Naturlig at kvinnen er hjemme (dn.no)

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror du har rett i dette Majsa.I å sitere Mathiassen. Jeg gjør det som hjemmeværende gjør i tillegg til full og krevende jobb. Å skulle beundre noe annet enn tålmodigheten og at man orker en såpass kjedelig tilværelse (i hvertfall sett ut fra meg, jeg fløy nesten på veggen av brakkesyke) er litt vrient.

Jeg har lest den formuleringen så mange ganger, men er ikke helt enig i at man gjør det hjemmeværende gjør, i tillegg til full jobb. Man passer jo ikke på barna de åtte (?) timene man er på jobb og de er i barnehagen, man lager ikke mat til dem, rydder etter dem, kler av og på, skifter bleier, leser, synger, baker, går tur og alt det man ville gjort ... Men alt husarbeidet osv. ellers er selvfølgelig det samme, det må man gjøre om man er hjemme eller på jobb.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg har lest den formuleringen så mange ganger, men er ikke helt enig i at man gjør det hjemmeværende gjør, i tillegg til full jobb. Man passer jo ikke på barna de åtte (?) timene man er på jobb og de er i barnehagen, man lager ikke mat til dem, rydder etter dem, kler av og på, skifter bleier, leser, synger, baker, går tur og alt det man ville gjort ... Men alt husarbeidet osv. ellers er selvfølgelig det samme, det må man gjøre om man er hjemme eller på jobb.

Jojo. Men det blir jo en del av dette både om morgenen, om ettermiddagene/kveldene og i helger og ferier. Men du har jo delvis rett. Flisespikker.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jojo. Men det blir jo en del av dette både om morgenen, om ettermiddagene/kveldene og i helger og ferier. Men du har jo delvis rett. Flisespikker.

Jeg har jo rett, da. Ikke bare delvis. Selvfølgelig gjør vi alt dette om ettermiddagen og kvelden og i helgene, men når vi ikke gjør det mellom 8 og 4 er det jo fordi noen andre (barnehagen) tar seg av det. Det er da helt logisk. Ellers så sier du jo at barnehagen faktisk ikke gjør noen ting.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Majsa, her.

Er det nå virkelig slik i dag? Enten er medlemmene her inne veldig spesielle alle sammen, eller så har det der snudd veldig. Jeg føler av og til nesten at jeg må unnskylde meg for å være hjemmeværende og ha råd til det. Jeg siterer Mathiassen:
"Men det er naivt å tro at yrkesaktive vil se med beundring på dem som er hjemme."

Nei, ingen beundring. Men sikkert misunnelse fra opptil flere. Og det at det er misunnelse i Norge er da intet nytt, og trenger ikke en artikkelserie i DN ihvertfall... Agurktid - ja det er nok riktig ja!

Det artikkelserien til DN altså bygger på er en undersøkelse fra Sverige som viser at det nå er en økende trend der kvinner med høy kompetanse eller utdannelse evt egne karrierer velger dette bort hvis ektefellen har tilstrekkelig høy inntekt og posisjon. Det å være rik hemmafru er altså blitt mer poppis der enn tidligere.

Artikkelen refererer også at flere i denne "gruppen" i Norge/Oslo ikke ønsket å uttale seg; de oppfatter seg som en priviligert gruppe utsatt for misunnelse og ønsker ikke å påkalle seg mer oppmerksomhet enn nødvendig. Eller noe sånt; leste den ikke SÅ nøye.

Nei, luxusfruene er sikkert ikke mer lykkelige enn andre (eldgammel diskusjon). Men at mange norske mer eller mindre dobbeltarbeidende kvinner i tidsklemmen en eller annen gang har dagdrømt og funnet at en tilværelse med ferie hele året hadde vært forlokkende.... tror dere ikke det er tilfelle? Kvinnene artikkelserien refererer har oftest store hjem, opptil flere feriesteder, de reiser svært mye på fritiden, har barn som driver med all slags mulig tidkrevendedill, og har nok ofte har et ganske... aktivt... egenpleieprogram. Så kjede seg gjør de nok egentlig ikke. Men om det er så meningsfylt det de driver dagen med er noe annet.

