Jeg innrømmer det - jeg får litt hetta av en del mammaer

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av AnnKi, her.

Jeg er ikke den som skriker og gauler, og har jeg tid så venter jeg til han er klar. Ved henting i barnehagen lar jeg han gjøre seg ferdig med det han driver med (som oftest løper han jo rett i armene mine og vil være med meg). Jeg gir klare beskjeder, selv om jeg ikke hever stemmen (kroppsspråk er mer effektivt syns jeg). Jeg har mine kampsaker der jeg setter foten ned, men jeg passer på ikke gjøre for mange saker til en kamp.

- Etter to advarlser er det nok!
- Dersom noen slår, sparker, biter ol reageres det!
- Jeg bortforklarer ikke min sønn sine handlinger.

Men:

- Enkelte dager kan jeg sitte meg ned på en benk å vente til min sønn er ferdig å leke før vi kjører hjem.
- Det er sjelden jeg hever stemmen min, men den er autoritær.
- Jeg overser handlinger der jeg ikke vil ta opp en kamp.
- Dersom vi har tid lar jeg ofte trollet få bestemme når/hva/hvor
(dersom vi ikke har tid bestemmer jeg).

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i.

Denne tråden har også fått meg til å tenke at om noen v dere hadde observert meg i bringesituasjonen i barnehagen i en periode for noen uker siden, ville dere oppfattet meg som en silkestemmemamma dere hadde fått hetta av.

Jeg føyde storebror i ett og alt. Jeg bar han inn fra bilen (lillebror måtte gå), og måtte ta en ekstra tur for å hente alt stashet jeg ikke fikk med meg i første runde fordi storebror skulle bæres. Jeg kledde av han (selv om han kan det selv) og tok på han tøflene.

WHY??
Hyles det sikkert unisont i de FP'ske hjem.

Jo- det hadde nemlig nettopp gått opp et lys for meg. I seneste laget, vel og merke.
I ukene forut for denne silkestemmemammaoppførselen, var det nemlig innkjøring for lillebror i barnehagen. Og Lillebror er en kar som tar plass. STOR plass. Og storebror er en kar som tar liten plass. Han er flink, han er hjelpsom han er hensynsfull. Og dette dro vi - i en slags bevisstløs tilstand- altfor mye veksel på. For kunne han ikke bare vente litt, så lillebror kunne hjelpes først? Og kunne han ikke bare hjelpe lillebor med ditt? Og datt? Og var det ikke GØY at lillebror skulle begynne i barnehagen? Og skjønte han ikke at mamma måtte sitte ved siden av lillebror,ikke han, under frokosten i bhagen - han var jo ny, og trengte mamma der.

For oss var det jo bare snakk om en kort innkjøringsperiode, og vi var slett ikke vare nok på økende sårhet og fortvilelse hos den store, flinke, hjelpsomme storebroren.

Og plutselig sa det pang. (Heldigvis, sånn i etterpåklokskapens lys.)
Storebor ville ikke være flink og hjelpsom. Han skapte seg etter alle kunstens regler om morgenen. Nektet å kle på seg, nektet å gå ut i bilen, for matboksen ble lagt ned i sekken på feil måte. Han skulle kles på - og det før lillebror. han skulle bæres ut i bilen og han skulle dulles med.

Jeg reagerte med å være fast og tydelig. Han var stor nok til å kle på seg selv, og om han ikke skyndet seg nå, så kom mamma til å komme for sent til jobben ( og det gjorde mamma - dag på dag). Men det ga han blaffen i,gitt.
Vi skjønte ingenting - og var rørende enige i at det bare var om å gjøre å holde en fast og tydelig linje. Ikke la seg dupere av fireåringen. Ikke gi etter, ikke finne seg i slikt tull.
Men det ble ikke bedre. Bare verre.

Så kom jeg endelig på den brilliante idéen å lese "Ditt kompetente barn " på nytt. Og DA gikk det et lys opp for mor - og far- i heimen.

