Er du flink til å ta ansvar i forhold til barnas aktiviteter?

[Pebbles]

Til sammen har vi bidratt med vårt i både barnehage og på skolen - men noen "ildsjeler" er vi ikke, og kommer heller ikke til å bli. Vi bruker mye tid på jobb begge to, og bruker ilden vår der og ellers hjemme med barna.

Jeg synes det er viktig å huske at mange foreldre som bidrar med å være trenere og ellers hjelpe til med fritidsaktiviteter har stort utbytte av dette selv. Jeg som jobber med barn/unge vet hvor givende akkurat det er, og om jeg ikke hadde fylt hele arbeidsdagen min med sånt, kan jeg lett se for meg at jeg hadde hatt stort personlig utbytta av å være speiderleder eller trener (om jeg bare hadde vært god i en lagsport ) eller noe sånt.

Så jeg synes slett ikke at de som stiller opp ofrer seg og at de som ikke kan, burde skamme seg (ikke at noen har segt det i denne tråden, altså, men det er endel som tenker på den måten). Vi bidrar med vårt på ulike områder her i livet.

[Nenne]

Nå er jeg snart ferdig medmitt syvende år i FAU, noe annet enn det har jeg ikke meldt meg frivillig til. Før det hadde jeg fem år i SU i barnehagen.

[millact]

Dette skoleåret er jeg leder (en av flere) for yngste sin barneidrett.

Jeg har sittet i FAU i to barnehager og vært foreldrerepresentant i en tredje. Baker ofte om det trengs, for mitt problem er mangel på tid all den tid jeg er alene med barna, men baking rekker jeg fint å smette inn om det trengs.

Etterhvert må jeg nok stille i styret i korpset, men jeg har sagt at jeg gjerne vil vente til yngste er noe eldre og kan klare seg mer alene.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Vi bidrar med vårt på ulike områder her i livet.

Nuvel, det finnes vel dem som syns det er temmelig storartet å skli snyltende gjennom livet også, mens de ser tv/drikker øl/shopper.


Ellers enig i at mange også bidrar ut fra lyst og glede, men det varierer jo veldig, da. Noe er definitivt mest plikt og "noen må gjøre det" og "hvis ikke mange nok tar i et tak så blir det jo ikke noe av dette".

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Bloppy, her.

Mannen vurderte faktisk en periode å "nekte" meg å gå på slike møter hvor jeg kunne ende opp med et eller annet verv.

Nå har jeg kun et styreverv i HLF lokalt.

hos oss er det i så fall mannen som må hindres i å gå

Hilsen kona til klassekontakten/fau-medlemmet, hjelpetreneren som også sitter i styret til veilaget (det er ikke ungene da, det er bare fordi vi bor i enden av en privat eid blindvei som det er mange andre hus langs) som åpenbart også er en sånn som ikke liker pinlig stillhet og derfor melder seg.

Det er oftest han som går på den typen møter, av logistikkmessige årsaker, men bhg er det visst oftest jeg som er. Jeg har klart å ikke havne i SU der da, for selv om jeg ikke liker pinlig stillhet så har de alltid en som er forberedt på å "jada, kan ta det" så vi slipper det. Kunne jo klart det, så lenge møtene ikke var samtidig med alt mannen styrer med da :P

dugnader stiller vi på uten å kny, og jeg er antakelig fast på bakelista til skolen for all den tid vår sønn går der, som "mor til han som ikke tåler egg, ber vi om at du lager noe han kan spise"

[Lenam]

Både jeg og far i huset er engasjerte i barnas idretter og aktiviteter. Har og vært med både i samarbeidsutvalg i barnehagen og i FAU på skolen. Vært klassekontakt, er foreldrekontakt på fortballlag ect ect.

Det er stor dugnadsiver i bydelen vår. Men den er ganske skeivfordelt. De som bidrar, bidrar gjerne veeeldig mye. Så er det noen som aldri bidrar med noe som helst.

[Elise]

Jeg var både trener og styreleder i en forening i flere år, og når jeg slutta der har jeg rett og slett tenkt en periode at "jeg har gjort mitt". Sitter nå bare i hovedstyret i idrettsforeningen, styret i eget korps og i borettslaget. Overkommelig og kjekt. Trener kommer jeg ikke til å bli igjen. Dersom det blir spørsmål om å være f.eks lagleder på fotballen skal jeg vel kunne si ja.

