Holisme - til informasjon

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

men det første som slo meg når jeg leste om holismen (bare det at det er blitt en "isme" indikerer jo en grad av systematisering) var at dette høres jo ut som et godt budhistisk ståsted (men nå er det jo mange som mener at buddhisme ikke er en religion også (i fravær av en gud)). Og religion er mye mer enn verdensreligionene - hva med panteistiske religioner? Eller animistiske. Osv. Det er vel heller den etablerte og kjente religionen man ønsker å skape seg selv i motsetning til, og ikke religioner/det religiøse som sådan.

Å skue innover i seg selv for å finne sannheten høres for meg veldig ut som en læresetning og en smule mystisk ut - noe man må være innenfor for å helt skjønne hva er. Forstår ikke helt hva du mener med at "ingen kan falle utenfor dette", Zoe. For meg hører det aller mest ut som noe som minner om buddhistisk meditasjon? "Lytt innover og finn DIN sannhet" er over hodet ikke fravær av noen lærestening.

Jeg synes også at holisme minner om Buddhisme.
Jeg har alltid følt at Buddhisme har ligget nært opptil mitt livssyn. Bortsett fra at jeg tror på Gud.

Opprinnelig lagt inn av Mumriel, her.

Og nettopp det er viktig for meg, at jeg får lov å føle meg fram, kjenne etter hva som er sannhet for meg, at jeg får lov å ta egne erfaringer på alvor og tenke selv.

Jeg opplever at åndelighet er et grunnleggende menneskelig behov, for å forstå sitt liv i en større sammenheng. For meg er det også en bevissthet om ånd, eller en erfaring, forståelse av at alt er ånd – eller energi, bare med forkjellig nivåer av ”tetthet”. For meg er religion en overbygning på dette; menneskeskapte trossystemer, systematiske forsøk på å håndtere dette behovet for trygghet i form av en slags ”forståelese”. Jeg opplever at mye er basert på frykt og kontroll: Religioner inneholder mye politikk og kultur også. Alt blandet i en ”smørje”. Jeg er med på at alle livssyn er religioner, menneskeskapte systemer – også holisme. Men noen er mer åpne, mindre definerte, løsere i formen en andre. Tillater mer selvstendig erfaring. For meg er det viktig å få være et subjekt, og få erfare subjektivt. Hva er ellers vitsen med meg?

For meg var det for mye frykt med kristendommen, du skal frykte Gud. Synd, dom og forutsetning for frelse er sentralt. Dette med at Gud skaper noe for deretter å dømme det blir helt absurd for meg. Og at denne synden vi skal dømmes eller frelses for ikke en gang er noe vi er herre over gjør det ikke bedre.

Så til vitenskapen. For meg er det viktig å ikke begrense virkeligheten til det vitenskapen per i dag kan forklare. Nettopp fordi jeg selv erfarer ting som vitenskapen ikke kan forklare – enda. Vitenskapen vil på en måte alltid ”henge etter” virkeligheten. At noe ikke kan bevises av dagens vitenskap er ikke et bevis for at det ikke eksisterer, det betyr bare akkurat det: at vitenskapen ikke kan bevise det enda. Det behøver ikke være sant heller altså. Men vitenskapen kan ikke ”utale seg” om ting den ikke kan bevise.

Her beskriver du godt hvordan jeg opplever det også.

Jeg kan godt skjønne at andre velger å ikke tro på noe guddommelig og heller kun forholder seg til vitenskapen.
Det jeg ikke kan forstå, er at noen stenger helt for muligheten av at noe kan eksistere eller at det finnes sammenhenger som vitenskapen ikke per dags dato har bevist.

Om det ligger en ball i skapet som du ikke har sett - så er den der selv om du ikke har oppdaget den enda.

At det finnes sammenhenger og framtidig ny forståelse som ingen av oss vet noe om på akkurat dette tidspunkt i historien , sier seg selv.

Opprinnelig lagt inn av noba, her.

