Synes du det er slitsomt å ha barn?

[safran]

Jeg ville jo heller ikke valgt annerledes med tanke på antall barn, ingen tvil om at det er dette jeg ville. Jeg må se om det går an å gjøre noe med det rundt barna. Tvinge helten til å involvere seg mer i det praktiske for eksempel. Det er jeg som er eneansvarlig for å følge dem opp, han tenker at alt ordner seg for snille gutter som ham. Og det gjør det jo.
Jeg kan ikke gjøre noe med jobb/studiesituasjonen før til våren, da er jeg ferdig. Så får vi se om jeg henger sammen, og om det er mulig å få til en redusert stilling.

[Chablis]

Innimellom synes jeg det er slitsomt. Vi har en vedlig aktiv 1 åring, i tilleggg sliter vi med å få i han mat og han skal nå utredes. Jeg synes det er ganske slitsomt å hele tiden tenke på at han må spise mer og omtrent tvinge i han mat fordi han er liten og tynn.

[Angelique]

Til tider kan det være slitsomt

Jeg har fire barn spredt i en alder fra 20 ned til 4 år

Da barna mine var under 10-12 år skjønte jeg heller ikke helt dette med at det kunne være slitsomt

Det er slitsomt når barna har diagnoser (har to av de)
Det er slitsomt når barna kommer ut for ting/hendelser.
Jeg har opplevd at eldste datteren min har totalvraket en bil.Blitt kjørt i hui og hast i sykebil (jeg var med i sykebilen) til sykehus med et døgn på intensiven.
Det er enormt slitsomt psykisk.Også når samme datter blir utsattfor blind vold, bli vekt klokken to om natten for så å sitte tre timer på Politikammeret


Det er også enormt slitsomt kampen mot PPT,BUPA,skoleverket etc etc når man vil ha gjennomslag for det ens eget barn faktisk har krav på.
Og slike ting kan gjerne ta et til to år.

Det er slitsomt når det andre barnet med diagonser stadig er syk med nesten 40 i feber.

Det er slitsomt etterhvert som alle disse vokser til med forskjellige personligheter, spørsmål om alt mellom himmel og jord.veildning man må gi de som voksenperson,lange samtaler om hvilke valg man bør ta i livet,holdninger man bør ha,etc etc

Jeg syntes ikke det var slitsomt når barna mine var små.Ikke engang da jeg hadde barn på 18 mnd og fikk et til
Skjønte ikke hva min bestemor sa, et barn er som ingen, to er som ti.
Jeg skjønner det nå når barna krever mye mer av meg, både tilstedeværelse i livene deres og til skolarbeid.


Det at barna mine kranger,er uvenner (ja det hender) at de hyler og skriker til meg, det er faktisk ikke slitsomt syntes jeg
Slik er livet. Men alle andre hendelser man kommer opp i, og risikoen er større jo flere barn man har, det syntes jeg er sliitsomt.
Ihvertfall når man ikke er i midten av 20 årene lenger og er i full jobb,Merker det at man har fyllt 40 for to år siden ja

Mine tanker rundt dette, ble langt og sikkert litt uoversiktelig,men raskt skrevet ned
Men ville aldri valgt anderledes, ikke færre barn heller

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Og forresten: Jeg har vært tobarnsmamma i drøye to måneder nå. Min erfaring så langt er at det ikke er så forferdelig mer strevsomt med to sammenlignet med én.

Nå nei.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jeg får aldri tid til å være bare safran. Jeg er mamma hele tiden.

Slik hadde jeg det før, ja bare på nyåret i år faktisk, trenger ikke gå lenger tilbake.
Men jeg ble "pushet" litt, og hjulpet til å se at det går ann å være borte fra barna innimellom, de har det fint uten mamma littegrann. Og det er viktig å få tid til å bare være litt Aminta ja, det kjenner jeg nå, det gir meg umåtelig mengder energi og overskudd, bare en liten pustepause nå og da.
Så jeg tror det er en viktig del.