Det var en protest. Han lurte rett og slett på om vi var like glad i han som lillebror - og ville teste dette. Var vi villige til å strekke oss for han også - ikke bare lillebror?

Og sannelig tok det ikke lange stunden med dulling og påkledning og bæring om morgenen, før han ikke gadd DET lenger...
Nå er alt som før - og storebror er sitt selvstendige jeg igjen.

Jeg ser sikker på at jeg fikk noen skjeve blikk i silkestemmeperioden.
Men det får heller være.
Jeg er UTROLIG glad for at jeg skjønte denne (i etterkant åpenbare) sammenhengen, og fant en løsning på det.

Livet med barn er like mangslungent og fyllt av nyanser som alt annet.
Lurt å ha i bakhodet, det også.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

- kjefter på ungene sine mens andre hører på
- truer ("hvis du ikke er snill nå så får du ikke feire lillesøsters bursdag men må sitte alene på rommet uten kake")
- ved henting i barnehagen bare sier "kom nå" og når barnet som er midt i en lek spør "hvorfor det" svarer morskt "fordi jeg sier det!"
- kjefter på barnet fordi det gråter når det blir kjeftet på

Og disse har jeg sett mange flere av enn den tidligere nevnte kategorien. Det er mulig disse forbereder barna sine på "den virkelige verden", men den verdenen vet jeg ikke om jeg vil være i...

Jeg og min mann har litt ulikt syn på barneoppdragelse... og dette skaper litt konflikter i heimen

[Karamell]

Jeg vet om et par sånne i jobbsammenheng. Dama bruker evigheter på å få sønnen hjem fra SFO. "Vil du ikke? Mamma sitter i gangen å venter på deg med silkestemmen sin" Og "Har du hatt det fælt på skolen i dag, lille venn?"

[Karamell]

Men strengt og bestemt er jo ikke slik disse mødrene snakker (slik jeg oppfatter HI).

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Men stengt og bestemt er jo ikke slik disse mødrene snakker (slik jeg oppfatter HI).

Nei silkestemme er ikke det jeg forbinder med å snakke strengt og bestemt.

[jane]

Opprinnelig lagt inn av sjuggerpløm, her.

Nei silkestemme er ikke det jeg forbinder med å snakke strengt og bestemt.

Men jeg tenkte ikke på det med silkestemme. Jeg tenkte på det punktet der det står at hovedinnlegger irriterer seg over mammaer som snakker tyst, og aldri snakker høyt.

[Harriet Vane]

Jeg får hetta av pushemammaer som dytter sin unge fremst i barnekoret, føyser unna andre unger i Luciatoget, so drar med unger før de er klar for det på teater eller andre ting så ungen skriker og har det kjipt, mødre som drasser med ungene på altfor mange aktiviteter før de er modne og motiverte, mødre som sier nei, nei, nei, ja eller skal forhandle om alt.

Jeg misliker altså de som ikke lærer ungene fellesskap og empati og de som er så patetiske at de lever gjennom ungene. Og dem som lar ungene bestemme alt og ikke slutter å spørre ungene om ting de egentlig bare vil ha ett svar på. Vil du hjem nå?
Og de som foran andre roter til og underminerer den stakkars partneren sin som forsøker å sette grenser, ved å markere seg som "pappas regler gjelder ikke, jeg er nemlig snille kule-mamma som ikke vil ha konflikter, som er det jeg oppfatter av barnets reaksjon nei og grensesetting"

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men det kan jo faktisk hende at enkelte mammaers personlighet bare er sånn.

Ja, det finnes mennesker som er utrolig avbalanserte og ikke har noen store svingninger i humøret (høres deilig ut, igrunnen).
Men jeg forsto det slik at HI tenker på en tilgjort, snill og søt stemme.

At folk er genuint avslappede og snille er ikke meg i mot!