Men tilbake til det jeg egentlig lurer på: Er det virkelig ingen her som hadde vurdert å bli hemmafru dersom man ektefellen begynte å tjene bøttevis, eller man vant 20 mill i lotto, eller arvet det dobbelte av en ukjent onkel i Amerika? Eller ville det blitt business as usual? Eller det standard norske svaret "Ny bil, pusset litt opp på huset og kanskje en sydentur så resten rett i banken?

[Harriet Vane]

Jeg håper virkelig ingen tror jeg er misunnelig. Det kan jeg love at jeg ikke er. Jeg kunne overhodet ikke tenke meg å ikke få jobbe. Å være arbeidsledig må være helt redselsfullt.

Jeg synes også det er veldig synd at samfunnet går glipp av mye verdifull kompetanse ved at disse damene velger å være hjemme.

[vimjer]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg håper virkelig ingen tror jeg er misunnelig. Det kan jeg love at jeg ikke er. Jeg kunne overhodet ikke tenke meg å ikke få jobbe. Å være arbeidsledig må være helt redselsfullt.

Jeg synes også det er veldig synd at samfunnet går glipp av mye verdifull kompetanse ved at disse damene velger å være hjemme.

Selvom ikke du er misunnelig, er det nok noen som er det.
Jeg kunne heller overodet ikke tenke meg å ikke få jobbe.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Men tilbake til det jeg egentlig lurer på: Er det virkelig ingen her som hadde vurdert å bli hemmafru dersom man ektefellen begynte å tjene bøttevis, eller man vant 20 mill i lotto, eller arvet det dobbelte av en ukjent onkel i Amerika? Eller ville det blitt business as usual? Eller det standard norske svaret "Ny bil, pusset litt opp på huset og kanskje en sydentur så resten rett i banken?

Jeg ønsker ikke en ektefelle som tjener godt nok til at jeg ville vurdere å si opp jobben min. Jeg vil heller ha en mann som jobber normal arbeidsdag det meste av tiden og som har en jobb der det er akseptabelt at også menn tar 6 måneder fødselspermisjon.

Noe helt annet ville det selvsagt være å arve en formue fra en rik tante i Australia. Det er alltid velkomment. ( ) Hvis noe slikt skulle skje, kunne jeg nok ha funnet på å si opp min nåværende jobb – men ikke for å være "hemmafru", grøss og gru.

Jeg har alltid hatt frivillige verv på si, og hadde jeg ikke trengt inntekt, kan jeg godt se for meg at jeg tok på meg en eller to ubetalte jobber og gjorde disse på heltid, hvis jeg fant noe meningsfullt å bruke tiden min på. Å være hjemme for å vaske huset og passe barna, hadde jeg ikke klart lenge. Det hadde blitt for kjedelig i lengden. (Og hva er vitsen med å være i besittelse av en formue, hvis man fortsatt må gjøre husarbeidet selv?!)

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Men tilbake til det jeg egentlig lurer på: Er det virkelig ingen her som hadde vurdert å bli hemmafru dersom man ektefellen begynte å tjene bøttevis, eller man vant 20 mill i lotto, eller arvet det dobbelte av en ukjent onkel i Amerika? Eller ville det blitt business as usual? Eller det standard norske svaret "Ny bil, pusset litt opp på huset og kanskje en sydentur så resten rett i banken?

Eg ville nok ha hoppa rett på det medisinstudiet eg alltid har angra på at eg ikkje tok

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg håper virkelig ingen tror jeg er misunnelig. Det kan jeg love at jeg ikke er. Jeg kunne overhodet ikke tenke meg å ikke få jobbe. Å være arbeidsledig må være helt redselsfullt.

Jeg synes også det er veldig synd at samfunnet går glipp av mye verdifull kompetanse ved at disse damene velger å være hjemme.