(jeg følte bare for å presisere at jeg får energi av å være sammen med avkommet også, det gir meg masse, men det er litt anderledes)

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Jeg blir mang en gang forundret over innlegg her inne på FP, hvor dere virker så uberørt over det å ha barn. Noen skriver at de har 2 eller 3 barn, og ønsker seg flere. Andre sitter oppe til langt på natt, kun fordi det er så deilig, og skal allikevel stå opp tidlig med barn neste morgen. Osv. Slike ting hadde ikke jeg klart. Er det bare jeg som til tider synes det er helt vanvittig slitsomt å ha barn? Jeg trives som mor altså, for all del, jeg ville ikke vært ham foruten. Allikevel så er en av mine største betenkninger med å få et barn til at det blir enda mer slitsomt. Vi er to voksne med ansvar for ett barn, og vi er fullt likestilte. Allikevel ... Å være mor er den tøffeste jobben jeg har hatt.

Synes dere ikke det er utmattende? I så tilfelle, hvor henter dere energien fra? Er jeg vanvittig pinglete? (Min mann også, i tilfelle. Han synes det er knallhardt.) Er jeg den eneste som savner å kunne ligge helt stille på en strand, med en bok, og bare slappe av? Eller å dra på storbyferie med min mann, og tråle museumer og bygater, samt sitte oppe til sent på natt og drikke vin?

Igjen, i fare for å bli dømt nord og ned, så må jeg legge til at jeg digger guttungen. Han er midtpunktet hele tiden. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg fikk ham. Men det er altså mye mer slitsomt enn jeg hadde trodd. :ærlig:

Nå har jeg ikke lest tråden, så jeg vet ikke om den har sporet av i alle retninger, men jeg kjenner meg utrolig godt igjen i hovedinnlegget. Vi er så slitne noen ganger at vi bare sitter apatiske og ser på hverandre når ungene er i seng. Her er det stort sett hurra-hei-og-hopp fra klokka seks-halv sju på morgenen til ni om kvelden hver dag hele uka. Vi har to veldig aktive gutter, de er nok over snittet aktive for normale, friske barn hvis jeg skal forholde meg til barnehagepersonalets uttalelser.

Vi ønsket oss vel i grunnen fire barn, men har tatt ett om gangen og jeg tror ærlig talt ikke at vi har kapasitet til én til. Ikke enda en som setter seg selv i livsfare 50 ganger om dagen og som må passes på hvert våkne sekund. Det greier ikke vi.

Vi var ganske godt voksne da vi fikk barn. Vi har reist, hatt lange søndagsfrokoster i fred og ro, gått mye ut og bare hatt oss selv å ta hensyn til ganske lenge før vi fikk barn. Det er klart jeg savner å kunne reise litt spontant av gårde en helg, lese en bok i fred og ro under en parasoll eller bare gå på kino etter jobb en dag, men aller mest savner jeg egentlig å kunne ha det ordentlig rundt meg og å kunne slappe helt av hjemme. Jeg trenger ikke egentlig barnevakt hjemme for å kunne gå ut, jeg trenger barnevakt borte sånn at jeg kan ha hjemmet barnefritt en dag eller to. Vi trenger hvile og ro, ikke opplevelser akkurat nå.

Jeg ville aldri i verden være ungene mine foruten, men en barnefri helg to-tre ganger i året, DET skulle jeg gjerne ha hatt.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det der lurte jeg akkurat på. Om det oppleves som mer slitsomt å få barn i slutten av 20-årene og 30-årene enn de som får tidligere.

