"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Nei nei nei. Man kan jo ikke fikse folk som ikke virker.

Men, seriøst, "folk som ikke virker"? Hva legger dere i det? Mennesker som er i stand til å ta ansvar i en jobb er da virkelig i stand til å ta ansvar på hjemmeplan. Hvis de må. Hvis det ikke er noen som curler for dem. At man ikke gidder å ta den kampen, det skjønner jeg veldig godt. Men jeg nekter å tro at folk som er i stand til å holde på en jobb, med alt det ansvaret det innebærer, ikke er i stand til å gjøre det som skal til for å holde en familie gående.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men, seriøst, "folk som ikke virker"? Hva legger dere i det? Mennesker som er i stand til å ta ansvar i en jobb er da virkelig i stand til å ta ansvar på hjemmeplan. Hvis de må. Hvis det ikke er noen som curler for dem. At man ikke gidder å ta den kampen, det skjønner jeg veldig godt. Men jeg nekter å tro at folk som er i stand til å holde på en jobb, med alt det ansvaret det innebærer, ikke er i stand til å gjøre det som skal til for å holde en familie gående.

Å ikke ville ta ansvar på hjemmebane er jo en form for å ikke virke.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men, seriøst, "folk som ikke virker"? Hva legger dere i det? Mennesker som er i stand til å ta ansvar i en jobb er da virkelig i stand til å ta ansvar på hjemmeplan. Hvis de må. Hvis det ikke er noen som curler for dem. At man ikke gidder å ta den kampen, det skjønner jeg veldig godt. Men jeg nekter å tro at folk som er i stand til å holde på en jobb, med alt det ansvaret det innebærer, ikke er i stand til å gjøre det som skal til for å holde en familie gående.

Mennesker som ikke virker, kan som regel hvis de må eller vil, ja. I de tilfellene jeg kjenner til, så er saken at de rett og slett ikke vil eller gidder.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Mennesker som er i stand til å ta ansvar i en jobb er da virkelig i stand til å ta ansvar på hjemmeplan.

Jeg kjenner jeg ble mest nysgjerrig på hvorfor du er overbevist om at alle mennesker greier å ta ansvar på jobben? Det er helt ordinært å dele opp oppgaver i operative/utførende, ledende og styrende/strategiske? Det er ofte en praktisk tilnærming til dette, men det er også en anerkjennelse av at ikke alle egner seg til alle oppgaver. Noen få kan alt, men mange har i alle fall styrken sin i ett felt, selv om de greier å arbeide innen flere.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Mennesker som ikke virker, kan som regel hvis de må eller vil, ja. I de tilfellene jeg kjenner til, så er saken at de rett og slett ikke vil eller gidder.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg kjenner jeg ble mest nysgjerrig på hvorfor du er overbevist om at alle mennesker greier å ta ansvar på jobben? Det er helt ordinært å dele opp oppgaver i operative/utførende, ledende og styrende/strategiske? Det er ofte en praktisk tilnærming til dette, men det er også en anerkjennelse av at ikke alle egner seg til alle oppgaver. Noen få kan alt, men mange har i alle fall styrken sin i ett felt, selv om de greier å arbeide innen flere.

Jeg tror ikke at alle er i stand til å ta ansvar på jobben. Og selvfølgelig er det folk som ikke fikser livet generelt, men jeg tenker at de som er i stand til å ta et ansvar på jobben også er i stand til å gjøre det i en hjemmesituasjon. Hvis de MÅ. Men en del er skrudd sammen slik at de ikke tar det ansvaret hvis de ikke får kniven på strupen. Eventuelt at det er visse ting som er viktig for partneren, som de rett og slett aldri ville ha prioritert. Hadde det vært viktig for meg å ha rene vinduer til en hver tid, så hadde jeg måttet fikse det selv. For det er virkelig ikke noe mannen min er opptatt av eller gidder bruke tid på.