På skolen har det foreløpig vært såpass med frivillige at det ikke ahr vært nødvendig å si ja til hverken FAU eller klassekontakt. Men vi er to friske voksne her i huset som klarer å legge inn en ekstra innsats når det trengs, men hiver oss ikke akkurat frempå hele tiden. Årene som både trener og styreleder tok nok noe av piffen ut av meg, da vi bare var 2-3 stk som bidro til ALT.

[zinatara]

Jeg er ikke den som sier ja til de store vervene, rett og slett fordi jeg allerede har endel allerede hjemme med et barn med spesielle behov. Da både fordi jeg ikke kan slite meg helt ut og fordi jeg heller ikke har lyst å gjøre en dårlig jobb. Men jeg stiller opp på dugnader og gjør det som blir forventet av meg ellers. Jeg satt forresten i styret i koret storesøster sang i for et par år siden. Men det var særdeles lite jobb da.

[Albertine]

Gubben er kjempeflink, han sitter i FAU og fikser både håndballopplegget til jentene og curlingen til eldste. Jeg har mer enn nok med 100% stilling og tillitsverv og begrenser meg til å bidra med kaker og kioskvakter ved behov.

[Cumulus]

Her er det så mange som orger og melder seg, at det holder i massevis. Jeg har arrangert et par treff for alle som vil utenom skoletiden i stedet. Føler jeg kan bidra mest der.

[Vianne Rocher]

Jeg melder meg frivillig, mannen not so much. Det funker jo uansett ikke med jobben hans og f.eks. ha treneransvar på fotballen (ikke har han kompetansen heller). Men jeg er klassekontakt nå og stiller opp som kioskvakt og kakebaker om det blir spm. Skal jeg være helt ærlig hadde jeg sett at poden valgte en idrett der vi kunne betalt oss ut av dugnadsarbeid. Men, når jeg ser hvor viktig fotballen er for det sosiale akkurat nå, fokuserer jeg på det positive og prøver å stille opp der det faktisk kan være bruk for meg .

[Katta]

Ja, vi er noen av de som alltid er der og som sitter med FAU flere steder. Men jeg kan ikke stille opp på alt alltid, det går jo ikke.

[Daisy]

Vi har alltid et par tre verv. Tenker ikke at det skal være slik for alltid.

[shute]

Jeg prøver å la være.

Faktisk. Jeg gjør så godt jeg kan for å etterleve en ganske fantastisk foreleser vi hadde på et kurs om selvivaretakelse og sekundærtraumatisering og slikt på jobb en gang. En av tingene han insisterte på var at folk i min yrkesgruppe skulle drite i å bli trener på fotballaget og denslags, siden vi "bare kom til å se alle barna som strevde og overkompensere og tenke jobb og slite oss ut, og det gjorde vi jo allerede - så overlat det til elektrikermammaene og rørleggerpappaene!"

Jeg ser jo at jeg har akkurat den tendensen, sånn i tillegg til en bedriten helse. Så vår andel av foreldreengasjement er det i hovedsak min kone som tar. Jeg har meldt henne frivillig et par ganger under slike pinlige stillheter.

[oslo78]

Jeg har vært klassekontakt og sittet i SU + selvsagt bakt og stilt på dugnader der det trengs. Planen var å være speiderleder, men helsa satte en stopper for det, og nå er det ikke lenger aktuelt (ikke noe behov lenger).

Jeg har blitt en som ser i bakken og ikke rekker opp hånda etter utbrentheten, men nå er jeg så godt som meg selv igjen og har planer om å melde meg til både SU og FAU neste år.

Barna mine driver med dans, turn, friidrett og nevnte speider - og i alle disse bortsett fra speideren er det ansatte trenere som tar hovedansvaret. Det er jeg glad for nå som jeg ikke har hatt muligheten til å stille opp som jeg egentlig har lyst til.

[Pasta]

Jeg stiller visst opp! For tiden er jeg styremedlem, foreldrekontakt, fau-medlem og komitemedlem.
Løper fra møte til møte. Heldigvis har jeg ungene bare annenhver uke.
Har lovet meg selv at jeg skal roe ned fra høsten, men blir litt irritert av alle gulvtitterne.
Hadde alle tatt en liten tørn, hadde det blitt enklere for alle.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Nuvel, det finnes vel dem som syns det er temmelig storartet å skli snyltende gjennom livet også, mens de ser tv/drikker øl/shopper.

