Synes du det er slitsomt å ha barn?

[Snuppa]

Synes det er kjempeslitsomt jeg. Akkurat i dette øyeblikk ligger tøtta og griner. Vil ikke legge seg, men er stuptrøtt. Ikke hjelper det at jeg sitter der heller. Overtrøtt...
Samtidig så er det såååå mye kos. Sove det kan vi gjøre når vi blir gamle

[Pepper Lemon]

Det er skrevet så mange bra innlegg jeg ønsker å kommentere her, men jeg rekker ikke over alle sammen.

Det er veldig godt å lese at jeg ikke er den eneste som synes det kan være utmattende. Jeg kan verken gjemme meg bak at han har spesielle behov, at jeg er alenemor deler av tiden eller at jeg har spesielt mange barn. Jeg har kun ett, og alt ligger til rette for at ting skal gå på skinner. Jeg har tenkt over dette et par timer nå, og ser at det nok er "tidsklemma" som har en stor del av skylden. Det finnes ingen buffertid. Det er knallhardt kjør fra grytidlig morgen til sent på kvelden. Når guttungen er lagt så er det faktisk opp med pc-en igjen for å jobbe videre. Husarbeid, mathandel og egentid finnes egentlig ikke. Stakkars gutten min, det er jo ikke hans skyld at vi er slitne. Det er nok alt rundt som gjør at det blir litt mye.

[Mandino]

Joda, jeg blir sliten av å være mamma, men på en god måte i forhold til andre ting som gjør meg sliten.

Da jeg hadde ett barn føler jeg det var mere lov å være sliten enn nå som jeg har to - utrolig nok. Da jeg nevnte til en bekjent at jeg var litt sliten, fikk jeg tilbake "Du har selv valgt å få to tette". Ja, jeg har selv valgt dette og jeg angrer aldri, men det må da være lov å bli sliten innimellom.

[Tussa]

Eg syns element ved det å ha barn er slitsomt. Rotete hus, leverposteibrødskiver under kjøkkenbordet, flekkar på speil, det å stå tidlig opp, det å prøve vere tålmodig og det å ha det store ANSVARET.

For at eg i det heile tatt skal klare livet som tobarnsmor, jobbar eg 75 % i tunus mens ungane har full barnehageplass. Det betyr at eg får sove lenge innimellom, eg får handla i fred og ro og eg får vaska litt klær.

Monsoon, du ska ha ros for en ærlig og naken tråd.

[Trixie]

Tja, jo av og til. Men det er mest alt det som skal/bør gjøres ¨på kort tid som er slitsomt, eller når trassen slår ut i full blomst.
Akkurat nå er det en smule ekstra, jeg er(forløpig, bank i bordet!) gravid med tvillinger, alenemor, snart samboer med kjæresten og vi er i disse dager igang med å ferdigstille huset vårt, dvs lange dager med gulv og vegg, lister og foringer. Rørleggere og elektrikkere som aldri kommer når de skal. SUKK!!!!
Men alt ordner seg, og jeg gleder meg til å komme i hus, nå har vi 60 kvm, også får vi 160 kvm.

Men joda, det er jo hektisk.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg savner aldri poden, jeg. Jeg synes det er både hyggelig og morsomt å være sammen med ham, og jeg er skrekkelig glad i ham, men om han er hos besteforeldrene eller jeg er bortreist, så savner jeg ham ikke. (Og det er ikke så mye som tyder på at han savner oss, heller.)

Ikke noe å rødme for det. Jeg savner ikke mine heller, syns det er nydelig når de er borte. Det er like nydelig å ha dem her, men jeg har ikke helt forstått det at man må savne ungene med en gang de går ut døren.

[Tussa]

Eg kjenne forøvrig på det å kunne differensiere stresset. En ting er dei fysiske tinga med rotete hus, lite søvn og mas. Eit anna, og for meg det mest slitsomme elementet, er i dei periodene eg er mentalt sliten av ansvaret, mangel på egentid og rolleforvirring.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Eg kjenne forøvrig på det å kunne differensiere stresset. En ting er dei fysiske tinga med rotete hus, lite søvn og mas. Eit anna, og for meg det mest slitsomme elementet, er i dei periodene eg er mentalt sliten av ansvaret, mangel på egentid og rolleforvirring.

