Hva er egentlig så stas med konfirmasjon?

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Madicken, her.

Jeg var definitivt ikke voksen nok til å ta et standpunkt til konfirmasjons eller ei da jeg var 15, og breket meg etter alle de andre til kirken med tom pengesekk. Jeg kan jo håpe at mine egne barn er mer reflekterte, men kommer ikke til å forundres dersom de sier "penger/gaver" når de blir spurt om begrunnelser for en evt. konfirmasjon.

Voksen, eller "voksen", blir man når man fyller 18, og da tenker jeg uansett å holde en gedigen overgangsfest for barna mine.

Jeg skjønner ikke helt det med å være voksen nok til standpunktet med stor S her.
Det som kan være et stort standpunkt er dersom femtenåringen ikke er døpt, men ønsker å bli døpt og kirkelig konfirmert. Det ER et stort standpunkt, men da er det dåpen og ikke konfirmasjonen som er det store valget. Det standpunktet tok jeg en gang i tiden og det var jeg moden nok for. Det mitt standpunkt ikke innebar var et evig standpunkt. Trosmessig kan man forandre seg gjennom livet.

For et døpt barn er valget om dåp tatt og da er konfirmasjon kun opplæring til det man er døpt til. Det handler om å få et større grunnlag til å vite hva dåpen består i og gir også et bredere grunnlag for å vite hva man eventuelt velger /velger bort ved å tro/ikke tro.

Velges humanistisk konfirmasjon handler heller ikke det om tro/ikke tro. Jeg kjenner kristne og til og med kirkelige medarbeidere som er konfirmert humanistisk.