Om å vise empati for barnet sitt

[Dronningen]

Jeg ser an reaksjonen hos barnet jeg. Har egentlig aldri sett på dette som et reelt problem. Får de vondt og gråter så trøster vi. Barnet definerer på en måte behovet litt selv. Det er ikke jeg som skal bestemme hva de føler spontant (selv om jeg selvsagt vet at jeg kan gjøre ting verre enn de er. Det er ikke det jeg mener her.)

Hvis de slår seg og/eller blir redde (noe som gjerne skjer samtidig), så trenger de av og til litt støtte. Man kan blåse litt, si at man forsto at det var vondt, og at det går nok snart over. Evt. tulle litt etterpå, sånn at tårene blir til smil. Spesielt storesøster er som regel enten eller. Nå har de ikke så mye tid til å "late som" i leken sin, så enten trenger de meg eller så trenger de meg ikke.

Og selv når gjør noe de ikke burde, hopper der de ikke har lov eller klatrer på farlige steder, så kan jo det å slå seg gjøre like vondt. Har derfor sluttet litt med ørten formaninger når uhellet er ute. På samme måte som jeg selv ikke vil høre "hva sa jeg" når jeg slår meg. Da blir jeg direkte sint. Vondt er vondt når det er vondt, samme f*** om det var min egen skyld.

Generelt synes jeg vel det er godt å kunne trøste jeg. Å raskt kunne snu gråt til latter. Flytte fokus. Tror ikke de tar skade av det, slik vi praktiserer det. Det er ikke mye sutring, og hvis det er det så er det gjerne knyttet til sykdom eller trøtthet, og da kan jo bare det å roe ned og kose litt, forklare at nå er ting dumt fordi du er så trøtt, snu om litt på tilværelsen.