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg får hetta av pushemammaer som dytter sin unge fremst i barnekoret, føyser unna andre unger i Luciatoget, so drar med unger før de er klar for det på teater eller andre ting så ungen skriker og har det kjipt, mødre som drasser med ungene på altfor mange aktiviteter før de er modne og motiverte, mødre som sier nei, nei, nei, ja eller skal forhandle om alt.

Jeg misliker altså de som ikke lærer ungene fellesskap og empati og de som er så patetiske at de lever gjennom ungene. Og dem som lar ungene bestemme alt og ikke slutter å spørre ungene om ting de egentlig bare vil ha ett svar på. Vil du hjem nå?
Og de som foran andre roter til og underminerer den stakkars partneren sin som forsøker å sette grenser, ved å markere seg som "pappas regler gjelder ikke, jeg er nemlig snille kule-mamma som ikke vil ha konflikter, som er det jeg oppfatter av barnets reaksjon nei og grensesetting"

Godt sagt, Mim!
(Spesielt pushemammaer får jeg frysninger av...)

[Bergensis]

Eg skulle gjerne hatt meir tolmodighet, men av og til ser eg at uendelege mengder med tålmodighet og forståelse ikkje nødvendigvis fører til noko godt. Lenge beundra eg ei mor i barnehagen for hennar evne til å snakke roleg, lavmelt og rasjonelt til barnet. Ho mista aldri fatningen, og eg var rimeleg nær på å miste fatningen på hennar vegner nokon ganger. Men no ser eg jo at dette barnet overhovudet ikkje respekterer grenser, verken i forhold til andre barn eller i forhold til vaksne.

...

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg får hetta av pushemammaer som dytter sin unge fremst i barnekoret, føyser unna andre unger i Luciatoget, so drar med unger før de er klar for det på teater eller andre ting så ungen skriker og har det kjipt, mødre som drasser med ungene på altfor mange aktiviteter før de er modne og motiverte, mødre som sier nei, nei, nei, ja eller skal forhandle om alt.

Jeg misliker altså de som ikke lærer ungene fellesskap og empati og de som er så patetiske at de lever gjennom ungene. Og dem som lar ungene bestemme alt og ikke slutter å spørre ungene om ting de egentlig bare vil ha ett svar på. Vil du hjem nå?
Og de som foran andre roter til og underminerer den stakkars partneren sin som forsøker å sette grenser, ved å markere seg som "pappas regler gjelder ikke, jeg er nemlig snille kule-mamma som ikke vil ha konflikter, som er det jeg oppfatter av barnets reaksjon nei og grensesetting"

Bra poenger det også!
Dette får jeg også fnatt av.

[Olympia]

Dere får alle hetta av meg. Kjenner meg igjen i opptil flere av punktene. Gjør vi ikke alle det? :ærlig dårlig mor TM:

[Balanse]

Jeg får hetta av mammaer og pappaer som tror de vet alt om andre basert på å se dem i enkeltsituasjoner. Jeg får hetta av folk som tror det bare finnes en forklaring på hvorfor noen oppfører seg slik eller sånn. Jeg irriterer meg over folk som jakter på noe å irritere seg over.

(Men jeg er en av sistnevnte også, et par dager i måneden.)

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Balansekunstneren, her.

Jeg får hetta av mammaer og pappaer som tror de vet alt om andre basert på å se dem i enkeltsituasjoner. Jeg får hetta av folk som tror det bare finnes en forklaring på hvorfor noen oppfører seg slik eller sånn. Jeg irriterer meg over folk som jakter på noe å irritere seg over.

(Men jeg er en av sistnevnte også, et par dager i måneden.)

Selv om jeg akkurat har signert utblåsningen til Mim, og dermed befinner meg i glasshus, må jeg bare si meg veldig enig i dette.