...men jeg kan jo fortelle litt om hva jeg legger i dette med å lytte innover. Det er mitt personlige forhold til Gud, og jeg føler at min kommunikasjon med Gud foregår best ved at jeg lytter til min intuisjon. Jeg føler jeg finner svarene jeg søker der, og jeg føler de svarene er svar gitt meg fra Gud. Begrepet "å lytte innover" er for meg bare en god beskrivelse av hvordan jeg føler jeg kommuniserer med gud, hvordan jeg bruker min intuisjon. Om min åndelighet, min gudstro, kan kalles å være religiøs eller om det kanskje til og med er noe buddistisk eller holistisk for den saks skyld, over det, er meg knekkende likegyldig. Jeg vet bare at jeg i alle fall ikke kjenner nærhet til Gud når jeg lytter til det som forkynnes den kristne kirke. Jeg tror ikke på noen Gud som bruker frykt som "pressmiddel" til å tro på han, jeg tror i alle fall ikke noe på at barn fødes syndige inn i verden. Men når det er sagt, så er selve kirkerommet et sted jeg av og til kan finne fred og føle en nærhet med Gud, men det er langt, langt oftere at jeg føler dette ute i naturen eller liggende rolig i min egen seng.

Det som skjedde nå, noba, var at jeg begynte å utheve det jeg syntes var ekstra godt sagt - også endte jeg opp med å utheve alt... ; )

Jeg kan faktisk ikke klare å uttrykke AKKURAT hvordan jeg selv har det på en bedre måte enn dette.

Hattifnatten - jeg kan godt skjønne at du tror jeg angriper kristendommen.
Men jeg gjør bare et forsøk på å forklare hvorfor jeg ikke føler meg hjemme i den kristne kirken - og hvorfor Holisme på en helt annen måte passer med min egen åndelighet.

Jeg har alltid hatt en visshet om Gud.
Men ingen prest har noensinne klart å formidle Gud til meg.
Men jeg finner forbindelsen selv - på en langt mer meningsfull måte.

Og om jeg ikke har noe utbytte av en gudstjeneste, om jeg er uenig i kirkens ansikt uttad ( kvinnelige prester har virkelig måtte kjempe seg fram for noen år tilbake, homofile blir møtt med en avskyelig holdning, de som ikke er frelst, kommer til helvete (!), og det finnes et uttal av synder man lett kan begå - og følgelig bør skamme seg over), OG det finnes temmelig mye i Bibelen som jeg ikke har noen tro på ( kristne dogmer og læresetninger) - HVORFOR skulle jeg da finne meg til rette innenfor kristendommen?
Jeg kan finne meg tilrette innenfor en liberal og nestekjærlig kristendom. Absolutt.
Men for meg er det altså slett ikke ubetydelig at kirkens representanter utad ofte forfekter holdninger jeg tar avstand fra.

Og jeg vet at det finnes mange, mange kristne som tolker Bibelen på en åpen måte tilpasset dagens samfunn.
Men for meg blir det helt meningsløst å skulle definere meg som kristen når det er så mye innenfor kristendommen jeg ikke kjenner meg igjen i ( Jeg tror ikke noen havner i helvete, jeg tenker at man skal lære av sine feil - ikke skamme seg og føle seg syndig, jeg tenker at det OVERHODET ikke er opp til mennesker å dømme andre som mindre gode enn dem selv (f.eks homofile) - og veldig mye mer).

Du sier noe om at man som kristen ikke trenger å leve etter alle dogmene og læresetningene. Og det er jeg veldig enig i - for jeg synes absolutt at man må se på Bibelen som et produkt av den tiden den ble skrevet i.

Jeg blir nysgjerrig på hva som er kjernen i kristendommen for deg.
Hvilke dogmer har du valgt bort - og hvilke har du beholdt?

For det er klart at om man tilpasser kristendommen veldig etter egne tanker - ja, da er man vel kanskje Holist, da? ; )
Holisme står jo nettopp for alles rett til å finne sin egen vei til Gud.
Kristen Holist kunne jeg godt kalle meg, igrunnen. Kanskje. Om jeg kunne se helt bort fra hele GT, opplevde at en gustjeneste ga meg åndelig vekst og kirkens offisielle "vi-er-glad-i-de-homofile-altså-men-ikke-søren-om-de-skal-få-lov-til-å-leve-i-et-samliv-og-få-lov-til-å-oppleve-kjærligheten" holdning forsvant en gang for alle.