Ansettelse og graviditet

[Java]

Interessant diskusjon.

Jeg kaster inn et nytt moment. Hva om stillingen du søker på er et vikariat, si på ett år. Bør man da oppgi at man er gravid og ikke kommer til å kunne fullføre vikariatet? Har arbeidsgiver rett på å få vite det? Er det greit at arbeidsgiver heller velger en som kan være der hele året?

[Mammateur]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Interessant diskusjon.

Jeg kaster inn et nytt moment. Hva om stillingen du søker på er et vikariat, si på ett år. Bør man da oppgi at man er gravid og ikke kommer til å kunne fullføre vikariatet? Har arbeidsgiver rett på å få vite det? Er det greit at arbeidsgiver heller velger en som kan være der hele året?

Hovedregelen er at det ikke skal ha noen betydning for ansettelsesforholdet at du er blitt gravid. Allikevel har Høyesterett trukket en grense for de tilfellene hvor graviditeten medfører at arbeidstaker ikke er i stand til å utføre arbeidet for mer enn en begrenset periode av vikariatet og dette er til ulempe for arbeidsgiver. Dette er rent juridisk.

En annen sak er at jeg personlig ville følt det verre å ikke nevne graviditet ved intervju til et vikariat enn til en fast stilling. Dette fordi et vikariat er en såpass kort periode, i motsetning til en fast stilling som jeg ville kommet tilbake til etter kort tid, og sannsynligvis beholdt over en lengre tidsperiode. I denne sammenhengen synes jeg at 6 måneders fravær ikke burde ha så fryktelig mye å si.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Mammateur, her.

Hovedregelen er at det ikke skal ha noen betydning for ansettelsesforholdet at du er blitt gravid. Allikevel har Høyesterett trukket en grense for de tilfellene hvor graviditeten medfører at arbeidstaker ikke er i stand til å utføre arbeidet for mer enn en begrenset periode av vikariatet og dette er til ulempe for arbeidsgiver. Dette er rent juridisk.

En annen sak er at jeg personlig ville følt det verre å ikke nevne graviditet ved intervju til et vikariat enn til en fast stilling. Dette fordi et vikariat er en såpass kort periode, i motsetning til en fast stilling som jeg ville kommet tilbake til etter kort tid, og sannsynligvis beholdt over en lengre tidsperiode. I denne sammenhengen synes jeg at 6 måneders fravær ikke burde ha så fryktelig mye å si.

Jeg er helt enig med deg. Og faktisk skjønner jeg arbeidsgiver også. De trenger noen som skal vikariere for andre som er borte, og da ønsker man ikke at vikaren også forsvinner. Jeg presiserer at her synes jeg det samme gjelder for menn.

Når det gjelder faste ansettelser synes jeg godt man kan skjule det. Men på den annen side, får man spørsmålet ville ihvertfall jeg svart ja. Jeg tror jeg ville svart noe slikt som: Ja, jeg er gravid. Men det bør ikke ha noe å si. Hvis jeg er den som er best egnet til jobben nå vil jeg også være det etter endt permisjon.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Mammateur, her.

En annen sak er at jeg personlig ville følt det verre å ikke nevne graviditet ved intervju til et vikariat enn til en fast stilling. Dette fordi et vikariat er en såpass kort periode, i motsetning til en fast stilling som jeg ville kommet tilbake til etter kort tid, og sannsynligvis beholdt over en lengre tidsperiode. I denne sammenhengen synes jeg at 6 måneders fravær ikke burde ha så fryktelig mye å si.

Det er sant. Og det er naturligvis sant at man ikke egentlig ønsker å jobbe et sted som fokuserer veldig på hvor mye fravær småbarnsmødre har. Men hvis man står uten jobb akkurat når man har blitt gravid, så er det faktisk ganske viktig å få en jobb så fort som mulig - det kan jo få store økonomiske konsekvenser for familien dersom man ikke rekker å jobbe opp rett til betalt fødselspermisjon. Jeg skjønner veldig godt kvinner som da sniker litt mer enn de vanligvis ville gjort.