Det er det siste elementet som gjør meg mest sliten.

Det kunne vært interessant å vite om vi som synes det er tidvis slitsomt med barn også har introverte personligheter

[Tussa]

Karamell, godt poeng!

[konemor]

Nei jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn. Selv med 3 barn i ulike aldere, nattevaktsjobbing osv. Det jeg synes er slitsomt er TRASSEN. 3 åringen som ikke vil i barnehagen, ikke vil legge seg og ikke ville skifte bleie (da han brukte det).
At det kan være hektisk og travle dager er helt greit, men det at alt skulle være en kamp syntes jeg til tider var slitsomt (trassen begynner heldigvis å avta). Iallefall når mann er trøtt og sliten etter nattevakt og sovet for lite.

[Sitron]

<--- extrovert på alle tester.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av konemor, her.

Det jeg synes er slitsomt er TRASSEN. 3 åringen som ikke vil i barnehagen, ikke vil legge seg og ikke ville skifte bleie (da han brukte det).

Jeg har vært utrolig heldig der. Kun førstemann har trasset, bank i bordet, og overskuddet var helt klart annerledes den gang.

[malena]

Det er krevende å ha barn, og det er det stort sett hele tiden, synes jeg.

Sliten blir jeg av hyling og skriking (lillebror er veggen til å hyle og skrike for tiden), krangling og intens masing. Jeg blir helt utmattet når ungene holder det gående utover kvelden og ikke vil sovne.
Og så blir jeg sliten av å ha det rotete rundt meg. Og det hender jo fra tid til annen…

[Nessie]

Ja. Jeg synes det er slitsomt jeg og..

Jeg har jo kun ett barn, er dog gravid nå. Men fant det slitsomt før det og.
Jeg tror det har mye med personlighet, energi og overskudd å gjøre. Og helse kanskje?

Jeg har hatt litt skranglende helse de siste åra, noe som fører til at jeg tåler lite. Og det kombinert med en unge som er høylytt, aktiv og krevende - sliter meg ut.

Men det er jo også en av grunnene til at jeg nå ER sikker på at 2 barn er nok. Jeg kjenner mine egne (våre) begrensninger, og tar følgene av det. Jeg kunne aldri sett for meg selv som 5 barnsmor.

Det har nok også noe med at jeg er ganske sosial av meg, og må være ganske mye "Gunhild" og ikke bare "mamma". Det vil si en del tid for meg selv, sosialt samvær med venner etc etc.

Men når det er sagt så er det vel ingen som gir meg så mye som Hannah heller

Forøvrig kan vi ikke skylde på tidsklemma føler jeg, vi jobber begge "dagjobber", og er stort sett hjemme innen 16 hver dag. Lite kveldsjobbing, og fri hver helg.

[Harriet Vane]

Jeg synes det er greit, jeg. Det krever noe mer planlegging innimellom og av og til kan det være krevende å få til alt på en gang, sånn som innspurt på hovedfag, veldig hektiske jobbperioder og sånn, men da er de andre tingene som er krevende, ikke ungen. Jeg har en mann som gjør det han skal og et rolig greit barn, samt at jeg har vaskehjelp og evne til å drite i hvor rent&pent det burde være før jeg trives eller inviterer folk. I tillegg har jeg 5 yngre søsken og er vant til barn. Og tenker at barn er en del av familien og livet og hendelsene, at de skal ses ikke betyr at verden skal dreie seg rundt dem 24/7. Jeg legger listen lavt på fritidsaktiviteter både for meg og ungen så vi ikke skal slite oss ut, og styrer minst mulig. Jeg er ikke så styrete av meg, og synes det ser ut til at de som styrer mye har det mer slitsomt...? Kanskje jeg tar feil, men lave skuldre og å inkludere ungene i det man gjør funker i hvertfall for meg. Og så sover jeg om natten og da er alt mye lettere. Hvis man ikke får sove er alt tungt.