Hmm, lurer på om det ligger noe der.
Jeg har et vennepar som nå er 40 og 42 år gamle og har fått sitt første (og siste, høyst sannsynlig) barn, og de er slitne, helt klart. De synes det er veldig slitsomt, og mye mer enn de hadde tenkt seg.
Men det var kanskje også noe med at de så andre rundt seg (mye meg) som ikke synes det var slitsomt, og da tenkte de vel at de heller ikke ville synes det.
Men jeg begynnte tidlig og er enda ung, så det er en forskjell der merker jeg.
Vet ikke om det er så mye forskjell på begynnelsen/slutten av 20 årene, men mellom 20 årene, og slutten av 30/begynnelsen av 40 årene lurer jeg på om det er en forskjell ja.

[Avatar]

Jeg syns til tider det er slitsomt med fire barn.

Det er slitsomt å ha de så spredt i alder, for ungene krever forskjellige ting.

Med de eldste skjer det vanvittig mye på ettermiddager/kvelder, mens de små da er trøtte og slitne.

Snuppa på 3 er ei ekstremt krevende jente, og sliter oss ut (psykisk!) hver eneste dag.
Hun er ikke som de andre var på samme alder, ikke i nærheten en gang.
Snuppen på 1 år krever lite, men har vært veldig mye syk.
Det tar på å ligge måneder på sykehus. Det er slitsomt for hele familien.

Stort sett bare koser jeg meg med dem, men innimellom baller det seg sånn på at jeg skulle ønske jeg kunne tilbringe en måned eller to ALENE på en øde øy.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Men innimellom har jo alle det litt slitsomt, jeg tenker mer på de som er slitne temmelig ofte eller hele tiden som følge av det å ha barn. Er jobben for krevende? Bør man da vurdere noe annet mens man har ungene små? Er det ting som kan gjøres annerledes? Eller er det viktigst med stort hus og bil slik at man må jobbe masse for å klare hverdagen? Noe må det jo være.

Det jeg blir aller mest sliten av er støynivået. Jeg orker ikke bakgrunnsstøy fra radioer som står og surrer når ingen egentlig hører på, jeg synes bakgrunnsmusikk er slitsomt når jeg skal snakke med noen. I det hele tatt er jeg veldig vâr for lyd. Ungene mine er livlige, pratsomme og støyende fra de står opp til de legger seg. De krangler en del og de liker å lage masse lyd når de leker. Jeg tror det er DET som virkelig gjør at jeg er helt gåen når kvelden kommer. Når alle tre snakker til meg på én gang og krever meg, kan jeg nesten få pustebesvær.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Det jeg blir aller mest sliten av er støynivået. Jeg orker ikke bakgrunnsstøy fra radioer som står og surrer når ingen egentlig hører på, jeg synes bakgrunnsmusikk er slitsomt når jeg skal snakke med noen. I det hele tatt er jeg veldig vâr for lyd. Ungene mine er livlige, pratsomme og støyende fra de står opp til de legger seg. De krangler en del og de liker å lage masse lyd når de leker. Jeg tror det er DET som virkelig gjør at jeg er helt gåen når kvelden kommer. Når alle tre snakker til meg på én gang og krever meg, kan jeg nesten få pustebesvær.

Sånn har jeg det også.

[Dronningen]

Sitter her og er sliten nå, men ikke fordi vi har barn. Nå for tiden er jeg sliten fordi jeg sover dårlig om natten. Våkner i 4-5 tida, og ligger delvis våken fra til morgenen. Mangel på søvn gjør meg litt desperat, jeg kan bli irritabel, og lunta er kortere. Forhåpentligvis vil dette gå over etter hvert. Er 16 uker på vei på mandag, og har hatt dette over en måned nå. Men det må bare gå. To barn skal bli til tre. Det i seg selv har jeg ingen bekymringer for.

Vi har vært heldig og fått to enkle barn til nå. Rolige og harmoniske som babyer. Ingen mageproblemer eller slike ting. Begge to er vant til å sove sammen med meg i perioder, og vi har prioritert ro, trygghet og søvn til alle, foran spesielle rutiner og faste soveregler. Storesøster blir 5 i januar, og lillebror er straks 2,5 år. Svært flinke til å leke sammen og aktivisere seg selv. Selvsagt kan de være høylydte og finne på sprell, men som regel er det ganske greit. Vurderer å ha dem hjemme 2 dager i uka når jeg får permisjon, slik at vi får mer tid sammen alle sammen. Ha dem med til byen, gå turer, og bare ha tid sammen.