Å lyve på direkte spørsmål skal man ikke gjøre uansett, da. Men da jeg var prøver, permittert fra jobben min, og på intervju til et ett års vikariat, og sjefen sa, litt fleipete og bare delvis som et spørsmål, at "jeg skal jo helst ikke spørre om du planlegger å bli gravid med det første?", så svarte jeg "det ville jo ikke vært så praktisk i denne situasjonen". For alt det jeg visste, kom jeg jo ikke en gang til å bli gravid mens jeg var der. (Jeg ble for øvrig gravid samme uke som jeg begynte, og sjefen min bare lo hjertelig og gratulerte meg da jeg fortalte det, så det gikk helt bra.)

[Mammateur]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det er sant. Og det er naturligvis sant at man ikke egentlig ønsker å jobbe et sted som fokuserer veldig på hvor mye fravær småbarnsmødre har. Men hvis man står uten jobb akkurat når man har blitt gravid, så er det faktisk ganske viktig å få en jobb så fort som mulig - det kan jo få store økonomiske konsekvenser for familien dersom man ikke rekker å jobbe opp rett til betalt fødselspermisjon. Jeg skjønner veldig godt kvinner som da sniker litt mer enn de vanligvis ville gjort.

Et viktig poeng. Og nok en gang - det er bare en kvinne som vil få dette dilemmaet. (Kan man si dilemmaet, språkentusiaster?) Man sitter ikke på intervju og tenker på arbeidsgivers beste når familieøkonomien krever en ekstra inntekt.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Å lyve på direkte spørsmål skal man ikke gjøre uansett, da. Men da jeg var prøver, permittert fra jobben min, og på intervju til et ett års vikariat, og sjefen sa, litt fleipete og bare delvis som et spørsmål, at "jeg skal jo helst ikke spørre om du planlegger å bli gravid med det første?", så svarte jeg "det ville jo ikke vært så praktisk i denne situasjonen". For alt det jeg visste, kom jeg jo ikke en gang til å bli gravid mens jeg var der. (Jeg ble for øvrig gravid samme uke som jeg begynte, og sjefen min bare lo hjertelig og gratulerte meg da jeg fortalte det, så det gikk helt bra.)

Å være prøver er ikke det samme som å være gravid, nei. Man vet tross alt ingenting om når man blir gravid eller om man blir det. Man kan faktisk ikke svare på et jobbintervju at man prøver å bli gravid. Slik jeg ser det er det en helt annen situasjon.

Jeg lo litt av historien din. Den var koseligmorsom.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Jeg lo litt av historien din. Den var koseligmorsom.

Hele situasjonen ble litt komisk. Vikariatet var utlyst fordi webredaktøren deres skulle ut i fødselspermisjon. Sjefen hennes (som intervjuet meg) var nettopp tilbake fra fødselspermisjon. Den personen som ble innstilt som nr. 1 i vikariatet, takket nei fordi hun akkurat da oppdaget at hun var gravid. Og jeg, som endte opp med å få jobben, ble altså gravid umiddelbart. Man kunne jo ikke annet enn å le.

[Sitron]

Jeg har full forståelse for at gravide kvinner ikke blir ansatt i alle bedrifter. De koster tid og penger og ikke alle bedrifter kan ta seg den luksusen det er å splæsje ut på gravide. Velger man å bli gravid, må man også regne med at det ikke nødvendigvis er så lett å få jobb. Kjipt om man blir uplanlagt gravid, men planlegger man en graviditet så burde man jo egentlig vite bedre enn å være i en jobbsøkersituasjon samtidig.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg har full forståelse for at gravide kvinner ikke blir ansatt i alle bedrifter. De koster tid og penger og ikke alle bedrifter kan ta seg den luksusen det er å splæsje ut på gravide. Velger man å bli gravid, må man også regne med at det ikke nødvendigvis er så lett å få jobb. Kjipt om man blir uplanlagt gravid, men planlegger man en graviditet så burde man jo egentlig vite bedre enn å være i en jobbsøkersituasjon samtidig.

