Myter om barnevernet hindrer familier og barn i å få hjelp

[Harriet Vane]

Go\jenta: De kuttes stadig i trange budsjetter. Det er for liten kapasitet, slik jeg ser det. Krevende ungdommer som skulle vært hjulpet for lenge siden binder opp midler som kunne hjulpet mange små barn og familiene deres, institusjonsplassene koster det hvite ut av øyet, og igjen: med mer hjelp mye før og flere fosterhjem ville det vært unødvendig med mange av institusjonsplassene for ungdommene. Det trengs en solid satsing på dette feltet, ikke minst er det god samfunnsøkonomi på sikt: bruk mange penger på de små, og spar store penger siden. det er bedre å bruke en mill på en småbarnsfamilie, enn å bruke 3 mill i året på en institusjonsunge, for ikke å snakke om kostnadene ved at dette blir mennesker som ikke makter å tautdanning, trenger sosialhjelp, ikke bidrar til verdiskapning og trenger mer legehjelp pga dårligere helse.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Les debattinnlegget fra barnevernsbarn og tidligere barnvernsbarn i Aftenposten (fant ikke på nett) i dag. De spør hvorfor ikke barnevernet kan gripe tidligere inn, altså FØR barna er så skadet som det de ofte er. "Må barna være helt ødelagt før de får hjelp?" Jeg er enig med dem, men dette fordrer altså at helsestasjoner, barnehager, skoler, naboer, andre voksne er mer aktive, følger mer opp og melder mer bekymring for flere oftere. At det må bli mer oppfølging av alle foreldre og familier, at unger ses ogtas påalvor i fht sine behov på en annen måte enn nå.

Kanskje vi må legge bak oss at barneoppdragelse er en privatsak,vi oppdrar tross alt samfunnsmedlemmer. Og kanskje vi må slutte å koble ære/fasade til barenoppdragelsen, men heller være ydmyke for innspill, råd og hjelp?

Fremstiller du ikke det litt enkelt nå? Du snakker om de klare, "typiske" omsorgssvikt-tilfellene hvor det ikke er noen tvil om at her må noen gripe inn, altså grov omsorgssvikt. Hva med tilfellene som befinner seg i grenseland, som ikke er så opplagte og typiske eller lett å sette fingeren på? Jeg regner med at barnevernet har en stor utfordring når det gjelder vurdering av enkeltsaker.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Fremstiller du ikke det litt enkelt nå? Du snakker om de klare, "typiske" omsorgssvikt-tilfellene hvor det ikke er noen tvil om at her må noen gripe inn, altså grov omsorgssvikt. Hva med tilfellene som befinner seg i grenseland, som ikke er så opplagte og typiske eller lett å sette fingeren på? Jeg regner med at barnevernet har en stor utfordring når det gjelder vurdering av enkeltsaker.

De har ikke penger til å engang vurdere grenseland-tilfellene slik det er nå, og det burde de hatt. Det er mange som sikkert hadde hatt behov for avlasting/rådgivning/samtaler i perioder/enkelttilfeller.

[kie]

I tillegg er en del av barnevernets arbeid basert på frivillighet fra foreldrenes side. Jeg tror ikke løsningen nødvendigvis er mer tvang, men at vi og gruppen "oss" gjør vårt for at det ikke skal være så innmari stigmatiserende å gå inn i et samarbeid med barnevernet.

Som tidligere nevnt: Jeg ble veldig gledelig overrasket da jeg så at barnevernet ble omtalt som en aktuell instans helt på linje med trygdekontor, PPT etc. på et forum for foreldre til "bokstavbarn". Det virket ikke som om det var mer skambelagt enn å søke om å motta hjelpestønad. Kanskje fordi det der var mange som hadde god erfaring med barnevernet som samarbeidspartner i en slik situasjon og turte å vise at også helt vanlige, normalt utrustede foreldre kunne trenge hjelp av barnevernet når utfordringene ble unormalt store.

Jeg tror at man istedet for å snakke bare ovenifra og ned om hva barnevernet bør gjøre med "de andre" så kan mye gjøres ved at man jobber litt med seg selv og de signalene man selv sender ut. Anerkjenne at mange foreldre som samarbeider med barnevernet om sine barn er normalt gode foreldre. Jobbe litt med egne tanker om frykt, skam og nederlag.

For det er virkelig ikke mye troverdig når noen som selv skjelver i buksene av tanken på noe skal overbevise andre om at det slett ikke er farlig og stigmatiserende.

Man snakker om økt involvering utenfra og hvor bra det er, samtidig som man selv stritter imot med nebb og klør for at det også skal gjelde en selv. Fordi man selvsagt ikke trenger det. Jeg tror problemet for mange er at de ikke identifiserer seg med "de andre" og "de som trenger det". Blant annet på grunn av det bildet som skapes av hvem "de andre" er. Jeg tror mange vil kunne rope ut om mer involvering fra barnevernet for "de andre", men stille seg helt uforstående til det dersom barnevernet så mye som nærmer seg deres eget barn. Derfor tror jeg vi alle egentlig kunne hatt godt av å få nyansert bildet litt om hvor godt eller dårlig fungerende de som tar imot hjelp, særlig på det frivillige nivået, er. Det gjelder spesielt de av oss som gjennom jobb eller andre situasjoner kanskje mest har sett de virkelig alvorlige tilfellene.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

De har ikke penger til å engang vurdere grenseland-tilfellene slik det er nå, og det burde de hatt. Det er mange som sikkert hadde hatt behov for avlasting/rådgivning/samtaler i perioder/enkelttilfeller.

Det varierer veldig fra kommune til kommune, har jeg inntrykk av.