Jeg tror ikke du skal kalle dem arbeidsledige, det tror jeg ikke de er. De bare fyller dagen sin med annet enn vanlig jobb. Og jeg kan godt innrømme at jeg ikke hadde hatt min vanlige jobb hvis mannen tjente millioner. Men jeg hadde fylt opp dagene mine med noe annet, bedre tid til barna, studier, deres fritidssysler, hobbyer og egenpleie, evnt sannsynligvis finansiert min egen business der jeg var mer min egen herre.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av vimjer, her.

Selvom ikke du er misunnelig, er det nok noen som er det.
Jeg kunne heller overodet ikke tenke meg å ikke få jobbe.

Jo, absolutt. Jeg er bare drittlei av at så fort det kommer en kritisk røst eller to, så skal noen si: Stakkars fattiglus, du er bare misunnelig!

Ellers er jeg enig med Teo (som jeg har vært i ca 5 år nå) om at det er ffint med penger, men fint å jobbe. Og det er veldig hyggelig å ha en mann som ikke jobber seg i hjel og kommer hjem og er sammen med meg og ungen. Som ser familie og hjem som en del av sitt ansvar også.

[Harriet Vane]

Dersom det plutselig ramlet inn en fet millionarv på konto, hadde vi kjøpt oss et hus i strøket, fortsatt nogenlunde som før. 80% ville kanskje vært å vurdere for oss begge.

Hvis jeg skulle slutte å jobbe, ettersom tante Augusta i Amerika hadde testamentert 150 millioner til meg hadde jeg vel jobbet frivillig (slik jeg har gjort i mange år) for en eller annen organisasjon, drevet med politikk, fundraising eller noe. Mannen hadde vel tatt det medisinstudiet han angrer på at han ikke begynte på, kanskje hadde vi reist litt, jeg hadde muligens begynt å ta timer i piano og sang, jobbet gratis på Bagatelle i lære hos Hellstrøm en gang i uka, kjøpt meg verdens beste stereoanlegg og fine instrumenter, fått meg en jentetur-leilighet i New York og en hytte på fjellet, tatt jegerprøven, tatt med kjæresten min på samtlige U2 konserter, uansett hvor de var på kloden (og kjøpt klimakvote hver gang) skrevet en bok, gjort noe fint for hjembygda mi, hvem vet? Mange gøyale ting jeg kunne gjort.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Og hva er vitsen med å være i besittelse av en formue, hvis man fortsatt må gjøre husarbeidet selv?!

Det er jo selvsagt satt bort forlengst. Det er jo steg 1. Du skal ha MYE tid til å bedrive egne interesser i dette scenariet.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Jeg tror ikke du skal kalle dem arbeidsledige, det tror jeg ikke de er. De bare fyller dagen sin med annet enn vanlig jobb. Og jeg kan godt innrømme at jeg ikke hadde hatt min vanlige jobb hvis mannen tjente millioner. Men jeg hadde fylt opp dagene mine med noe annet, bedre tid til barna, studier, deres fritidssysler, hobbyer og egenpleie, evnt sannsynligvis finansiert min egen business der jeg var mer min egen herre.

Nei, jeg kalte ikke dem arbeidsledig, jeg refererte til meg selv og at jeg aldri i livet ville klart å digge meg sjæl mer enn et par uker i slengen uten å føle meg syndig og skitten. :weberiansk moralistisk selvstraffende protestant:

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nei, jeg kalte ikke dem arbeidsledig, jeg refererte til meg selv og at jeg aldri i livet ville klart å digge meg sjæl mer enn et par uker i slengen uten å føle meg syndig og skitten. :weberiansk moralistisk selvstraffende protestant:

Samme her, jeg var arbeidsledig en måned da jeg var 20 år, for en forferdelig følelse av unyttiggjørelse. Jeg kunne ikke vært på evig ferie, men jeg ser helt klart at disse svært priviligerte damene har nok å fylle hverdagen sin med slik at det er meningsfylt for dem.

