Lar du deg fremdeles imponere?

[Tjorven]

Jeg var på utveksling da jeg gikk på videregående, og det å få tilsendt bøker på norsk var forskrekkelig dyrt. Der hvor jeg bodde var det også i liten grad tilgang på bøker på engelsk (svært tidlig 90-tall).

Derfor måtte jeg skikkelig NYTE bøkene mine og leste dem ekstra sakte for at de skulle vare. Så da er det kanskje ikke så rart at nettopp disse er de bøkene jeg husker best.

Ettersom jeg bodde i utlandet og savnet Norge, så syntes jeg nasjonalromantikken i "Markens grøde" av Hamsun var helt fantastisk. Og "Salme ved reisens slutt" (roman om Titanic-forliset skrevet av Erik Fosnes Hansen) ble jeg lettere desperat da jeg var kommet halvveis, for jeg ville at boka skulle vare uendelig. Det var ikke bare at jeg visste at båten skulle gå ned, men at jeg ble så glad i personene at jeg bare ville høre mer om dem selv om jeg visste at de skulle dø.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Og "Salme ved reisens slutt" (roman om Titanic-forliset skrevet av Erik Fosnes Hansen) ble jeg lettere desperat da jeg var kommet halvveis, for jeg ville at boka skulle vare uendelig. Det var ikke bare at jeg visste at båten skulle gå ned, men at jeg ble så glad i personene at jeg bare ville høre mer om dem selv om jeg visste at de skulle dø.

Samme her - jeg leste den boka på videregående, og den gjorde enormt inntrykk. Nå ville jeg kanskje ikke ha likt den engang, tipper jeg. Noe av det samme gjelder Jonas Wergeland-trilogien til Jan Kjærstad. Det er ingen tvil om at jeg var mer følsom og mottakelig som barn, ungdom og ung voksen. Jeg har hardnet betraktelig til, blitt latere, mer livstrøtt og kritisk. Følgelig har begeistringene for både Kjærstad og Fosnes Hansen dalt betraktelig - de bikker jo iblant over i det svulstige.

Jeg studerte tre språkfag da jeg var mellom 19 og 24, og stadig dukker det opp skjønnlitterære sitater i hodet fra denne tida - ikke minst på tysk. "Einmal muß man auch vergessen können, finde ich." Det var mye som festet seg og begeistret, f.eks. Tonio Kröger av Thomas Mann og ikke minst Mykles Lasso rundt fru Luna.

Knausgård er vel den siste forfatteren i nyere tid som har gjort skikkelig inntrykk - fra den aller første boka, Ute av verden, og ut bind 6 av Min kamp. Også Tore Renbergs første bøker om Yngve har satt seg fast, spesielt "Kompani Orheim". Omtrent alle Håkan Nessers bøker elsker jeg også, uten at de kanskje fester seg på helt samme plan.

[Bluen]

Det minner meg på at jeg må forsøke å prakke Maria Gripes bøker på min mer faglitterært orienterte 13-åring. De har stått seg i én generasjon, i det minste - jeg har gitt dem til niesa mi (nå 19), og hun likte dem godt. Sa hun, i alle fall.

[Stompa]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Det minner meg på at jeg må forsøke å prakke Maria Gripes bøker på min mer faglitterært orienterte 13-åring. De har stått seg i én generasjon, i det minste - jeg har gitt dem til niesa mi (nå 19), og hun likte dem godt. Sa hun, i alle fall.

Frøkna var også veldig begeistret for Maria Gripe da hun gikk på ungdomsskolen. Hun fant ei som jeg hadde i bokhylla, og fikk tak i mange fler på biblioteket.

[Stompa]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg var på utveksling da jeg gikk på videregående, og det å få tilsendt bøker på norsk var forskrekkelig dyrt. Der hvor jeg bodde var det også i liten grad tilgang på bøker på engelsk (svært tidlig 90-tall).

Derfor måtte jeg skikkelig NYTE bøkene mine og leste dem ekstra sakte for at de skulle vare. Så da er det kanskje ikke så rart at nettopp disse er de bøkene jeg husker best.

Ettersom jeg bodde i utlandet og savnet Norge, så syntes jeg nasjonalromantikken i "Markens grøde" av Hamsun var helt fantastisk. Og "Salme ved reisens slutt" (roman om Titanic-forliset skrevet av Erik Fosnes Hansen) ble jeg lettere desperat da jeg var kommet halvveis, for jeg ville at boka skulle vare uendelig. Det var ikke bare at jeg visste at båten skulle gå ned, men at jeg ble så glad i personene at jeg bare ville høre mer om dem selv om jeg visste at de skulle dø.

Haha, dette høres kjent ut. Jeg var to uker i St. Petersburg i august 1993 og hadde med meg ei bok: "Forføreren" av Jan Kjærstad. Trodde den skulle holde for hele oppholdet, men der tok jeg feil, gitt. Var ferdig etter bare noen dager, så for å ikke bli gal måtte jeg bare lese den en gang til. Og en gang til. Og enda en gang ... Kan trygt si at den gjorde inntrykk.