I vår kommune blir som regel alt undersøkt. Muligens fordi barnevernet også er flinke til å viderehenvise de som har rettigheter fra andre instanser?

Andre steder vet jeg at traumatiserte eks-barnesoldater ikke får hjelp selv om skole og andre har sendt bekymringsmeldinger til både barnevern og PPT.

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

He he, jeg skjønner hva du mener.
Jeg har lest endel slike historier jeg også, og har ingen tro på at det er riktig så ille som det kan se ut til på enkelte fora.

Men jeg kan også forstå den andre siden av saken, da jeg faktisk har en god venn som selv gikk til sin kommunes barnevern for å få hjelp til avlastning på sine to sønner.
Mor slet med depresjoner, far tok seg av henne, sønnene og jobben sin og begge ble tilslutt så utslitte og opprådde at de bestemte seg for å søke hjelp.
Det førte ikke til noe annet enn full utredning fra barnevernets side, der de stilte spørsmål ved parets egnethet som foreldre og om det ville vært best å ta fra dem barna.
Det gjorde ikke akkurat underverker for morens depresjoner heller.
Men de fikk lite tilbud om konkret hjelp og veiledning, som de hadde bedt om.
Da saken endelig ble lagt til hvile - etter lange runder med papirer hit og dit og undersøkelser i alle retninger - fikk far til avskjedshilsen at "Du skal bare komme igjen om dere trenger hjelp til noe".
Far svarte litt syrlig at om de følte de trengte hjelp igjen, var han helt sikker på at han ville prøve alle andre muligheter før han gikk til barnevernet.

Jeg tror det jeg prøver å si, er at noen avdelinger av barnevernet kanskje er litt overivrige i tjenesten, og at det er disse historiene som kommer ut i media - og følgelig fortsetter dette synet på barnevernet å leve i beste velgående.

Jeg og kjenner til flere slike hendelser, hvor jeg kjenner familien.

Jeg ble spurt av en familie om jeg kunne være avlastningshjem annenhver helg til en alenemor til 3.

Jeg sa ja siden jeg kjenner de og hadde barnet i avdelingen jeg jobbet.
Da jeg var på intervju hos barneværnet kom det helt uventet spørsmål om famliens situasjon, morens mentale tilstand, hennes evner som mor etc...
Jeg sa klart i fra hva jeg mente om denne intervju omgangen og sa også at jeg kom til å si ifra til moren at de spurte om dette..
Jeg ble så sint.

Alt hun hadde spurt om var litt avlastning fra 3 veldig aktive unger annenhver helg slik at hun fikk lest å få seg en utdanning.

Det er ikke bare solskinnshistorier som barneværnet kan smykke seg med nei.

Det ble et lite oppvaskmøte mellom mor og barneværn da jeg fortalte henne om dette intervjuet som egentlig skulle omhandle meg om jeg var duganes til å passe på barnet.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg har bare hørt om falske bekymringsmeldinger i forbindelse medskilsmisse/barnefrdeling, jeg. Tror ikke dette er veldigutbredt, det ble i hvertfall ikke snakket om som et problem i etaten eller direktoratet.

Det er visstnok også vanlig at den som sender en bekymringsmelding til barnevernet får en bekymringsmelding "i retur".

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

De har ikke penger til å engang vurdere grenseland-tilfellene slik det er nå, og det burde de hatt. Det er mange som sikkert hadde hatt behov for avlasting/rådgivning/samtaler i perioder/enkelttilfeller.

Det varierer jo ganske mye, da.

Dessuten så vet de ikke alltid på forhånd om saken er en klar omsorgssvikt-sak, en grenseland-sak, eller ikke noen sak i det hele tatt.

Det er ikke nødvendigvis sånn at de ansatte i barnevernet intuitivt kan skille sakene fra hverandre. Dermed KAN det hende at en svært alvorlig sak (som den innelåste 4-åringen i Tromsø) blir oversett - og det SAMTIDIG med at man utreder en sak som er helt unødvendig.

Det er jo heller ikke sånn at alt synes på overflaten. Noen ganger må de kanskje grave dypt for å finne ut hva som egentlig foregår - og noen ganger finner de faktisk noe grums på bunnen. Mens andre ganger graves det helt forgjeves, og til stor påkjenning for de involverte.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

De har ikke penger til å engang vurdere grenseland-tilfellene slik det er nå, og det burde de hatt. Det er mange som sikkert hadde hatt behov for avlasting/rådgivning/samtaler i perioder/enkelttilfeller.

Snakker du nå om meldinger til barnevernet? At det ikke settes i gang undersøkelse grunnet økonomiske hensyn? Da bryter de loven.

[bønna]

En viktig påminning. Jeg kjenner mine egne fordommer igjen når jeg ble bedt av en venninde om å være referanse for henne; de hadde opprettet undersøkelsessak på henne og mannen. Jeg tenkte at jøss; er det på tale å ta barnet fra henne?? Men godt å tenke på at det ikke nødvendigvis er DET som er tilfellet, men at de kan tilby veildening/oppfølging, osv. Jeg håper ihvertfall det. Som foreldre får de visst ikke vite så mye; virker det som.

Men jeg skjønner godt at det kjennes ikke godt å få en slik sak på seg. Det var en helsesøster som hadde meldt bekymring; kjemien var visst ikke den beste.
Jeg har heller ikke verdens beste kjemi med helsesøster; synes hun både prater for mye og holder oss der for lenge.
Og er litt belærende i tonen. Men jeg vet bedre enn å si henne imot på noen måte. Dessverre, for hun kunne trengt å høre at når guttungen skreik etter sprøyte, så er det beste å la mor gå litt med han fren og tilbake, istedetfor å oppholde mor med prat.