Vi har heller ikke barnevakt her. Mine foreldre bor 110 mil unna og mannens 220 mil. Men nå og da får vi jo besøk, og da passer de gjerne barna mens vi drar ut på byen. Ellers gjør vi av og til ting hver for oss. Tror jeg var ute 10-12 ganger i fjor (med alkohol inkludert). Det høres jo nesten utrolig ut synes jeg selv. Men besøk i ny og ne, og noen turer nordover, så benyttet vi jo sjansen.

Jeg har også valgt å jobbe 80% store deler av tida mens spesielt lillebror var/er liten. Det gir meg en fleksibel uke, og vi må ikke stresse hver morgen. Kan levere i 9-10 tida, og da får vi en koselig morgenstund først. Stress er ikke min greie. Føler jeg mister så mye da. Vi har vært heldige og fått plass en barnehage 300 meter fra huset. Jeg jobber 15 minutt unna. Jeg kan jobbe hjemme enkelte dager. Mannen pendler, men er ikke avhengig av oss for å reise til/fra.

Økonomisk sett så innebærer det at jeg jobber 80% tap av ca. 4000 i måneden. Vi merker jo det. Totalt tjener vi helt greit, men det er jo alltid ting som skal betales. Men vi innretter oss etter det.

Så nei - i det daglige er det ikke så slitsomt å ha våre barn. I alle fall ikke slik vi bor og jobber. Det som gjør meg sliten kan være andre krav, mangel på søvn (som nå), mye å tenke på, eller når det er mye å gjøre på jobben. Fredager er vi alltid slitne, samme hva. Sykdomsperioder er også hektiske. Da blir alt plutselig snudd om. Heldigvis er det lengre perioder nå mellom dem. Krysser fingre for at vi slipper sånt før jul.

Så får vi se neste år da, hvordan det blir. Er i alle fall ikke skremt på tanken på tre barn. Den som lever får se.

[Gaia]

Monsoon, jeg tror du vet hva jeg syns, men jeg svarer likevel for andre leseres skyld.

Jeg syns også det er slitsomt med barn, men jeg merker at det blir mindre og mindre slitsomt og mer og mer gøy etterhvert som Snupp blir større, mer selvstendig og ikke minst mer verbal. Og - og dette er helt avgjørende - etter hvert som han har begynt å sove skikkelig om natten. Og dette er noe av det jeg mener er det aller viktigste.

Det som hele tiden har tappet mest av mine krefter er søvnmangelen. At man ikke har mulighet til like mye "egentid" som tidligere er også litt slitsomt, men det finner man alltids en vei rundt hvis overskuddet i det minste er på plass. Samtidig så savner jeg aldri tiden som barnløs, fordi det å få barn har gjort livet mitt så utrolig mye rikere. Selvfølgelig så mister man i stor grad mulighet til impulsivitet og fleksibilitet mens barna er veldig små. Men jeg satt senest i går og hørte om en familie som brukte nesten fire uker av sommerferien sin på å reise rundt i Asia. Og det hørtes ut som en helt fantastisk tur.

Etter å ha vært "tobarnsmor" i helgen, så gleder jeg meg til å ha en på "fireogethalvt" og en på "akkuratto" i hus på permanent basis (og satser på at planen min lar seg utføre slik jeg håper, selv om alderforskjellen nødvendigvis blir noe større). Selvfølgelig gjelder det ikke for alle søsken at de trives i hverandres selskap, men jeg tror det vil komme til å gjelde for Snupp når jeg ser hvordan han er når vi har andre barn i hus, helt uavhengig av om de er større eller mindre enn ham. Det er nesten utrolig hvor stor glede disse to har av hverandre, og både jeg og moren til barnet på "fireogethalvt" bemerket hvor enkelt alt plutselig er når disse to er sammen.

