Formell og uformell

[mehmet]

Ja, vi er mye mer uformelle her i Norden, men jeg hadde ikke omtalt forfattere med fornavn i denne sammenhengen.

I Danmark er man forresten fortsatt hakket mer formelle, for der kan man fortsatt se leserbrev i aviser o.l. som er adressert til "Hr. redaktør" - og der denne omtales som De. Jeg minnes også min mormor som helt til sin død ble fryktelig fornærmet dersom noen ukjente hadde våget å si du til henne. Der skulle det være både De og fru.

[Ami]

Jeg sier fremdeles "fru" om gamle damer. Eldre herrer, autoritetspersoner og forfattere omtales og tiltales med etternavn, eventuelt med både for- og etternavn.
Men "De, Dem og Deres" er borte fra vokabularet mitt. Litt synd, egentlig. Det skaper en behagelig distanse, som Nenne er inne på.

[Gaia]

Jeg tror nok dette er et ganske særnorsk (muligens særskandinavisk) fenomen. Jeg slet skikkelig med å tiltale lærere og venners foreldre ved fornavn da jeg flyttet tilbake til Norge etter mange år i utlandet. Og fortsatt faller det meg naturlig å tiltale autoritetspersoner ved etternavn (men ikke som hr. eller fru.)

Men jeg kan virkelig ikke huske at noen omtalte forfattere ved fornavn. Pussig fenomen, og helt klart noe som bør påpekes.

[Muad'Dib]

Opprinnelig lagt inn av mehmet, her.

Ja, vi er mye mer uformelle her i Norden, men jeg hadde ikke omtalt forfattere med fornavn i denne sammenhengen.

I Danmark er man forresten fortsatt hakket mer formelle, for der kan man fortsatt se leserbrev i aviser o.l. som er adressert til "Hr. redaktør" - og der denne omtales som De. Jeg minnes også min mormor som helt til sin død ble fryktelig fornærmet dersom noen ukjente hadde våget å si du til henne. Der skulle det være både De og fru.

Så du denne TV-dokumentar om gamle fru Hamilton (som eiede alle disse leiligheter i Kbh ?) Hun insisterte på, å bli tiltalt med "De" og "fru", og desuten skulle man ikke si, at man snakkede. "En papegøje snakker. Jeg taler."

[mehmet]

Opprinnelig lagt inn av Muad'Dib, her.

Så du denne TV-dokumentar om gamle fru Hamilton (som eiede alle disse leiligheter i Kbh ?) Hun insisterte på, å bli tiltalt med "De" og "fru", og desuten skulle man ikke si, at man snakkede. "En papegøje snakker. Jeg taler."

Som å høre min mormor... Men hun eide bare et hus i ... - knapt så lukrativt.

[Candy Darling]

Forfattere omtales ved etter- eller fullt navn.

Men ellers insisterer selv vår svært engelske sjef på å bli tiltalt med fornavn. Jeg tror aldri jeg har hatt en sjef som ikke alle har brukt kun fornavnet på.

Sjefer høyere oppe i systemet har åpenbart kun etternavn.

[IOA]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Forfattere omtales ved etter- eller fullt navn.

De, og naboene våre på hytta (av en eller annen grunn). Dette gjelder både vår hytte, og besteforeldrene mine sin hytte. Det ferierer det bare herrer og fruer, og evnt smågutter og -jenter (feks meg).

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Forfattere omtales ved etter- eller fullt navn.

Men ellers insisterer selv vår svært engelske sjef på å bli tiltalt med fornavn. Jeg tror aldri jeg har hatt en sjef som ikke alle har brukt kun fornavnet på.

Sjefer høyere oppe i systemet har åpenbart kun etternavn.

Det jeg reagerte på med denne konsernsjefen var at han ikke hadde begynt enda. De fleste hadde ikke møtt ham en gang. For meg hørtest det rart ut. Kunstig familiært.

[kiddo]

Jeg kom til å tenke på mormoren min, som alltid kalte alle damer i nabolaget "fru..." Og de gjorde de tilbake, det var helt naturlig. Egentlig var det ganske sjarmerende.
Jeg ser ikke for meg å kalle naboen min fru, men vi hadde "frøken" på skolen de første årene (hun var også en virkelig frøken, ugift og barnløs, med et uttalt misbehag med enebarn - som meg. Tror ikke hun var så fornøyd med at jeg som 8-åring nektet for at hennes staving av sjåfør, nemlig "chåffør" kunne være riktig )
Så fikk vi en ung mannlig lærer og han gikk under fornavn. Resten av lærerne var godt over 50 og de ble kalt ved etternavn.

De øverste sjefene der jeg jobber er alltid blitt omtalt med etternavn, pussig nok, selv om det ikke har vært noe problem å si fornavnet.
Det ville ikke ramla meg inn å nevne forfattere med bare fornavn i skolearbeid

[Mams]

Den gangen jeg gikk på videregående var særoppgave i norsk et must.
Alle som en måtte skrive det og jeg valgte Henrik Ibsen.
(lett å finne masse som er skrevet om han allerede)
Brukte enten begge navnene eller bare etternavnet om han, noe annet ville sett helt merkelig ut i mine øyne.

Sitter og prøver å finne ut om det er noen jeg kaller herr eller fru, men kan ikke komme på noen i farten. Men flere jeg kjenner bruker etternavnet sitt.
En på jobben svare jo telefonen med etternavnet sitt, mens jeg bruker fornavnet. Men skriver under med fornavn, forbokstaven på mellomnavn (mitt pikenavn) og etternavn.
De er helt ute av mitt vokabulær.