[Miss Norway]

Ok - la oss snu det på hodet. *tankeeksperiment*

La oss si at en her inne får en kjempe jobbsjanse innen sitt felt. Helt til topps lissom. Mye anerkjennelse/makt/muligheter til å skape reelle forandringer - whatever makes your heart beat faster. Gjerne statsminsister eller noe sånt.

Jobben medfører et enormt arbeidspress og lite fritid; kompensasjonen er en skikkelig raus årsinntekt). Du tenker på ungene og synes det blir for tøft. Men mannen din sier "Dette klarer vi søtnos, jeg trapper ned. Jeg er lei av nattevaktene mine og den elendige lønna og da kan jeg jo dessuten følge opp lille sneipen litt ekstra... og så har jeg jo lekt med tanken på å skrive den romanen vet du."

Så blir det sånn. Du jobber og glitrer, og mannen styrer hjemmefrånten med glans. I friweekender drar han til hytta flere dager i forveien med barna og gjør alt klart, og du lander der og bare nyter før du reiser tilbake (han tar ungene etterpå så klart). Du ser dem lite, men ungene er happy de og far følger flott opp. Er dette bildet provoserende?


*nåmådetsnartslutteåregneher*

[Obelix]

Sitat:

Men tilbake til det jeg egentlig lurer på: Er det virkelig ingen her som hadde vurdert å bli hemmafru dersom man ektefellen begynte å tjene bøttevis, eller man vant 20 mill i lotto, eller arvet det dobbelte av en ukjent onkel i Amerika? Eller ville det blitt business as usual? Eller det standard norske svaret "Ny bil, pusset litt opp på huset og kanskje en sydentur så resten rett i banken?

Her kommer garantert ikke noen millionarv på konto, men hadde det så hadde jeg ikke vurdert å bli hjemmeværende.
Jeg jobber pt 50 % natt og har mer enn nok fri. Nok fri til at jeg faktisk synes det blir kjedelig innimellom. Jeg jobber derfor oftest et par dagvakter i uka itillegg.

Sitat:

Det artikkelserien til DN altså bygger på er en undersøkelse fra Sverige som viser at det nå er en økende trend der kvinner med høy kompetanse eller utdannelse evt egne karrierer velger dette bort hvis ektefellen har tilstrekkelig høy inntekt og posisjon. Det å være rik hemmafru er altså blitt mer poppis der enn tidligere.

Tror nok kasnkje de rike hemmafruene tenker på det som et slags statussymbol :tenker høyt: "Mannen min tjener så mye at jeg ikke trenger jobbe. Vi har hushjelp og jeg kjøper Gucci til full pris allikevel". :missforstå meg rett her:
Og nei, jeg er ikke missunnelig

[Miss Norway]

Og bare så det er sagt, jeg er ikke ute etter å forsvare den aktuelle livsstilen som diskuteres altså; jeg ser at det kan virke sånn. Jeg bare kjeder meg og vil diskutere.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Så blir det sånn. Du jobber og glitrer, og mannen styrer hjemmefrånten med glans. I friweekender drar han til hytta flere dager i forveien med barna og gjør alt klart, og du lander der og bare nyter før du reiser tilbake (han tar ungene etterpå så klart). Du ser dem lite, men ungene er happy de og far følger flott opp. Er dette bildet provoserende?

Mannen min ville nok ikke ønsket en permanent tilværelse som "hemmafru" noe mer enn meg – selv om han nok ville ha holdt ut lenger. (Han er mer vant til det, etter å ha hatt en jobbreisende kone i flere år.) Han ville nok heller ikke ønsket at jeg skulle ofre familien for karrieren i så stor grad som du antyder her, så svaret blir nok at verken herr eller fru Teofelia kommer til å gjøre kometkarriere som statsminister eller tjene en formue som skipsreder noen gang. I alle fall ikke før ungene har blitt store – da skal vi nok konvertere oss tilbake til våre gamle jeg som arbeidsnarkomane begge to igjen, tenker jeg.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Ok - la oss snu det på hodet. *tankeeksperiment*

La oss si at en her inne får en kjempe jobbsjanse innen sitt felt. Helt til topps lissom. Mye anerkjennelse/makt/muligheter til å skape reelle forandringer - whatever makes your heart beat faster. Gjerne statsminsister eller noe sånt.