Det er slitsomt å være voksen noen ganger, synes jeg. Det å ha barn er en del av det å være voksen. Men jeg synes noen ganger det er slitsomt å pusse opp, eie bil, administrere økonomi, prioritere riktig, gjøre rette karrierevalg, ha bare en mann, spise sunt, trene, ikke få rynker, ikke bli tjukk, lese aviser, være klok, huske potteplantene, stryke, pusse sølv eller rydde i boden osv. Det var mye lettere for ti år siden da Mandarin og jeg hang på Garage og lurte på om vi skulle gå på fylle til kl. 0330 dagen etter eller helt til 0600...

Mne jeg liker voksenlivet også. Og å ha en mann, leilighet, penger til regninger og levende potteplanter, være passe og sunn og være oppdatert. Om dere skjønner. :uklar:

[Esme]

Jeg har bare ett barn så jeg synes ikke det er slitsomt. Mer kjedelig egentlig, det har blitt så mange flere timer i døgnet hvor jeg må gjøre fornuftige ting og jeg liker aller helst å sitte og skravle på kafé eller lese bøker eller holde på med de forskjellige prosjektene mine.

Men jeg har blitt alle barnløse venners trøst da, jeg som synes det er litt oppskrytt å få barn. Nå klarer jeg meg ikke uten sønnen min, og han er det kjæreste jeg har, men om jeg ikke hadde fått ham noen gang og ikke visst om ham, så hadde jeg hatt det vel så bra.

[Karamell]

Jeg styrer veldig lite og er god venn med hybelkaninene Det er mangelen på alenetid som sliter. Dersom guttene hadde hatt glede av hverandre fremfor å være som hund og katt så hadde ettermiddagene og helgene vært litt mer avslappende.

[Harriet Vane]

ENTP her.

Jeg er veldig som Esme.




Jeg kunne aldri ha sagt en setning som at mann og barn er livet mitt. Jeg er nok altfor selvsentrert til det. Vi deler liv, er en del av hverandres liv, men at de er mitt liv? Nix.

[emm]

Innimellom synes jeg det er slitsomt å ha familie jeg Jeg kan ikke skylde veldig på å bli sliten av jentene eller mannen, men hele konseptet familie. Man må forholde seg til andre hele tiden, ikke bare på jobb. Man har ufattelig mye ansvar (ja, jeg er ikke glad i å ha for mye av det), og man må være så voksen
Slik føler jeg det innimellom, men ikke så lenge av gangen, jeg er tross alt godt voksen og ser at livet ville vært ufattelig tomt og trist hvis jeg ikke hadde jentene og mannen rundt meg.

[Bluen]

Drister meg til å svare med min begrensede erfaring som mor også - Liv blir straks ett år. Så langt synes jeg det har blitt enklere og bedre dag for dag. Den første perioden med kolikktendenser, alvorlig sykdom i familien, mye ufrivillig flytting etc. var veldig slitsom, det må jeg bare innrømme. De andre faktorene hadde vært enklere å takle om vi ikke hadde hatt et illskrikende barn som ikke ville sove. Etter at Liv i sommer begynte å legge seg til normal tid (kl. 20 i stedet for kl. 01) og etter hvert sov lengre økter enn 3 timer om natta, har jeg fått et helt nytt liv. Og det er langt bedre enn livet jeg hadde som ufrivillg barnløs! Nå har jeg flere blanke timer hver kveld som jeg kan bruke som jeg selv ønsker - det er nesten ikke til å tro. Søvn har nok stor betydning, ja (selv om jeg aldri greier å legge meg).

Vi var ganske voksne da vi ble foreldre (33), og jeg tror ikke alderen i seg selv spiller så mye inn. Jeg ble ikke akkurat tatt på senga da jeg oppdaget at det var slitsomt de første månedene - det har jeg alltid vært klar over. Akkurat nå er jeg strålende fornøyd med morstilværelsen. Litt dårlig samvittighet har jeg for å innrømme det, men min mentale helse har blitt særdeles mye bedre etter at jeg begynte å jobbe igjen. Jeg takler dårlig å gå hjemme, og heller ikke det var noe nytt som mammatilværelsen brakte med seg. Nå gjenstår det å se hvor sliten jeg blir når pappapermisjonen er over og barnehagehverdagen innhenter oss om en måned.