Jeg er ikke helt enig med deg. Trygdekontoret dekker fødselspenger til ansatte som får barn, og selv om det selvsagt er en ulempe å måtte skaffe vikarer, er det ikke en så stor påkjenning at ikke de aller fleste bedrifter er i stand til å takle det.

Og det er sant nok ikke så lurt å planlegge å bli arbeidsledig samtidig som man er gravid, men det tror jeg heller ikke det er så mange som gjør. Det er mye som skal passe når man skal ha barn, både økonomisk, familiemessig og arbeidsmessig, og det er ikke alt man kan planlegge. Å bli gravid kan ta et år eller to, og mye kan skje i løpet av en slik periode. Ganske mange av oss har tidsbegrensede ansettelser av ulike slag, eller blir oppsagt eller permittert av ulike grunner. (Jeg var selv fast ansatt da jeg begynte å prøve, var blitt permittert da jeg ble gravid, og ble sagt opp et par måneder etter. Heldigvis hadde jeg da i mellomtiden fått det omtalte vikariatet, ellers hadde jeg da vært i en vanskelig situasjon.)

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Kjipt om man blir uplanlagt gravid, men planlegger man en graviditet så burde man jo egentlig vite bedre enn å være i en jobbsøkersituasjon samtidig.

Dette synes jeg blir litt feil. De fleste tenker vel litt lenger frem i tid enn bare et år eller to. Dersom man virkelig ønsker en jobb, og dersom en arbeidsgiver virkelig ønsker en person i en bestemt stilling vil det neppe være avgjørende om vedkommende blir borte noen måneder/1 år på ett eller annet tidspunkt.

Dessuten tror jeg det kan slå positivt ut med en arbeidssøker som faktisk klarer å ha to tanker i hodet på én gang - familie og fremtid på jobbfronten.

[Mammateur]

Hvis man ikke kan være i en jobbsøkersituasjon samtidig som man prøver å bli gravid, hva da med alle de som prøver i flere år, skal de da altså ikke kunne søke jobb samtidig? Og et poeng som jeg tror du overser, Sitron, er at en permisjon er nokså kortvarig om man ser det i et bredere perspektiv. Om man blir på en arbeidsplass i 5-10 år har det ikke så mye å si om man er borte 6-12 måneder i fødselspermisjon.

En annen ting er at arbeidsgiver ikke "splæsjer ut" på gravide. Fødselspermisjon er betalt av folketrygden. (Riktignok begrenset oppad til 6G)

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Dette synes jeg blir litt feil. De fleste tenker vel litt lenger frem i tid enn bare et år eller to. Dersom man virkelig ønsker en jobb, og dersom en arbeidsgiver virkelig ønsker en person i en bestemt stilling vil det neppe være avgjørende om vedkommende blir borte noen måneder/1 år på ett eller annet tidspunkt.

Dessuten tror jeg det kan slå positivt ut med en arbeidssøker som faktisk klarer å ha to tanker i hodet på én gang - familie og fremtid på jobbfronten.

Sånn tenker jeg også, og sånn tenker jeg når jeg har vært med på å ansette folk..
Om det er ei dame, som er i et forhold.. og kanskje ikke har fått barn enda, og er rundt 30 år.. så ligger det jo litt i kortene at det KAN bli et svangerskap i nærmeste fremtid..

MEN, om den personen er den rette for virksomheten - så vil man jo uansett ha den personen? Ja, blir borte i 1 år.. kanskje mer, eller mindre.. men totalt kan jo personen gjøre en utmerket jobb i 16 år for alt man vet

Jeg synes folk skal bli ansatt ut i fra kompetanse, personlighet og egnethet.

[trøtt]

Ut fra den erfaringen jeg har med graviditet og arbeidsgiver så ville jeg ikke sagt noe om at jeg var prøver/tidlig gravid.

