Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Så du har aldri hatt motgang, mistet noen, hatt kjærlighetssorg, ikke fåtten jobb du ville ha, gjort det dårlig på en eksamen du hadde lest masse på eller gjort en ordenlitg blemme?



Interessant og fascinerende.

Eller som Kif pleier å si: Whaaaat?

Det spørs jo kor alvorleg du meiner det bør vere. Det er jo ein selvfølge omtrent at ein mister nokon og får små oppoverbakkar så med det du skriv så tenker eg på større ting. Eg har mista besteforeldre, hatt ein kjæreste eg gikk ifra (pluss småkjærestar) og hatt samme jobb fra eg var ferdig med skola, aldri hatt nokon helseplager og har tre flotte friske ungar. Så noko meir enn den vanlege motgangen som eg syns er ein selvfølge at ein opplever så har det ikkje vore noko spesielt nei. Men er det den motgangen du meiner så skjønner eg meir, syns berre det virka som det måtte vere mykje meir.

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg er veldig flink til å være lykkelig, men tror neppe jeg ville vært det om jeg ikke hadde hatt de prøvelsene jeg har hatt. Jeg kunne lett trodd at det var veldig enkelt og greit for alle , fordi JEG hadde hatt det enkelt og greit. Jeg har hatt veldig godt av den motgangen. Og, ja, det er noen jeg ønsker litt motgang, slik at de skal slutte å tro at det er så lett for alle alltid, bare fordi de har hatt det enkelt. "det er jo bare å ta seg sammen".

Her kjem jo empati inn i bilde og, noko eg nok har ein del av har eg erfart. Eg har folk rundt meg som har opplevd ein del og tar absolutt ingenting for gitt. Veldig veldig takknemleg for min situasjon. Så eg trur ikkje at ein må oppleve stor motgang for å vere lykkeleg. Men dette er nok forskjell fra person til person og selvfølgelig.

[Candy Darling]

Hvis vi holder på med livshistorier, så kan jeg ta min. Jeg er nesten kvalmt heldig. Jeg har nesten ikke hatt motgang i livet. Sklidd gjennom skole, gode foreldre, ingen katastrofer, ingen ordentlig kjærlighetssorg. Kjæreste, samboer, ektemann, jobb. Så ville jeg ha noe annet, og fikk det også. Ny mann, god jobb, barn akkurat når jeg ønsket det.

Og likevel (?) er jeg ganske flink til å være lykkelig. Med snev av dårlig samvittighet, riktignok, men like fullt. Jeg vet at jeg er heldig, og jeg tenker mange ganger at hvis det finnes rettferdighet i kosmos, får jeg en skikkelig tryning, og det snart. Men jeg tror ikke man blir lykkelig av prøvelser. Man blir lykkelig på tross av prøvelser. Hvis man er heldig, og flink, og har god ballast hjemmefra. Eller så kan man bare bli lykkelig fordi man er heldig og ikke har så mange prøvelser. Det er mange veier til målet, men jeg håper jo at barna mine kommer dit, okke som.

Og jeg ser at du snakker om fasadelykke innimellom. Det er en helt annen diskusjon, og det ønsker jeg da ikke for noen?

[Hasselnøtt]

For the record; da jeg tidligere i diskusjonen håpet (ikke forventet) at barna mine kommer til å bli lykkelige, tenkte jeg i bunn og grunn så enkelt som at jeg håper de synes livet er verd å leve og at de synes det er OK å stå opp på morgenen. At de kommer til å oppleve tunge tider er jo bare et spørsmål om tid. Det er en del av livet. På sett og vis håper jeg sågar at de møter litt motgang innimellom, selvsagt ikke i traumatiske former, men jeg tror det er viktig å ha noe å bryne seg på.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det er klart. Men det at det ikke nødvendigvis er bra å væres noe så mye som mulig, betyr ikke at det ikke er bra eller viktig å ha egenskapen - det aller meste er best i passe mengder. Det med "lykkelig" er jo åpenbart heller ikke entydig - jeg synes heller ikke det nødvendigvis er slik at "jo mer lykkelig, jo bedre" dersom man med "lykkelig" mener å være konstant blid og smilende og ikke tro eller gå med på at det finnes problemer.

Lykkelig er for meg entydig med å ha det bra. Ha et godt liv. Trives. Hva som skal til for at den enkelte trives er så forskjellig. Noen må ha "drømmejobben", ellers blir de ikke helt fornøyde. Noen vil alltid strebe etter noe mer - kanskje uten å helt vite hva det er de ønsker seg. Det å ha det bra, være lykkelig, er for meg en følelse av tilfredshet. En følelse av at livet gir mer bra enn dårlig.

