Rebeller i klasserommet

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jøye meg, her tolkes det mye inn i litt ubetenksomhet. Ja, for det er det jeg tror det skyldtes - ubetenksomhet. Hun hadde vel ikke tenkt lenger enn at dere trengte noe å sitte på.

Jeg tenker som Safran.

Om det er slik at dette var et ledd i en snedig maktdemonstrasjonsplan fra lærerens side, så må det være en lærer med en ikke helt sunn psyke.

Og om det er tilfellet, så skulle man vel merke det på en hel rekke andre ting, også.

Når dere har en så dårlig erfaring med skolen, så kan det godt føre til en mistenksom holdning. Det kan blokkere for god kommunikasjon med denne læreren - for en slik holdning merkes lang vei, og kan gjøre henne både usikker, sint og føre til at hun går i forsvar.

Jeg ville valgt å ikke tillegge henne en hel rekke onde hensikter før man har flere bevis på banen enn et par små stoler.

[Kaija]

Dette var ingen "big deal". Det var mer en liten tanke om at småting kan få betydning for hvordan en samtale eller en relasjon utvikler seg. Jeg tror ikke læreren har masse onde hensikter. Hun er en dyktig dame med bein i nesa. Og stort sett tror jeg hun vil det beste for barnet mitt, selv om jeg ikke alltid er enig med henne i hva som er det beste og hvordan man skal oppnå det. Mannen og jeg snakker stort sett i klare ordelag, og det virker det som hun gjør også, så den store mistenksomheten er det ikke mellom oss.

Jeg ble skikkelig overrasket selv over å reagere på stolene. Men følelsen når vi kom inn i klasserommet for å samarbeide, og ble forventet å sitte som elever under læreren, var virkelig underlig. Det har vi ikke opplevd før, og vi trodde rett og slett ikke det var vanlig praksis lenger. Både mannen og jeg har fått innprentet, i utdanninga og på foredrag senere, at det er viktig å legge opp til at foreldre og lærer bør møtes i en setting der man føler seg mest mulig likeverdige. Og at konferansetimer på klasserommet ikke er helt heldig, fordi det er lærerens "domene", og fordi en del foreldre har negative erfaringer fra egen skoletilværelse. (Vet det er vanskelig med romsituasjon og slikt, men man bør i hvert fall prøve å finne bedre egnet rom.) Plassert ved en ørliten pult, på en ørliten stol i lærerens klasserom og med læreren over seg, blir det for noen vanskelig å forholde seg udelt positivt til situasjonen. -Jeg har tatt hensyn til dette selv, uten at jeg trodde det hadde så mye å si, men nå fikk vi plutselig erfare at det i hvert fall betydde litt for hvordan vi forholdt oss.

Noen lurte på hva læreren sa. -Vel, hva skulle hun si? Vi sa det ble vel lavt å sitte slik, og så ordnet vi opp i det. Og så fortsatte vi samtalen litt mer komfortable og på like plan enn hva vi ville vært på småstolene...

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Kaija, her.

Både mannen og jeg har fått innprentet, i utdanninga og på foredrag senere, at det er viktig å legge opp til at foreldre og lærer bør møtes i en setting der man føler seg mest mulig likeverdige. Og at konferansetimer på klasserommet ikke er helt heldig, fordi det er lærerens "domene", og fordi en del foreldre har negative erfaringer fra egen skoletilværelse. (Vet det er vanskelig med romsituasjon og slikt, men man bør i hvert fall prøve å finne bedre egnet rom.)

Jeg skjønner hva du sier, og er veldig enig i dette.

Selv holder jeg konferansetimer på et møterom eller kontor, med vanlige bord og stoler.

Jeg var bare opptatt av å ikke tillegge noen hensikter de ikke har, før man er temmelig sikkert på at det stemmer - dette vel så mye for deres egen skyld som hennes.

Jeg mener heller ikke å bagatellisere problemstillingen - dette med å møte foreldrene på en så ok måte som mulig, både mht til omgivelser og holdninger, er veldig viktig.

[Chanett]

På vår skole måtte vi droppe foreldresamtalene om vi ikke skulle ha dem i klasserommet. Vi har nemlig ikke ett eneste møterom, og vi i ungdomsskolen trenger tre rom om gangen da alle lærerene i skriftlige fag er tilgjengelige på hver samtale. Situasjonen på mange skoler er slik at man er lykkelig om man klarer å få nok klasserom på dagtid (vi er ikke så heldige, dessverre). Ja, også bruker man energien på det og ikke på hvilken stol man sitter på på foreldresamtalen.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

På vår skole måtte vi droppe foreldresamtalene om vi ikke skulle ha dem i klasserommet. Vi har nemlig ikke ett eneste møterom, og vi i ungdomsskolen trenger tre rom om gangen da alle lærerene i skriftlige fag er tilgjengelige på hver samtale. Situasjonen på mange skoler er slik at man er lykkelig om man klarer å få nok klasserom på dagtid (vi er ikke så heldige, dessverre). Ja, også bruker man energien på det og ikke på hvilken stol man sitter på på foreldresamtalen.