Det hender da stadig at irritasjonen popper fram i følelsesregisteret mitt - men folk som jakter på noe å irritere seg over, irriterer meg også. Veldig.

[Tinka]

Opprinnelig lagt inn av Balansekunstneren, her.

Jeg får hetta av mammaer og pappaer som tror de vet alt om andre basert på å se dem i enkeltsituasjoner. Jeg får hetta av folk som tror det bare finnes en forklaring på hvorfor noen oppfører seg slik eller sånn. Jeg irriterer meg over folk som jakter på noe å irritere seg over.

Signerer denne.

[gullet]

det er ikke meg!

Når foreldrenes måte å håndtere sine barn på går utover grenser og oppdragelse er det grunn til å ergre seg.
Det nytter ikke å puse med sønnen når han kaster stein i hodet på kompisen; "Du skjønner, han er så sterk"

Å være bestemt og bruke stemmen, som jeg også gjør overfor andre mennesker, er jo en selvfølge.

[Jessica]

Jeg er heldigvis ikke en sånn mamma. Jeg tror disse mammaene ikke skjønner hva de egentlig gjør.... Vi skal forberede våre barn for "verden". De blir ikke behandlet slik ute i den virkelige verden.

Også enig med Mim. Det finns en del av den typen. Fler kanskje av de enn de som Pelen nevner.

Flere mammastereotypier???

[turi]

Og mamma`r som snakker med babystemme til barn som ikke er babyer, da får jeg hetta!

Nå ble jeg faktisk snakket til av en butikkdame for en stund siden, som snakket med babystemme, det var hakket før jeg fikk utestemme...

[Tøtto]

Jeg synes det er viktig at barna lærer å kjenne foreldrene sine. Jeg er meg selv når jeg snakker med barnet mitt, og hun vet hvor mine grenser går.

Vi har heldigvis ikke noen av dem som beskrives her i vår omgangskrets. Men hadde jeg sett en sånn mamma i barnehagen hadde jeg nok tenkt at hun bare var redd for å snakke til barnet sitt foran andre.

[Line*]

Jeg synes ikke man skal irettesette barnet sitt med andre tilstede.
Jeg tok mine vekk fra situasjonen, irettesatte dem, og de gikk tilbake å ba om unnskyldning. (Om det var nødvendig utfra situasjonen).
Jeg mener det er nedverdigende å få "kjeft" foran andre. men å få beskjed om å "bli med her en tur", for så å få lynklare beskjeder under 4 øyne, mener jeg er den rette måten å irettesette barn på.
Hjemme som borte.

Ellers mener jeg at det som beskrives her, som man irriterer seg over, er gode beskrivelser på omsorgsvikt og mangel på grensesetting.
Stakkars barn som ikke får trygge, klare beskjeder.

[bloma]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg synes ikke man skal irettesette barnet sitt med andre tilstede.
Jeg tok mine vekk fra situasjonen, irettesatte dem, og de gikk tilbake å ba om unnskyldning. (Om det var nødvendig utfra situasjonen).
Jeg mener det er nedverdigende å få "kjeft" foran andre. men å få beskjed om å "bli med her en tur", for så å få lynklare beskjeder under 4 øyne, mener jeg er den rette måten å irettesette barn på.
Hjemme som borte.

Ellers mener jeg at det som beskrives her, som man irriterer seg over, er gode beskrivelser på omsorgsvikt og mangel på grensesetting.
Stakkars barn som ikke får trygge, klare beskjeder.

Er helt enig med deg her.

På den annen side, sånne mødre som HI beskriver, oppfatter jeg som utrolige skumle. Jeg føler det blir noe psykopatisk over dem.
Akkurat som om noe er alvorlig galt i samspillet mor-barn, og de må lage et skuespill når de er sammen med andre voksne, så de ikke skal skjønne hvordan den egentlige oppførselen er.
Får alltid en følelse av at sånne mammaer denger ungene så fort de lukker døra hjemme.