For meg er det viktig med variert og spennende kosthold, med mye forskjellige grønnsaker. For mannen min funker det fint med potet, kjøtt/fisk/kylling, et salatblad og en tomat. Han liker at det er variert og spennende, men han hadde aldri prioritert å bruke tid på det, hvis det var han som var matansvarlig. Så de dagene han skal lage middag, sørger jeg for at det er noe han enten liker å lage, eller som er ganske lavterskel som står på menyen. F.eks. ferdige wokblandinger og ferdigkuttet kjøtt. Jeg kunne brukt masse tid og krefter på å kreve at han skulle hatt samme prioriteringer som meg, men det ville vært helt urimelig. For barna lever helt fint på husmannskost. Da jeg var helt slått ut i første del av andre svangerskap, så levde vi på fiskegrateng med tilbehør, nakkekoteletter med surkål, fiskekaker og innimellom laks. Fordi det var han som måtte ta ansvar for absolutt alt, siden jeg overhodet ikke var funksjonell. Og han fikset det helt fint, på sin måte. Det var en helt annen meny enn den jeg ville satt sammen i en normalsituasjon, men jeg kan ikke kreve at han velger som meg.

Når han er borte, så må han leve med at jeg vasker det jeg mener er nødvendig å vaske, og at kleskurvene ikke tømmes hver dag. Fordi det ikke er viktig for meg. Og siden jeg sørger for at barna har rene, hele klær, så kan han ikke si noe på det, selv om hans standard er en annen en min. Vil han at gulvene skal støvsuges hver dag, så må han gjøre det selv. Alternativt må han vente til jeg kjenner at jeg trenger støvsugde gulv. Min terskel for å tåle hybelkaniner en mye høyere enn hans, men det betyr ikke at jeg aldri hadde støvsugd hvis han hadde sluttet å gjøre det. Det hadde nok tatt meg litt tid å oppdaget at vi var i ferd med å starte oppdrett av hybelelefanter, men jeg hadde til slutt tatt frem støvsugeren og fjernet dem.

Jeg tenker derfor at det er ganske viktig at man tenker igjennom hva som er en rimelig minstestandard, og hva man gjør for egen del. Først da kan man ansvarliggjøre partner og si "Dette må du ta ansvar for. Jeg kommer ikke til å gjøre noe med dette." Og så stå i det. Hvis det fører til at barna aldri får matpakker, at matskapene tømmes for all mat, at det aldri er rent servise eller bestikk eller at det ikke er et eneste rent plagg i huset i ukesvis, så får man ta det opp til revurdering. Og det har noe for seg å gi noen påminnelser om hvem som er ansvarlig, i alle fall i startfasen. Sannsynligvis vil det aller fleste etter hvert oppleve at partneren faktisk er i stand til å ta et selvstendig ansvar, og at ting blir gjort uten mas. Kanskje ikke like raskt eller på den måten man ville gjort det selv, men det blir gjort.

Jeg tror at eksemplet i tegneserien er ganske vanlig. Hadde det vært meg hadde beskjeden vært at jeg skulle ha besøk, han måtte ta ansvar for barn og for å fore dem. Om det så hadde ført til at han tok dem med ut for å spise, så får det være greit. Har noen andre ansvaret, så bestemmer de også hvordan problemet skal løses.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg tror ikke at alle er i stand til å ta ansvar på jobben. Og selvfølgelig er det folk som ikke fikser livet generelt, men jeg tenker at de som er i stand til å ta et ansvar på jobben også er i stand til å gjøre det i en hjemmesituasjon.

Jeg er enda ikke helt sikker på hva du mener, men jeg opplever at du snakker om noe annet enn det jeg tenker på. Jeg opplever at du snakker om at de som har ansvaret for en jobb må kunne få håndtere den selv innenfor rimelighetens grenser. Problemet er bare at jeg - for å hekte meg på 007 sitt eksempel - synes at det å ikke hjelpe eldre folk i forhold til legehjelp er "innefor" (selv om jeg ikke tror man har noe juridisk ansvar? Mja, det vet jeg ikke)