Man vil vel aldri oppleve udelt lykke. Sorg og lykke går hånd i hånd. Men når de gode dagene er flere enn de vonde, da kan man ha det godt.

Siden jeg ikke vet hva som vil gjøre mine barn lykkelige, kan jeg ikke peke ut empati eller selvhevdelse, familielykke eller karriere som viktige faktorer for dem.

Det eneste jeg faktisk ønsker er at barna mine skal ha det bra. (Og det gjelder selvsagt både nå som de er barn, og når de blir voksne). Når de blir voksne ønsker jeg at de kan leve liv som passer for dem. Enkelt og greit.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Grunnen til at jeg formulerte meg slik, var at Bina sa at i noen sammenhenger kan det være uheldig å være for empatisk, og at dette derfor ikke nødvendigvis er en egenskap man burde legge veldig mye vekt på å utvikle - jeg påpekte derfor at ikke engang lykkefølelse (som slik jeg forstår henne er det eneste hun ser et poeng i å ønske seg eller arbeide for hos barna sine) nødvendigvis alltid er positivt å ha veldig mye av, men at det ikke betyr at man ikke skal prøve å være lykkelig.

Vi har svært ulikt perspektiv.

For meg er det ikke viktig hva barna mine ER. Ei heller hva de GJØR. Om de blir tannleger eller bilmekanikere, er empatiske eller egoistiske - det er ikke viktig for meg. Det som er viktig er at de er lykkelige. I betydningen har det godt. Med seg selv og med andre.

Jeg syns du legger mye rart i betegnelsen lykkelig. Alt for mye. Jeg sier jo ikke at barna alltid både som barn og senere som voksne skal gå rundt i en lykkerus, føle seg udelt lykkelige. Men jeg ønsker at de jevnt over ikke skal gå rundt og være ULYKKELIGE. Ulykkelig i betydningen trist, lei, nedfor, misfornøyd. Ikke har det bra.

Og ja, jeg mener at det eneste jeg som forelder skal jobbe for er at mine barn har det bra, både nå og resten av livet. Det at de skal utvikle empati er ikke et mål i seg selv. Det er et steg på veien til å ha det godt. Jeg syns du fokuserer på midlet i stedet for målet.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Siden jeg ikke vet hva som vil gjøre mine barn lykkelige, kan jeg ikke peke ut empati eller selvhevdelse, familielykke eller karriere som viktige faktorer for dem.

Jeg tror nok jeg har skjønt hva du mener, og at jeg sikkert har sagt hva jeg selv mener, men bare som en aller siste presisering: jeg mener ikke empati primært er viktig som "lykkefaktor" for en selv, men at det er en viktig egenskap for å kunne behandle andre bra. Og det er, som sagt, noe jeg ønsker veldig sterkt at sønnen min skal, i tillegg til at jeg naturligvis ønsker at han skal ha det bra og være lykkelig.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Vi har svært ulikt perspektiv.
(...)
Og ja, jeg mener at det eneste jeg som forelder skal jobbe for er at mine barn har det bra, både nå og resten av livet. Det at de skal utvikle empati er ikke et mål i seg selv. Det er et steg på veien til å ha det godt. Jeg syns du fokuserer på midlet i stedet for målet.

Her synes jeg du blander sammen hva du ser som "målet" og hva jeg ser som "målet". Du har rett i at vi nok har svært ulikt perspektiv. For meg er det at sønnen min blir en "god person" helt klart et mål i seg selv, ikke et middel for at han skal bli lykkelig (det at han skal bli lykkelig er et annet mål).

[Go\jenta]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Her synes jeg du blander sammen hva du ser som "målet" og hva jeg ser som "målet". Du har rett i at vi nok har svært ulikt perspektiv. For meg er det at sønnen min blir en "god person" helt klart et mål i seg selv, ikke et middel for at han skal bli lykkelig (det at han skal bli lykkelig er et annet mål).

Signerer Skilpadda!

Jeg ønsker ikke at barna mine skal bli "lykkelige" ved å albue seg fram som egoistiske dampveivalser, der deres egen lykke er så viktig , at de ikke tar hensyn til menneskene rundt seg, og gjør andre ulykkelige. Jeg tror faktisk, at hvis de oppfører seg slik, vil de sannsynligvis ende opp uten særlig mange venner,- og det tror jeg ikke er forenlig med å ha et lykkelig liv. Undersøkelser som er gjort om lykke, konkluderer jo med at venner er noe av det viktigste i de fleste menneskers liv.

Jeg ser på barna mine som en del av et samfunn, og vil at de skal lære seg å ta hensyn.

