Jeg innrømmer det - jeg får litt hetta av en del mammaer

[jane]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Mammaene som snakker ganske tyst, aldri høyt til barna sine.

Hva mener du med tyst da? Og hva menes med høyt? Jeg kan ikke akkurat si at jeg bruker å snakke spesielt høyt, men jeg hvisker jo ikke når jeg snakker heller da.

Men altså, siden jeg ikke snakker høyt til ungene, så kan det jo godt tenkes at jeg er ei sånn irriterendes mor.

Bør man snakke høyt til unger liksom?

[goldnugget]

Det er en sånn mamma på svømmingen til tulla. Tulla spurte meg sist hvorfor de hvisket hele tiden - og spurte dem også........

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av jane, her.

Hva mener du med tyst da? Og hva menes med høyt? Jeg kan ikke akkurat si at jeg bruker å snakke spesielt høyt, men jeg hvisker jo ikke når jeg snakker heller da.

Men altså, siden jeg ikke snakker høyt til ungene, så kan det jo godt tenkes at jeg er ei sånn irriterendes mor.

Bør man snakke høyt til unger liksom?

Det lurte jeg også på.

Og forøvrig har vi en slik pappa i vennegjengen!

[Pebbles]

Jeg synes absolutt at man skal vise personligheten sin og ikke gjemme bort alle følelser og sinnstemninger bak en silkestemme overfor barnet sitt.

Men jeg er mot kjefting og skriking. Jeg kan ikke fordra det. Og de gangene jeg har mistet besinnelsen selv, har jeg skammet meg inderlig etterpå - og bedt om unnskyldning.

Man kan og skal være tydelig og fast når situsajonen krever det - men skriking? Og kjefting?

Det skal man holde seg for god til både overfor barn og voksne

[Lykken]

Hæ, hva mener du med ikke kjefte? Jeg kjefter da på ungene hvis de har gjort noe galt. Derimot skriker jeg ikke ubehersket eller høylytt ute blant folk. Det kan skje at jeg mister tålmodighet hjemme, det er vel normalt, vi er vel ingen overmennesker.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg synes absolutt at man skal vise personligheten sin og ikke gjemme bort alle følelser og sinnstemninger bak en silkestemme overfor barnet sitt.

Men det kan jo faktisk hende at enkelte mammaers personlighet bare er sånn.

Opprinnelig lagt inn av jane, her.

Hva mener du med tyst da? Og hva menes med høyt? Jeg kan ikke akkurat si at jeg bruker å snakke spesielt høyt, men jeg hvisker jo ikke når jeg snakker heller da.

Men altså, siden jeg ikke snakker høyt til ungene, så kan det jo godt tenkes at jeg er ei sånn irriterendes mor.

Bør man snakke høyt til unger liksom?

Jeg tror ikke hun mener at man skal rope til barna sine hele tiden. DEt hun mener slik jeg tolker det, er at disse mammaene aldri viser at de blir sinte, at de aldri hever stemmen overfor barna sine i situasjoner der det er ganske naturlig osv.
Jeg kan i hvert fall fortelle at jeg IKKE er en sånn mamma. Jeg BRØLER til og med av og til. Skikkelig pedagog_empatisk_supermamma!!
Hadde jeg snakket til sønnen min med silkestemme tror jeg faktisk han hadde blitt skikkelig skeptisk.

[jane]

Opprinnelig lagt inn av sjuggerpløm, her.

Jeg tror ikke hun mener at man skal rope til barna sine hele tiden. DEt hun mener slik jeg tolker det, er at disse mammaene aldri viser at de blir sinte, at de aldri hever stemmen overfor barna sine i situasjoner der det er ganske naturlig osv.
Jeg kan i hvert fall fortelle at jeg IKKE er en sånn mamma. Jeg BRØLER til og med av og til. Skikkelig pedagog_empatisk_supermamma!!
Hadde jeg snakket til sønnen min med silkestemme tror jeg faktisk han hadde blitt skikkelig skeptisk.

Jeg skjønte at hun mente at man ikke skal rope hele tiden.

Jeg bare synes det er litt rart at man må brøle og kjefte for å vise ugnene sine at man er sint. Jeg klarer det helt fint ved å snakke strengt og bestemt.

[HSJ73]

Skjønner hva du mener. Sånne mammaer får jeg lyst til å klype litt, sjekke om det er noe krutt å hente, liksom.