[tink]

Jeg holder meg til fru... debatten.

Da farfar fylte 90 var jeg så heldig at jeg fikk være med på formidagsvisitten. "Fruene" i nabolaget stakk innom med blomster og gaver, og foret med kaffe og kaker. Farmor har alltid omtalt dem som fru xxx og fru yyy. Her ble de altså sittende og le over hvor latterlig det var at de omtalte hverandre som fruer, når de har kjent hverandre i et halvt århundre og sikkert delt hverdagsgleder og utfordringer omtrent like lenge. Må si jeg koste meg med å være flue på veggen i en slik sammenheng.

Og for å bryte mitt eget løfte... Hvorfor er det sånn at menn oftere omtales med kun etternavn, mens kvinner oftere omtales med kun fornavn?

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Og for å bryte mitt eget løfte... Hvorfor er det sånn at menn oftere omtales med kun etternavn, mens kvinner oftere omtales med kun fornavn?

Fordi kvinnen er mannens lille frue, og mannen er selve navnet i familien.
Neida.

Det kan kanskje henge sammen med at mannen alltid har tittelen Herr uavhengig av om han er gift eller ugift. Kvinner er frøken frem til de er gift. Bare en tanke - ikke noe jeg vet helt sikker.

[Toffskij]

På min videregående skole var det en innbitt kultur for å kalle ALLE lærere ved etternavn, både mannlige og kvinnelige, og også unge og uformelle kvikkaser som egentlig gjerne ville gå under "Thomas" eller "Jorunn". For oss ble de "Svendsen" og "Sørli" åkke som. Det var i grunnen ganske morsomt. Det er jo litt sånn på universitetet også. Deilig formelt.

[Polyanna]

Tante M. (100 år) kaller sine venninner for "søster Katrine", osv. De er venner fra da de var sykesøstre sammen. For meg som aldri har møtt "søster Katrine" så er hun likevel helt levende for meg, dels takket være den tittelen, tror jeg.

(Det er hun som pleier å utbryte takknemlig at "å, så fint det er når gud går foran!" (= gud ordner opp), når det egentlig er hun selv som har vært driftig og fikset ting. Som da hun gikk ut på gata og ynding stoppet den første sterkt utseende unge mannen som kom forbi og fikk ham til å hjelpe henne å flytte flygelet hennes. "Han får no litt hjelp og, av og til" sier tante M. nøkternt da. )

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Fordi kvinnen er mannens lille frue, og mannen er selve navnet i familien.
Neida.

Du skulle SETT hvordan min rødstrømpemamma freste når det kom post til henne der hun tituleres som "Fru Ola Nordmann". Jeg kjenner jeg sjøl også blir mektig irritert når det kommer brev der det står "herr og fru Ola Nordmann". I år tror jeg at jeg skal sende julekort til disse der det står "herr og fru Kari Nordmann". Hah!

Ellers ville jeg aldri titulert forfattere med fornavn, verken døde eller levende. Muligens med unntak av Ari.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Og for å bryte mitt eget løfte... Hvorfor er det sånn at menn oftere omtales med kun etternavn, mens kvinner oftere omtales med kun fornavn?

Tradisjonelt sett, og bare som forslag: Fordi kvinner oftere har lavstatusyrker, der det er mer nærliggende å bruke fornavn (søster Petrine og overlege Hansen; vaskekone Oline og rektor Karlsen), eller fordi kvinner generelt har lavere status i seg selv, eller fordi de vanligvis skifter etternavn når de gifter seg, mens fornavnet forblir stabilt. Dessuten: Mannen er familiens overhode; snakker man om "Hansen", er det naturlig at dette betegner ham, mens de øvrige familiemedlemmene må ha navn som "fru Hansen", "frøken Hansen" og "Hansen junior". Eller fornavn på frue og barn, om man er mindre formell.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Du skulle SETT hvordan min rødstrømpemamma freste når det kom post til henne der hun tituleres som "Fru Ola Nordmann". Jeg kjenner jeg sjøl også blir mektig irritert når det kommer brev der det står "herr og fru Ola Nordmann".

Du og jeg, LR. Du og jeg. (Og moren din.)

Og dessuten blir jeg usaklig irritert hver gang noen sender brev til Frøkna og bruker Teomannens etternavn på henne. Hmpf.

[Skilpadda]

Så søte dere er, rødstrømpene. Jeg skjønner jo at man blir irritert når man blir tillagt feil navn, da.

(Men det har slått meg et par ganger at det er vanskelig å adressere julekort til familier der alle har ulike etternavn. Mye lettere med "Familien Hansen" enn med "Kari Figenschow Hansen, Ola Klippeberg Fredriksen, Magnus Klippeberg Hansen og Ida Figenschow Fredriksen", liksom. )

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Så søte dere er, rødstrømpene.

HVA!? Sier du at jeg er søt når jeg er usaklig irritert!?

[tink]

Takk for mange gode svar. Ser at jeg formulerte meg litt feil.

Prøver på nytt:
Jeg synes det er et typisk tegn på manglende likestilling når en ofte ser kvinner og menn med like stor status/rang, hvor kvinnen omtales konsekvent med fornavn mens mannen fortsatt får beholde den ekstra respekten som ligger i omtale med etternavn. Hvilken av ekspertene ville du satt din lit til? Kari-Anne, eller Hendrikzen?

Julekort sender jeg til fam. Klippenberg Figenshow Fredriksen. Eventuelt Kompis Nilsen med familie.

Og ja rødstrømpa tink har greit å banke inn i hodet etternavnet til lilletink papsens tinkedal.