Det er forresten ikke så lett å skjønne alt med en gang som liten: Etter en prat med Snuppa om det med hva som virkelig betyr noe, at ikke klær og utseende er så viktig, at det viktigste er at man er snill og grei med andre osv så kom dette noen dager senere(da 3,5år): "mamma, jeg synes du er fin...inni!"

[Olifant]

Man kan jo aldri vite helt sikkert, men eldstemann er en fyr med mye omsorg i seg og tilbakemeldingene fra skolen tyder på at han fungerer fint sosialt. Læreren hans er en tydelig og god klasseleder og har gjort en kjempejobb. Rektor er og en tydelig og dyktig fyr. De har fått påfyll underveis av elever som ikke har fungert i paralellklassen eller på andre skoler og i klassen til junior så virker det som om de fleste finner sin plass. Allikevel ser jeg at vi må fokusere enda mer på dette med inkludering fremover. Junior har mange å spille på og er nok grei med alle, men derfra til å skjønne hva det vil si å virkelig inkludere kan det nok hende vi har et stykke å gå. Han betrygget lillebror som skal begynne på skolen neste år med at "på skolen er det en regel om at alle får bli med å leke hvis de spør" og lever nok etter det. Det jeg derimot vet er at ihvertfall en av de andre i klassen (hvis mor jeg kjenner) føler veldig på at han alltid må ta initiativ for å få bli med i leken og at han aldri blir invitert med. Jeg har prøvd å snakke med junior om dette, men det er nok ikke så lett for ham å virkelig skjønne forskjellen. Da tenker jeg vi fortsatt har en jobb å gjøre.

De to yngste går fortsatt i barnehagen og der er vi også heldige med en dyktig pedagogisk leder og ikke minst en fagleder som er lagd av gull og dekket med edelstener. De har hatt store endringer i barnegruppa nå i høst og jeg ser at begge mine opplever dette som negativt. Det er mange tøffe førskolegutter som kjemper om plass og girer hverandre opp og har blitt et mye hardere miljø som er helt nytt. Jeg tror allikevel ikke dette dreier seg om mobbing da jeg ikke tror det er noen spesielle som får gjennomgå.

Det er uansett vanskelig å vite hva som skjer og også hvordan man går frem når noe er på ferde. Jeg tror veldig på viktigheten av dialog både med egne og andres barn, andre foreldre og ikke minst lærere og barnehagepersonale. Empati kan læres og jeg tenker at det er min absolutt viktigste jobb som forelder.

[Esme]

Jeg tror ikke at sønnen min mobber noen, for jeg har ikke hørt noe om noe annet, og vi snakker mye om sosialt ansvar, og at man skal si ifra om man ser andre være slemme også.

Men jeg hadde trodd lærer dersom jeg hadde fått tilbakemelding om noe annet, det hadde blitt tatt dønn på alvor. Jeg hadde ikke gått i fortrenging på det.

[Gaia]

Jeg er mer en middels opptatt av inkludering. Jeg har også i en periode blitt mobbet som barn, så jeg vet hvor vondt det er å havne helt utenfor. Selv om jeg som voksen ser at de som mobbet nok var de som hadde det aller verst i klassen, og at det var lett å plukke på meg fordi jeg var både minst og annerledes.

Jeg tror ikke barna mine mobber eller blir mobbet, men jeg følger likevel med, fordi jeg vet at barn er flinke til å skjule seg. Og historien om Odin er hjerteskjærende, spesielt når man vet at det er mange barn som har det som ham.

[vixen]

Det er en hjerteskjærende historie og vi snakker mye om dette hjemme. Mannen ble mye mobbet på barneskolen og den ensomheten har satt store spor. Selv som voksen. Det samme ser jeg hos min bror som selv som trygg voksen nå holder gamle mobbere på en armlengdes avstand. Min eldste går bare i første, men vi prater mye om klassemiljø og hvordan vi er mot hverandre. Jeg vet om to på trinnet som sliter litt og vi snakker litt om det. Han ene er veldig utagerende og oppfattes nok som ' slem'. Han er lett å terge og vi snakker om at selv om han ikke alltid får til å oppføre seg fint så betyr ikke det at det er greit å terge. Og at junior må si ifra til voksne. Den andre vil jeg tippe hører inn under autismespekteret et sted og skjønner ikke sosiale koder. Han henger mye i armene på ansatte og har vansker med å komme inn i lek. Vi snakker om dette også. Om lærer hadde tatt kontakt med oss angående at jr gjør det vanskelig for andre eller er med på retning/mobbing hadde vi tatt dette på alvor. Når der er sagt så tenker jeg noen ganger på at vi kanskje burde gjøre noe ovenfor de to som vi vet sliter litt, men det er ikke gutter jr leker med og han ene plaget jr ganske mye i bhg så det sitter litt langt inne. Noen av de barna som sliter kan jo være krevende barn og det er ikke lett å gjøre det ekstra for dem heller. Det ser vi jo på tråder her inne med enkeltbarn som ' ødelegger' bursdager sånn at man vil gå bort fra å invitere alle. Der det krever mest er kanskje der det trengs mest, men tror at mange ikke gjør så mye ekstra fordi man er redd det går utover eget barn og det er krevende å ha de i hus.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men jeg hadde trodd lærer dersom jeg hadde fått tilbakemelding om noe annet, det hadde blitt tatt dønn på alvor. Jeg hadde ikke gått i fortrenging på det.