Nei, men stoler i voksenstørrelse er det selvfølgelig nok av på en skole.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Nei, men stoler i voksenstørrelse er det selvfølgelig nok av på en skole.

Nå har vi stoler i tenåringsstørrelse, og jeg regner med at det går greit for foreldre. Jeg sitter i alle fall på dem støtt og stadig.

Dog synes jeg ikke det er noe problem å sitte på elevstoler på mine ungeres barneskole. Jeg liker å bruke energien min på de tingene som betyr noe i det lange løp og ikke på bagateller.

[Kaija]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

På vår skole måtte vi droppe foreldresamtalene om vi ikke skulle ha dem i klasserommet. Vi har nemlig ikke ett eneste møterom, og vi i ungdomsskolen trenger tre rom om gangen da alle lærerene i skriftlige fag er tilgjengelige på hver samtale. Situasjonen på mange skoler er slik at man er lykkelig om man klarer å få nok klasserom på dagtid (vi er ikke så heldige, dessverre). Ja, også bruker man energien på det og ikke på hvilken stol man sitter på på foreldresamtalen.

Tro meg, jeg skjønner veldig godt at romsituasjonen er håpløs på mange skoler. Det har jeg også kjent på kroppen. Men når man skal ha de to årlige samtalene med foreldrene burde man kanskje også ofre littegranne energi på slike små ting som dette med hva man tilbyr foreldrene å sitte på. -Små stolersituasjonen kommer vel kanskje ikke dere opp i på ungdomsskolen, men det er kanskje andre uvesentligheter som betyr litt like vel. Selv om man kanskje er så kjørt at man nesten ikke egentlig har ork til å holde samtalene i det hele tatt, kan det være nyttig å tenke gjennom slikt, for noen ganger er de små tingene mye viktigere enn man skulle tro.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Kaija, her.

Tro meg, jeg skjønner veldig godt at romsituasjonen er håpløs på mange skoler. Det har jeg også kjent på kroppen. Men når man skal ha de to årlige samtalene med foreldrene burde man kanskje også ofre littegranne energi på slike små ting som dette med hva man tilbyr foreldrene å sitte på. -Små stolersituasjonen kommer vel kanskje ikke dere opp i på ungdomsskolen, men det er kanskje andre uvesentligheter som betyr litt like vel. Selv om man kanskje er så kjørt at man nesten ikke egentlig har ork til å holde samtalene i det hele tatt, kan det være nyttig å tenke gjennom slikt, for noen ganger er de små tingene mye viktigere enn man skulle tro.

Jeg snakker jo både som lærer og forelder og som forelder så ser jeg ikke de problemene du skisserer. Ikke alle leiter etter feil, vet du.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Jeg snakker jo både som lærer og forelder og som forelder så ser jeg ikke de problemene du skisserer. Ikke alle leiter etter feil, vet du.

Her er det jo snakk om foreldre som har en negativ erfaring med skolen, og da er det lett å "lete etter feil". Det er viktig at lærere er litt tålmodige med dette til tilliten er gjenopprettet - og det er viktig at foreldre som har tidligere dårlige erfaringer gir "nye koster" en ny sjanse.

Jeg hadde nok funnet det temmelig komisk å selv skulle trone på en vanlig stol og titte litt ned på foreldrene med nesetuppen over bordflaten på andre siden...
SÅ mye pes er det da tross alt ikke å skaffe til veie et par ok stoler.

[Kaija]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Jeg snakker jo både som lærer og forelder og som forelder så ser jeg ikke de problemene du skisserer. Ikke alle leiter etter feil, vet du.

Jeg tror du misforstår meg littegranne. Jeg er ikke ute etter å lete etter feil hos læreren. Som sagt, jeg tror denne læreren vil det beste for gutten min, selv om vi ikke alltid er enige. Jeg skrev innlegget med et lite skråblikk på meg selv. Jeg ble veldig forundret over egen reaksjon, for jeg trodde ikke en sånn liten ting skulle ha noe å si for meg, selv om jeg har lest og blitt fortalt at læreren bør legge til rette for at samtalesituasjonen, også fysisk, bør gjøres så god som mulig. Jeg reagerte på settingen. Den ble ubekvem for meg som mamma, og så begynte jeg å tenke som både mamma og lærer. For hvis jeg, som stort sett er "frue over eget klasserom", er vant til og glad i skolesettingen, og faktisk stort sett har et positivt forhold til skolen, reagerte. -Hvordan vil da noen som har negative erfaringer fra egen skolegang, og kjenner seg ubekvemme, i opposisjon, utrygge eller underlegne i forhold til læreren reagere når de blir plassert i det samme fysiske forholdet? -På en liten stol, ved en liten pult, med utsikt til kateteret og med læreren sittende over seg. - Klar til å gi deg "fasiten" på hvordan din unge er på skolen. For meg ble det plutselig tydeliggjort at det kan være viktig å ta hensyn til det som ser ut som bagateller når en legger opp til et samarbeid.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Jeg snakker jo både som lærer og forelder og som forelder så ser jeg ikke de problemene du skisserer.

Særlig.