[My]

For tiden synes jeg ikke det er så spesielt slitsomt, jeg har bare ei jente, hun er to år og jeg synes det er en enkel alder. Det enkleste som har vært hittil, hun var krevende som baby. De dagene hun er i dårlig humør og sutrer mye blir jeg sliten. Blir sliten av å prøve å holde humøret oppe i henne. Men de dagene er det heldigvis ikke så mange av.

Men spør meg igjen om ei uke, da har jeg plutselig blitt trebarnsmamma ...

[Azi]

Jeg har 3 barn. De ukene jeg er "alenemor" altså da mannen er ute i nordsjøen så synes jeg hverdagen kan bli litt for hektisk. Men ellers så synes jeg ikke det er slitsomt.

Hverdagen blir bedre og lettere jo eldre dem blir og kan snakke og gjøre ting selv.

Må bare finne ledig tid innimellom til å pleie oss selv og hverandre.

[Erica]

Jeg syns det tidvis kan være slitsomt å ha barn. Vi har 3 av arten, og de er noe spredt i alder, 3- 12. Jeg syns det er mest slitsomt når de er i den alderen at de er avhengig av deg hele tiden. Fra baby til 2 år, ca. Jeg trenger noen pusterom i løpet av dagen, hvor jeg kan gjøre mine ting, ikke behøve å være klar til å serve noen. Det er deilig at den eldste er så stor at hun kan hjelpe til med minstemann når jeg skal lage middag eller gjøre noe annet.
Jeg blir også sliten av å ikke sove natten gjennom, minstemann er eksembarn, og har dårlige sovevaner. Han våkner 1-3 ganger hver natt, og det kjennes.

Vi jobber begge fullt, og mannen har lang reiseveg 3 dager i uken, da er han ikke hjemme før leggetid for minstemann. Disse dagene jobber jeg kort dag på jobb (8.30 - 14.45), også tar jeg det igjen de to dagene mannen har hjememkontor og ansvar for henting/levering.
Dette betyr at det kan bli slitsomme dager for oss voksne, men jobbene våre er sånn, og det er ikke så aktuelt med deltidsstilling for noen av oss (ikke pga økonomi, men pga jobben). Men det går greit, og ettermiddagene blir greie tross endel fritidsaktiviteter for de eldste.
Men jeg syns det må være lov å bli sliten når det går i full fart fra 7 om morgenen til 21 om kvelden.

[Dixie Diner]

Bare når hun har de grusomme "vil ikke"-fasene sine. Noe som egentlig er veldig sjelden. Gleder meg til å få det nye barnet og skal ha enda et etterpå.

[Skilpadda]

Tja. Ja og nei. Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn, men det er innimellom slitsomt at man aldri ikke har barn, for å si det slik. At barnet alltid er der, at man alltid må planlegge rundt hans behov og at noen alltid må være der sammen med ham. Men når jeg blir sliten, er det stort sett ett av to: Enten fordi jeg sitter oppe for lenge om kvelden etter at barnet har lagt seg eller på andre måter insisterer på masse egentid og masse voksentid (kjenner godt igjen det Kirsebær sier), eller fordi jeg bekymrer meg for noe som angår ham. De praktiske tingene opplever jeg sjelden som slitsomme, og det å være sammen med ham er bare slitsomt hvis jeg selv er veldig trøtt. Bekymringene og utfordringene regner jeg med at bare blir større etter hvert som han blir større, sånn sett antar jeg at det på mange måter blir mer slitsomt etter hvert som han blir eldre. Frem til nå har det stort sett vært greit, vil jeg si. (Selv om dagen i dag ikke akkurat har vært det mest lysende eksempelet.)