[Chanett]

For meg er det underforstått at man må vite hvordan det er å være ulykkelig, ha hatt motgang etc for å kunne føle seg lykkelig.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Ikke vær så dustete da, Berglijot.

Bevares hvor humørsyke og selvhøytidelige enkelte er.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Go\jenta, her.

Jeg tror faktisk, at hvis de oppfører seg slik, vil de sannsynligvis ende opp uten særlig mange venner,- og det tror jeg ikke er forenlig med å ha et lykkelig liv.

Men det er ikke bare derfor jeg tenker slik heller. Jeg ville synes det var helt skrekkelig hvis Poden skulle bli en mobber, selv om han hadde mange venner og var blid og fornøyd.

For noen år siden snakket jeg og noen barselgruppevenninner om en fæl sak der en gutt var blitt banket opp av noen jevnaldrende gutter - slått og sparket i hodet mens han lå nede, alvorlig skadet og nesten drept. "Noe så grusomt," sa en av de andre, "tenk om min gutt skulle oppleve noe slikt!". "Tenk om min gutt skulle gjøre noe slikt," tenkte jeg og ble helt iskald bare ved tanken.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men det er ikke bare derfor jeg tenker slik heller. Jeg ville synes det var helt skrekkelig hvis Poden skulle bli en mobber, selv om han hadde mange venner og var blid og fornøyd.

For noen år siden snakket jeg og noen barselgruppevenninner om en fæl sak der en gutt var blitt banket opp av noen jevnaldrende gutter - slått og sparket i hodet mens han lå nede, alvorlig skadet og nesten drept. "Noe så grusomt," sa en av de andre, "tenk om min gutt skulle oppleve noe slikt!". "Tenk om min gutt skulle gjøre noe slikt," tenkte jeg og ble helt iskald bare ved tanken.

Jeg er faktisk mer redd for at de skal bli mobbere enn å bli mobbet.

[Go\jenta]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men det er ikke bare derfor jeg tenker slik heller. Jeg ville synes det var helt skrekkelig hvis Poden skulle bli en mobber, selv om han hadde mange venner og var blid og fornøyd.

Slik tenker jeg også, bare for å presisere det.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

For meg er det at sønnen min blir en "god person" helt klart et mål i seg selv, ikke et middel for at han skal bli lykkelig (det at han skal bli lykkelig er et annet mål).

Nettopp. Akkurat slik tenker jeg også.

[KlaraKu]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Vi har svært ulikt perspektiv.

For meg er det ikke viktig hva barna mine ER. Ei heller hva de GJØR. Om de blir tannleger eller bilmekanikere, er empatiske eller egoistiske - det er ikke viktig for meg. Det som er viktig er at de er lykkelige. I betydningen har det godt. Med seg selv og med andre.

Merkelig tenking!
Er det uviktig om barna vokser opp til å bli egoistiske, selvopptatte mennesker så lenge de selv er lykkelige???

Jeg synes det er viktig å oppdra barna til selvstendige, empatiske og sosiale mennesker så langt det er mulig.

Lykke er ikke et mål i seg selv.

[Libra]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

For at de skal lukke øynene og ikke gjøre det som er riktig, fordi det er vanskeligere eller vondere.

Mine redsler oppsummert, så jeg signerer her jeg.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

For meg er det ikke viktig hva barna mine ER. Ei heller hva de GJØR. Om de blir tannleger eller bilmekanikere, er empatiske eller egoistiske - det er ikke viktig for meg. Det som er viktig er at de er lykkelige.

Slik jeg tolker det du sier, så mener du at barnet ditt kan gjøre og være hva som helst, bare det er lykkelig.

Mener du det? Dersom barnet ditt blir en smilende, glad og lykkelig konebanker som snyter på skatten og selger dop til til tenåringer, så er det helt greit?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

For meg er det underforstått at man må vite hvordan det er å være ulykkelig, ha hatt motgang etc for å kunne føle seg lykkelig.

Det er jeg helt enig i. Perspektiiiiv og slikt. Jeg tror man trenger litt sammenligningsgrunnlag for å vite hvor bra eller hvor dårlig noe er. Det er feks derfor jeg er skeptisk til at tidligere barnevernsbarn skal jobbe i barnevernet, for jeg er redd de ikke vet hva en god familie er og aksepterer ting vi som er vokst opp i gode hjem aldri ville akseptert.

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Bevares hvor humørsyke og selvhøytidelige enkelte er.

Å ja? Ypper du? Hæ? Hæ?

:innmaripremenstruellogventerpåpergokur:

[kie]

Aha!