Jobben medfører et enormt arbeidspress og lite fritid; kompensasjonen er en skikkelig raus årsinntekt). Du tenker på ungene og synes det blir for tøft. Men mannen din sier "Dette klarer vi søtnos, jeg trapper ned. Jeg er lei av nattevaktene mine og den elendige lønna og da kan jeg jo dessuten følge opp lille sneipen litt ekstra... og så har jeg jo lekt med tanken på å skrive den romanen vet du."

Så blir det sånn. Du jobber og glitrer, og mannen styrer hjemmefrånten med glans. I friweekender drar han til hytta flere dager i forveien med barna og gjør alt klart, og du lander der og bare nyter før du reiser tilbake (han tar ungene etterpå så klart). Du ser dem lite, men ungene er happy de og far følger flott opp. Er dette bildet provoserende?


*nåmådetsnartslutteåregneher*

Bildet er ikke helt ulikt det som skjedde oss da jeg tok den jobben som jeg har nå. Bortsett fra at han ikke trappet mye ned. Han byttet stilling og slapp nattevakter og mange av kveldsvaktene. Dermed kunne jeg (for ikke så veldig veldig høy lønn) jobbe vettet av meg for folk og fedreland. Han ville ha styrt hjemmefrånnten glitrende på heltid, om det var det om å gjøre. han ville likt det bedre enn meg. Men han elsker jobben sin, tempoet, menneskene der, så han hadde nok ikke greid å kutte ut helt mer enn maks en lang permisjonsperiode.

Men det er ingen tvil om at dersom noen kommer til å evt stå overfor dette valget, så er det meg. Han er ikke ambisiøs, mer en hyggelig pliktoppfyllende fyr som ilker å være en del av samfunnsmaskineriet. BUzz Aldrin, liksom.

Men jeg vet ikke om jeg hadde villet det. Jeg synes det er tøft med enkelte 70-timersuker, som jeg har innimellom nå. Det er ikke noen drømmesituasjon og jeg kjenner meg ikke som noen bra forelder eller kjæreste de ukene. Og alt faller på ham og det er ikke rettferdig. Og det hjelper ikke det dugg at jeg er jente, og at da er det kult, liksom. Det er jo ikke rettferdig og likestilt.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Men tilbake til det jeg egentlig lurer på: Er det virkelig ingen her som hadde vurdert å bli hemmafru dersom man ektefellen begynte å tjene bøttevis, eller man vant 20 mill i lotto, eller arvet det dobbelte av en ukjent onkel i Amerika? Eller ville det blitt business as usual? Eller det standard norske svaret "Ny bil, pusset litt opp på huset og kanskje en sydentur så resten rett i banken?

Jeg hadde nok ikke sluttet å jobbe om ektefellen hadde tjent bøttevis, da jeg liker å ha penger selv, hadde ikke klart å leve på ham.

Men om jeg hadde fått sinnsykt mye penger så hadde jeg sagt opp jobben ca 2.5 minutter etter for den er så kjip at den gjør jeg kun for penger.

Da hadde jeg f.eks. gått på kokkekurs på Le Cordon Bleu, bodd i Oxford eller Cambridge og fått en engelskprofessor til å være privatlæreren min inntil jeg snakket perfekt Queen´s English, tatt privat jetfly til alle solformørkelser, kjøpt et hus i London, et i New York og et i Tokyo, bygd ny kai på hytta, bygd meg en rørforsterker og ansatt en Nanny som skulle hatt arbeidstid fra kl 0500 til 0900.