Bort med barn med downs syndrom (VG)

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av pippimamma, her.

Det er også mulig at jeg er spesiell og har ekstra stor kapasitet til å ta meg av barn med spesielle behov (det er en grunn til at jeg jobber med barn med spesielle behov.) Men jeg syns det er respektløst å påstå at vi som ville ønsket down-barna velkomne til livet ikke aner hva vi snakker om.

Hva i all verden slags holdning er det? Du har "bedre kapasitet" fordi du ikke nødvendigvis ville tatt abort? Du ønsker det sikkert ikke, men her framstår du som temmelig nedlatende...

Jeg reagerte på måten Mim brukte "spesielle behov" på tidligere og jeg reagerer på måten du bruker det her: spesielle behov kan være så utrolig mye forskjellig, og forskjellige mennesker legger forskjellige betydninger i det.

(Mim skrev "...ettersom det å få barn med spesielle behov fører med seg at mor må slutte i jobben og være hjemme med ungen i årevis. Ingen menn gjør det. Damer blir eksperter på ungenes sykdom, og må fungere som sykepleiere 24/7 for ungene sine uten avlastning. Og samlivet ryker med enorm hyppighet.")

Et barn med spesielle behov kan være alt fra et barn med ADHD til et svært sykt og pleietrengende barn.
Akkurat som et barn med Downs kan være sprell frisk som en fisk, lære seg å være sosial, snakke, lese, skrive, ha venner og sparke fotball eller være svært sykt og trenge 24-timer-i-døgnet pleie hele livet.
Jeg tror vi må være veldig oppmerksomme på at det er lett å snakke forbi hverandre her...

For å svare på hovedinnlegget: hadde jeg blitt gravid ville jeg tatt fostervanns/morkakeprøve, og jeg ville uten tvil tatt abort om jeg bar et barn med downs eller et av de andre syndromene som lar seg påvise ved fostervannsprøve, eller hadde andre alvorlige lidelser.
Jeg hadde kanskje ikke gjort det første gangen jeg var gravid, men siden førstemann har spesielle behov vet jeg inderlig vel at jeg (/vi) hadde ikke hatt kapasitet til et slikt barn til. Hadde vi fått et barn med cp, fødselskader osv. måtte vi bare taklet det, men jeg hadde ikke valgt det. Lillegutt har ingen diagnose, så vi har heller ikke mulighet til å teste om et evt. barn nummer to vil slite like mye som ham.

Og for meg betyr spesielle behov et barn uten diagnose og vi vet ikke om han noensinne vil få et "vanlig" liv eller om han vil trenge pleie resten av livet. Et barn som lå mye på sykehus det første året, som hadde daglige pustestopp i nesten hele dette året. 2 turer uka på sykehuset for behandling i nærmere ett år. Vi har nesten mistet ham utallige ganger. Han gikk seint, har dårlig motorikk, kan ikke snakke i en alder av snart 5 år, har vansker med å forholde seg sosialt til andre barn, sover dårlig osv. Har endel småpjusk som gjør at han har vondt, må til sykehus på tester+utredning+oppfølging 20-25 turer i året. Har en 130% stilling på seg i barnehagen. I tillegg til de mengder papirarbeid, oppfølging, telefoner, osv det krever av meg (oss foreldrene) - 4-5 timer i uka er ikke uvanlig. Og jeg har ikke engang et barn som er så veldig sykt.

Jeg tar hatten av for Inagh, lil´c og dere andre med virkelig syke barn, og synes vi andre kan høre på hva dere bringer til denne diskusjonen. For dere vet VIRKELIG hva dere snakker om