Et godt eksempel på fattigdom?

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Strå, her.

Jeg må si denne tråden etterhvert ble litt rar å lese, nesten som om folk snakker ulike språk.

Helten og jeg oppfatter oss selv som veldig rike. Kanskje vi ikke er det i Norges definisjonen, men likevel er vi det, vi ligger relativt nær medianen i Norge for folk med villa, dog med en brutto inntekt et stykke under. Og joda, vi er veldig rike. Vi har både bil, hus og hytte, flyr helt unødvendig på ferie 1-3 ganger i året, har mange lapper til overs hver måned når alle regninger er betalt, trenger ikke tenke oss om noe særlig om det er noe vi gjerne vil ha, sponser avkommet til egenkapitalen når/om de kjøper bolig, uten at det vil gå utover vårt handlingsrom. Hvordan i all verden kan den situasjonen være noe annet enn "veldig rik"?

(Jeg vet at mye av handlingsrommet kommer av at vi reparerer, flikker og gjenbruker over en lav sko, men dog.)

Vi ligger omtrent på medianinntekten, sparer eller gir bort 30-40%, og føler ikke vi mangler noe som helst. En av de viktigste grunnene til at vi kan leve slik, er at vi har et kjempestort handlingsrom. Hvis det kommer en restskatt på 30 000, så betaler vi den, og slipper å betale ågerrente til staten eller ta opp kredittgjeld. Må vi ha ny bil, så overfører vi penger fra sparekontoen, og slipper å betale renter og avdrag på billån. Når jeg kjøper klær så kan jeg velge kjolen til 1000 kr som vil vare i 10 år, heller enn den til 200 kr som varer ett (jmf Vines theory of economic injustice). Og når ungene skal legges inn på sykehus for fjerde uka det halvåret, så har jeg en type arbeid som kan gjøres via laptop og telefon, så jeg må ikke be om fri fra en sur arbeidsgiver som kan finne på gi meg færre ekstravakter som straff.

Vi bor i et av Norges fattigste nabolag. Skolen gjør en kjempeinnsats for å sørge for at alle ungene får mat og gratis fritidsaktiviteter, men vi merker jo forskjellen fra der vi bodde før. Det er ikke nødvendigvis tingene; flere har fine klær, dyre telefoner, eller nye biler. Men det er følelsen av usikkerhet du merker på mange av naboene, de litt for slitte klærne til ungene, sykler og annet sportsutstyr som ikke repareres eller byttes ut, foreldre som møter dønn utslitte på foreldremøter fordi de nettopp har løpt fra jobb nr. 2, folk som plutselig må gå eller ta buss overalt fordi de ikke har råd til bil nå, etc. Og på tross av alt kommunen og skolen prøver å få til, så ser man det på valgoppslutning og skoleresultater. Og dette er grunnen til at det ikke er så forbaska viktig om man er fattig ved 200 000 eller 700 000. Som samfunn har vi ikke råd til at det blir store forskjeller mellom folk, og utviklingen går i feil retning.

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Er du sikker på det siste? Eg har høyrd ei rekke pedagogikkforskarar som vektlegg punkt 1 og 2, men som snarere seier at punkt 3 har langt mindre betydning enn ein skulle tru. Thomas Nordahl er ein av dei, hans forskning viser at holdninger til skule og skulearbeid er veldig sentralt, men ikkje at foreldrene faktisk kan pensumet til barnet. Han viser mellom anna til at andregenerasjons invandrarar frå Kina er ei gruppe som skil seg markant frå andre grupper, ved å ha veldig gode akademiske resultat, sjølv om foreldregenerasjonen har analfabetisme.

Det er forska mykje på Sogn og Fjordane, nettopp fordi dei har gode skuleresultat, men lavt utdanningsnivå på foreldra. Nynorsken har mykje av æra, men gode haldningar til skule og utdanning er og viktig:
https://www.utdanningsnytt.no/magasi...ar-forskarane/