Med utgangspunkt i eget liv, eller?

Opprinnelig lagt inn av Kate, her.

Jeg tror jeg er rimelig åpen og inkluderende, og prøver å ikke dømme andre for de valgene de tar. Men det er klart jeg noen ganger stusser litt. Men så pleier jeg å tenke at det er ikke mitt liv, og andre får gjøre som de vil så lenge de ikke skader andre.

Jeg er nok på samme plan som deg - kan stusse litt - men respekterer at vi menneskene er såpass forskjellige at det er ulike ting som er viktige for oss.

At man vil bli hjelpepleier istedenfor sykepleier - ja, hvorfor ikke? Det er to ulike typer jobber?

At man vil tilbake på jobb to uker etter en fødsel - jo, hvis det er noe som noen få mødre vil prøve, så la de det. Hvis det blir for mye for de, kan de "gå tilbake til" permisjonen. Hvis det fungerer, kan det jo være at mannen er hjemme?

Hvis noen har lyst til å jobbe med et "enkelt" yrke, ja, så kanskje har de større overskudd til å drive med aktiviteter for ungene på kveldstid? Jeg ser ihvertfall ofte at det er mange foreldre med jobber hvor de ikke blir såååå slitne, som er aktive i lag og organisasjoner. Det er jo bra det - samma for meg hvor de bruker intellektet sitt vel?

Listen over eksempler er utømmelig.

Vi bør alle prøve å forstå andre litt mer. Det er først når vi setter oss i deres situasjon og ser på deres liv fra deres ståsted at vi faktisk kan forsøke å se hvordan deres verden er. Og det er det som er empati, at vi legger vår egen verden, våre egne oppfatninger til side for å forsøke å forstå andres valg.

Jeg tror ikke empati kommer av seg selv, det kommer av "trening" og viljen til å ville forstå andre.

At noen også mangler respekt for andres valg i livet, se det er verre. Og jeg strir litt med å forstå hvordan noen kan si at de ikke kan respektere andres valg i livet sålenge det dreier seg om familieliv og karriereliv...