Og der er ikke alle. I vår klasse har vi et bedritent jentemiljø. Det foregår ikke mobbing, men det er mange sterke jenter som styrer og ordner og vil ha ting på sin måte. Vi er veldig oppmerksom når det kommer til vår datter og støtter lærer og sier hun må snakke med henne så mye hun vil - med vår fulle velsignelse! Tilbakemeldingene vi får da er at "det er det ikke alle foreldre som sier". Endel er i fornektelse. "Vårt barn gjør aldri noe galt".

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Barn som står stødig i seg selv og er empatiske mobber ikke.

Uttalelser som denne og oppfattelsen at det er barn som selv har problemer som mobber, tror jeg er en hump på veien i arbeidet mot mobbing.
Selvfølgelig kan det være slik. Men det er oftere veltilpassede, høflige, skoleflinke og populære barn som driver mobbing. Usynlig mobbing.http://www.mamma.no/sm%C3%A5barntwee...-i-det-skjulte

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Uttalelser som denne og oppfattelsen at det er barn som selv har problemer som mobber, tror jeg er en hump på veien i arbeidet mot mobbing.
Selvfølgelig kan det være slik. Men det er oftere veltilpassede, høflige, skoleflinke og populære barn som driver mobbing. Usynlig mobbing.http://www.mamma.no/sm%C3%A5barntwee...-i-det-skjulte

Og denne mobbingen er like skummel, mye fordi det nettopp er så vanskelig å «bevise», og blir veldig ord mot ord. Da er det enda vanskeligere å si ifra tror jeg, enn når man kommer hjem med et blåøye.

Jeg prater med barna mine om dette jeg også. Jeg er ganske sikker på at snuppa ikke mobber, men jeg er redd for at hun kan bli mobbet. Hun har på en måte litt den personligheten, der hun lett blir sår og lei seg, hun er litt lite «typisk jente», og har alltid slitt litt med å finne plassen sin i gruppa. Pjokken er veldig sosial og utadvent, en liten bajas, men tilbakemeldinger fra skolen er at han er veldig empatisk, og griper inn når noen slår seg eller har problemer. Det er jeg glad for. Men han trenger likevel veiledning på hva som er ok og ikke, og den praten har vi jevnt og trutt ut i fra hendelser vi hører om osv.

[Imma]

Det er kjempevanskelig. For hver for seg er episodene tilsynelatende bagateller. Det at Anne himler med øynene, eller at Elsa løp bort når hun ropte, eller at Silja ikke svarte når hun ble spurt om å leke. Det er en mye vanskeligere oppgave å ringe foreldrene til disse barna, enn å ringe foreldrene til Siri som gav en blåveis. Det som er viktig er at det er noen voksne der med øynene oppe som ser mønsteret og dynamikken i gruppen og som snakker med barna om dette. For jeg tror ikke barna alltid helt skjønner at de med dette er med på grov mobbing.

[Bokormen]

På håndballtreningene til poden har det blitt mye himling med øynene, at man ikke vil stå ved siden av den og den osv. Guttegruppa er roligere enn i fjor, men det betyr ikke nødvendigvis at miljøet er bedre. Og da foreldre sitter og ser på at eget avkom gjør slike ting blir jeg litt matt.

Jeg kjenner for øvrig flere barn som er skoleflinke, oppfører seg pent, følger regler som gjør mye rart da de tror voksne ikke ser det. Og hvem er det man tror på om det da blir en konflikt mot noen som er mindre talefør, mer synlig "utilpasset", har dårlig impulskontroll og så videre?

[Apple]

Altså, jeg mener Imma er inne på noe viktig her. Jeg tror en av fallgruvene vi ofte går når vi ikke fanger opp er å bare se disse klassiske mobbeeksemplene. De der det er barn som selv har vansker, som bruker vold og der mobbingen er tydelig. Egentlig er jo de ekstreme sakene enklest, da de er mye tydeligere enn mange andre.

Jeg tror veldig mange, kanskje alle, innimellom bidrar til mobbing og ekskluderung. Derfor kan jeg ikke si at barnet mitt er en mobber, eller ikke en mobber. Jeg tror han stort sett er grei og jeg har aldri fått tilbakemelding om annet. Men jeg kan ikke garantere at ikke han er blant de syv som fniser sammen med de andre når noen blir gjort narr av, at han ikke følger dn som ekskluderer når man inviterer hjem, at han backer den som får stygge bemerkninger at han ikke selv også velger Per som sistemann på laget osv.

Det er det vi må være klar over! At det ikke er statisk, enten mobber eller ikke mobber. Men at det også går på enkeltsituasjoner. Derfor er det ikke bare å spørre om noen er slemme. For barna er ofte ikke klar over hva de bidrar til selv engang.

[skyfri]

Det var godt sagt, og jeg er veldig enig med deg, Apple!