Jeg fikk spørsmål om jeg skulle ha flere barn i nærmeste fremtid da jeg var på jobbintervju og jeg jugde og sa at jeg hadde ikke noe planer om det. Jeg fikk jobben og ble gravid etter 1 mnd, noe som var veldig planlagt. Da arbeidsgiveren min fant ut av det ble han skikkelig sur. Når prøvetiden var over prøvde han seg på at han ikke ville ha meg der lenger siden jeg var gravid og det hadde jeg sagt at jeg ikke skulle bli. Han fikk klar beskjed av meg om hvordan loven er på det området og jeg fikk fast jobb, men det var ikke koselig å jobbe der akkurat. Vi var bare 4 ansatte.

[Blå]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg har full forståelse for at gravide kvinner ikke blir ansatt i alle bedrifter. De koster tid og penger og ikke alle bedrifter kan ta seg den luksusen det er å splæsje ut på gravide. Velger man å bli gravid, må man også regne med at det ikke nødvendigvis er så lett å få jobb. Kjipt om man blir uplanlagt gravid, men planlegger man en graviditet så burde man jo egentlig vite bedre enn å være i en jobbsøkersituasjon samtidig.

Samtidig er jo svangerskapsvikariat en utmerket sjanse for en bedrift til å "prøve ut" nye ansatte og for nyutdannete til å komme inn på arbeidsmarkedet. Gjennom svangerskapsvikariater får man inn et nytt menneske, kanskje med andre kunnskaper og erfaringer, og har muligheten til å vurdere om dette er et menneske som man gjerne vil oppfordre til å søke en stilling senere eller ikke. På mange måter er jo dette også et gode. Jeg innser at det ikke er så aktuelt i forhold til de som allerede er gravide når de søker jobb, men i forhold til de som er "inne i systemet" og blir gravide så vil jeg absolutt fremheve at der også kan være fordeler for arbeidsgiver.

[Anda]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Samtidig er jo svangerskapsvikariat en utmerket sjanse for en bedrift til å "prøve ut" nye ansatte og for nyutdannete til å komme inn på arbeidsmarkedet. Gjennom svangerskapsvikariater får man inn et nytt menneske, kanskje med andre kunnskaper og erfaringer, og har muligheten til å vurdere om dette er et menneske som man gjerne vil oppfordre til å søke en stilling senere eller ikke. På mange måter er jo dette også et gode. Jeg innser at det ikke er så aktuelt i forhold til de som allerede er gravide når de søker jobb, men i forhold til de som er "inne i systemet" og blir gravide så vil jeg absolutt fremheve at der også kan være fordeler for arbeidsgiver.

Det er et godt argument overfor arbeidsgiver - jeg har ikke tenkt på det før. Men det må nesten arbeidsgiver skjønne selv, det hadde ikke nyttet å argumentere med det dersom man får spørsmål om evt. graviditet på intervju.

Min forrige arbeidsgiver spurte rett ut på intervju om jeg skulle ha flere barn. Og det hadde jeg jo tenkt. Jeg endte opp med å flire og å si at "Det er det vel for tidlig å si noe om, det vil tiden vise." Arbeidsgiver svarte at det er bra med flere barn, men at det hadde vært greit om jeg ble "litt varm i trøya først". I og for seg et OK svar.

Og et sidespor; siden jeg begynte men ikke trivdes, var jeg 3 mnd på veg da prøvetiden gikk ut. Så jeg er fornøyd, i alle fall.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

De koster tid og penger og ikke alle bedrifter kan ta seg den luksusen det er å splæsje ut på gravide.

Såvidt jeg vet koster det dem kun tid og anstrengelser for å ansette en vikar - og det har de ca 8 mnd på seg til å få gjort.....