Jada, massevis av skabbedasker, sikkert. Men folk tar gjerne feil i antakelsene sine om hvem som "snylter" så veldig og hvem som har mer kronglete liv eller bidrar på arenaer vi ikke vet noenting om (tar vakter på krisesenteret, pleier gamle foreldre, tar alt praktisk hjemme fordi mannen har en depresjon). Så for min del begynner jeg aldri spekulasjonen en gang og jeg får utslett hver gang jeg har et verv og sitter i et møte hvor noen med en dårlig skjult selvgod mine over eget bidrag disser foreldre som "aldri bidrar".

[gullet]

Jeg er en som sier ja etter å ha tenkt meg grundige om, etter å ha bært et absolutt JA-menneske i mange år.
I fjor var jeg "bare" lagleder på et fotballag og miljøkontakt på et annet. Og med i gruppa som planlegger leirskole.
I år er jeg i tillegg styremedlem i fotballklubben, FairPlay -ansvarlig og dugnadsansvarlig(noe jeg ikke har sagt ja til!), og så klarte jeg å si ja til å være klassekontakt på lille Es trinn.

Jeg har gjort en jobb i både FAU og som foreldrekontakt for både lille E og W, og for M i sin tid, og er absolutt på plussiden , og jeg setter pris på at det er mange forskjellige som bidrar. Da kjenner jeg enda fler av foreldrene til ungene som ungene mine er sammen med.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Til sammen har vi bidratt med vårt i både barnehage og på skolen - men noen "ildsjeler" er vi ikke, og kommer heller ikke til å bli. Vi bruker mye tid på jobb begge to, og bruker ilden vår der og ellers hjemme med barna.

Jeg synes det er viktig å huske at mange foreldre som bidrar med å være trenere og ellers hjelpe til med fritidsaktiviteter har stort utbytte av dette selv. Jeg som jobber med barn/unge vet hvor givende akkurat det er, og om jeg ikke hadde fylt hele arbeidsdagen min med sånt, kan jeg lett se for meg at jeg hadde hatt stort personlig utbytta av å være speiderleder eller trener (om jeg bare hadde vært god i en lagsport ) eller noe sånt.

Så jeg synes slett ikke at de som stiller opp ofrer seg og at de som ikke kan, burde skamme seg (ikke at noen har segt det i denne tråden, altså, men det er endel som tenker på den måten). Vi bidrar med vårt på ulike områder her i livet.

Jeg synes ikke å skamme seg er særlig fruktbart, men at mange kan tenke en gang til igjennom om de kan bidra i forhold til hva ungene driver på med: absolutt. Kjøre, bake, skrive, tenke, heie.... Hvis alle gjør litt, blir det mindre på hver.

Jeg gidder ikke bruke en hel masse energi på å irritere meg over folk som ikke bidrar eller løfter en finger i ulike sammenhenger, dem om det. Etterhver så vet man jo hvem man kan spørre. Om det er slik at overskuddet er lavt av en eller annen grunn, så er jo det forståelig og ikke noe noen har noe med, men jeg synes det er pussig at vi er så ulikt skrudd sammen at man ikke har kapasitet til å slenge sammen en sjokoladekake eller stille på kioskdugnad - EVER. Mulig det handler om frivillig innsats på andre arenaer som tar tid og krefter. Jeg håper jo egentlig det.

Det er ikke alle verv jeg har eller tar som "gir meg" meg all verdens, men jeg gjør det fordi jeg tenker at samfunnet er lagt opp til at det å ha barn også fordrer deltagelse fra foreldrene på ulike arenaer (faktisk), og jeg tenker også at barna mine har godt av å se at jeg engasjerer meg i FAU og forballdugnad. Sånt går også i arv.

Jeg er utrolig takknemlig for all innsatsen som legges ned rundt om.

[kokosbolle]

Ja, jeg stiller opp.


Har sittet i FAU i to barnehager (for to barn til sammen, så må vel stille for sistemann også etterhvert, har noen år igjen til det), har vært klassekontakt for eldstemanns klasse, sitter i FAU på skolen for andre året.

Når det gjelder fritidsaktiviteter stiller jeg opp når det trengs og oppgavene er fordelt, men tar ikke ansvar for å fordele aktiviteter eller lede noe her, har ikke tid til det.