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Er jeg den eneste som savner å kunne ligge helt stille på en strand, med en bok, og bare slappe av? Eller å dra på storbyferie med min mann, og tråle museumer og bygater, samt sitte oppe til sent på natt og drikke vin?

Strandliv bryr jeg meg ikke om, men å kunne ligge på sofaen med en bok hender det jeg savner. Storbyferie prøver mannen og jeg å få til en gang i året omtrent, og vi gjorde det jo ikke oftere før heller - og å sitte oppe og drikke vin kan jeg da gjøre omtrent like ofte som før, bare jeg planlegger litt.

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Tidligere stakk vi bare ut og spiste på restaurant når vi ble sultne. Nå må vi lage maten selv. Vi må sørge for at han har rene klær, og vi rydder kontinuerlig i lekene hans. Hver for seg er jo ikke dette store greiene. Men summen synes jeg kan være enorm til tider.

Vi stikker gjerne på restaurant med poden hvis vi ikke gidder lage mat, det har vi gjort siden han var - tja - halvannet? Eller kjøper hentesushi, eller innimellom en pizza på hjørnet. (Dessuten er grovbrød med makrell i tomat favorittmiddagen hans, og det lar seg godt kombinere med at vi bestiller takeaway etter at han har sovnet. ) Rene klær må han ha, men det må vi også, så vi vasker uansett klær et par dager i uken. Og rydde gjør vi ufattelig sjelden, og i alle fall ikke noe som ligner kontinuerlig. Vi er veldig late, og det har jo sine ulemper, men på den positive siden er vi flinke til å ikke stresse over ting som faktisk ikke spiller rolle (som om det er strøkent i leiligheten).

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Allikevel savner jeg ham hvis han ikke er her altså. Jeg elsker jo å ha ham rundt meg.

Jeg savner aldri poden, jeg. Jeg synes det er både hyggelig og morsomt å være sammen med ham, og jeg er skrekkelig glad i ham, men om han er hos besteforeldrene eller jeg er bortreist, så savner jeg ham ikke. (Og det er ikke så mye som tyder på at han savner oss, heller.)

[Nelly Nickers]

Jeg syns ikke livet slik det er nå, er spesielt slitsomt. Men så savner jeg ikke å ligge en hel dag på stranda eller dra til storby med gubben, heller.
Da vi var barnløse hadde vi ikke mer energi. Dersom jeg ikke hadde hatt barn, ville jeg brukt mye mer tid på jobben min.

Det det går utover nå, er husarbeidet.
Jeg flesker meg heller på sofaen og slapper av, enn å skrubbe og skure.

[MokkMokk]

Ja, jeg innrømmer gjerne at det tidvis er slitsomt. Vi ønsket oss forsåvidt å få barna tett, men drømte jo ikke om at vi skulle få tre barn i løpet av to år. Iblant har jeg vært så dønn sliten at jeg har grått mine modige tårer og ikke fattet hvordan jeg skulle klare å komme gjennom dagen, kanskje spesielt i perioden da M var hjertesyk og det var mye sykehusinnleggelser. Men også i den vanlige hverdagen har jeg mange ganger vært kjempesliten, og hatt konstant dårlig samvittighet fordi jeg har følt jeg ikke har strukket til verken på jobb eller hjemme. Kan godt understreke at jeg ikke ville vært ungene foruten whatsoever, men det mener jeg bør være unødvendig å påpeke i denne sammenheng.

Nå begynner det å hjelpe litt siden de minste begynner å bli litt større, bare det at de er store nok til å forstå at man må vente på tur og at mamma ikke kan dele seg i tre hjelper mye. Uansett, jeg skammer meg ikke det minste over å erkjenne at tilværelsen som småbarnsforelder tidvis kan være veldig anstrengende. All ære til dem som måtte føle det utelukkende er en dans på roser og lekende lett, men der er altså ikke jeg.

[Benzo]

Jeg synes det er slitsomt med barn, men det er nok mye pga at jeg utfattelig utålmodig.