Jammen er det mange ærlig og redelige kvinner - tror dessverre ikke alle arbedsgivere er like moralske. De fleste arbeidsgivere maler sin egen kake og lar det gå ut over arbedstakerne deresom det er nødvendig. Hvorfor skal kvinnene tenke annerledes? Jeg hadde nok ikke løyet (der er jeg alt for dårlig), men jeg hadde nok gjort alt for å unnå å svare på spørmålet....

[Java]

Jo mer jeg tenker på det, jo mer blir jeg enig med meg selv. I kortvarige ansettelsesforhold der en permisjon utgjør en stor del av tiden jeg ville opplyst om en graviditet. I et slikt tilfelle ville jeg også godtatt at de valgte meg bort pga gravideteten fordi jeg rett og slett ikke kan yte det de ønsker i den tiden de ønsker det.

Ved fast ansettelse eller ansettelsesforhold med lengre varighet ville jeg opplyst om det ved direkte spørsmål, og mest sannsynlig uansett hvis jeg var over 12 uker gravid. Dette fordi jeg selv ville følt ubehag ved ikke å gjøre det. Jeg ville da altså forsvart mitt kandidatur ved at en permisjon er veldig kort i forhold til hvor lenge man er ansatt. Er man best egnet, så er man det.

Jeg forstår derfor ikke bedrifter som velger bort unge kvinner, gravide eller ikke. Den ressursen de er både før og etter permisjoner teller mer enn et kortvarig opphold.

[Misty]

Nå har jeg bare skummet tråden, men kommer likevel med mine synspunkter...

Jeg er daglig leder av en forholdsvis liten bedrift. Jeg vet at dersom jeg hadde ansatt en kvinne som enten var gravid på ansettelsestidspunket eller ble det relativt raskt (planlagt vel og merke) da ville jeg nok blitt litt skuffet og litt fortvilet. Rett og slett fordi at for meg ville en ansettelsesprosess tatt veldig mye tid og energi, da vi er en faghandel innefor vårt felt, og opplæring tar laaaang tid.
På den annen side, er jeg jo kvinne selv, har nettopp kommet tilbake etter min andre permisjon, så det er jo mulig å få det til.
Jeg ville ikke stilt spørsmål ang planer om garviditet, men et spørsmål a la "hvor ser du deg selv om tre år" ville kunne gitt meg en pekepinn. Og jeg ville tatt hensyn til de planene, enten det var en mann eller en kvinne i den rette alderen. Altså, dersom det var en mannn med høytsvevende planer og visjoner ville han ikke fått jobben - rett og slett fordi jeg er litt tilhenger av kontinuitet på arbeidsplassen. Og enten jeg ville det eller ei, jeg hadde nok også tatt det med i vurderingen dersom en kvinne hadde sagt at " om tre år er jeg tobarnsmor med villa, hund og stasjonsvogn"....

[Gaia]

Søker man vikariat bør man fortelle om graviditeten. Ikke minst fordi det kan slå tilbake på en selv dersom man ikke gjør det. Det samme gjelder en liten bedrift som er avhengig av kontinuitet. I større bedrifter eller det offentlige ser jeg ingen grunn til å fortelle om en eventuell graviditet. Min arbeidsplass er forøvrig ekstremt rund og fleksibel på det feltet, så det er mulig at jeg er en smule farget i mine synspunkter.

[Candy Darling]

Det kommer jo også an på hvilken posisjon man selv er i. Siden jeg har en bra jobb jeg trives med, hadde jeg som Veronal fortalt det etter noen intervjurunder, men før tilbudet forelå. Jeg ville aldri forlatt en god jobb der jeg har tillit og integritet til et sted der jeg kanskje ville blitt oppfattet som illojal. Dessuten er det en god test på hvor mye de vil ha deg.

Hadde jeg derimot trengt jobben desperat, f.eks. for å få opptjent nok fødselspoeng (sier man det?), hadde jeg ikke fortalt det. Det er ikke ulovlig, tvert i mot, og heller ikke egentlig umoralsk. Men jeg hadde ikke klandret arbeidsgiver for ikke å satse på meg 100 %, og hadde nok ikke sett for meg karrieren der.