Syns du media bør navngi "lommemannen"?

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg oppfatter at det er det Staff prøver å formidle, om enn på en svært idiotisk måte.

Det er jo rørende at det er hans største bekymring i overgrepssaker

Er man sterk nok til å komme seg gjennom et seksuellt overgrep uten å få noe som helst varig men er man muligens sterk nok til å takle at noen viser empati eller omsorg i etterkant også.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Det handler da ikke om at man blir ødelagt av hjelpen man får etterpå, om man får det.
Det handler om den generelle ooppfatningen av dette, og fokuset som er på at man BLIR ødelagt av dette, punktum, liksom.
Det er ikke nødvendigvis sånn.
Dessuten er det folk som likevel blir det, selv med hjelp.

:venter på at bina skal utfylle:

Ropte du? Beklager forsinkelsen...

Jeg vil like godt samtidig vise til innlegget fra HP:

Opprinnelig lagt inn av HP

Medias fokus på hvor ille det er og hvor ødelagt en blir stikker jo helt klart kjepper i hjulene for de som ønsker å glatte over og glemme, late som at alt blir bra om ting ikke snakkes om, akkurat det ser jeg ikke på som noen dum ting ifm overgrep. Ting blir ikke bra om det feies under "teppe", selv om enkelte sverger til denne metoden, ting må bearbeides og offeret må finne en konstruktiv måte å forholde seg til det hele på om denne skal ha det bra videre i livet.

Igjen - det forutsettes at man er et OFFER. Og at man har store TRAUMER. Og at disse må BEARBEIDES. Fortrinnsvis i gruppeterapi i årevis hos en dyktig psykiater. Man MÅ jo være MERKET? Ikke sant? Man kan jo ALDRI leve som NORMALT mer, etter noe sånt?

Når et overgrep blir kjent i et lokalsamfunn så er det AKKURAT DETTE som skjer. Mengden snakker OM vedkommende. Stakkar. Et offer. Så grusomt. Jo, han eller hun smiler og ler, og var til og med på kino sist uke. Men... vi vet jo alle at dette bare er en maske, og det gjør bare problemene større. Ikke sant? Nei, dette mennesket er så skadet, på livstid, og må behandles som et kasus. Vi må ta på den myke stemmen, ikke sant? Ikke berøre, for det kan jo minne om overgreperen, så derfor vil vi ikke klappe på skulderen eller gi en bursdagsklem.

Og dette mener jeg skaper et dobbelt problem for den som har vært utsatt for overgrep. For på den ene siden ligger overgrepene der og må bearbeides på et vis, men på den andre siden ligger også samfunnets forventninger om HVORDAN det skal bearbeides.

Når folk går igjennom en skilsmisse er det åpenbart at de reagerer ulikt. Det samme gjelder ved dødsfall i familien. Så hvorfor tror man at folk blir identiske av å være utsatt for overgrep?

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Ropte du? Beklager forsinkelsen...

Jeg vil like godt samtidig vise til innlegget fra HP:



Igjen - det forutsettes at man er et OFFER. Og at man har store TRAUMER. Og at disse må BEARBEIDES. Fortrinnsvis i gruppeterapi i årevis hos en dyktig psykiater. Man MÅ jo være MERKET? Ikke sant? Man kan jo ALDRI leve som NORMALT mer, etter noe sånt?

Når et overgrep blir kjent i et lokalsamfunn så er det AKKURAT DETTE som skjer. Mengden snakker OM vedkommende. Stakkar. Et offer. Så grusomt. Jo, han eller hun smiler og ler, og var til og med på kino sist uke. Men... vi vet jo alle at dette bare er en maske, og det gjør bare problemene større. Ikke sant? Nei, dette mennesket er så skadet, på livstid, og må behandles som et kasus. Vi må ta på den myke stemmen, ikke sant? Ikke berøre, for det kan jo minne om overgreperen, så derfor vil vi ikke klappe på skulderen eller gi en bursdagsklem.

Og dette mener jeg skaper et dobbelt problem for den som har vært utsatt for overgrep. For på den ene siden ligger overgrepene der og må bearbeides på et vis, men på den andre siden ligger også samfunnets forventninger om HVORDAN det skal bearbeides.

Når folk går igjennom en skilsmisse er det åpenbart at de reagerer ulikt. Det samme gjelder ved dødsfall i familien. Så hvorfor tror man at folk blir identiske av å være utsatt for overgrep?

Sevsagt har mange som jobber med dette, "erfaring" med dette, og sier ofte at: " Du, dette jobber jeg med, dette KAN jeg!"
"Problemet" er kanskje at de ikke får møte dem som aldri trengte dem?

[emm]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Igjen - det forutsettes at man er et OFFER. Og at man har store TRAUMER. Og at disse må BEARBEIDES. Fortrinnsvis i gruppeterapi i årevis hos en dyktig psykiater. Man MÅ jo være MERKET? Ikke sant? Man kan jo ALDRI leve som NORMALT mer, etter noe sånt?

Har du gått i terapi noen gang? Høres ikke slik ut. Det meste av terapi går på å legge fra seg offerrollen. Og gå fra og være et offer til å bli den sterke parten. Terapi kan også handle om å takle samfunnets reaksjoner, like mye som selve overgrepet. Terapi er jo også innledningsvis til for å avdekke om det er et behov, og hva det er. Synes det du skriver over syder av synsing og forutinnatte meninger.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Har du gått i terapi noen gang? Høres ikke slik ut. Det meste av terapi går på å legge fra seg offerrollen. Og gå fra og være et offer til å bli den sterke parten. Terapi kan også handle om å takle samfunnets reaksjoner, like mye som selve overgrepet. Terapi er jo også innledningsvis til for å avdekke om det er et behov, og hva det er. Synes det du skriver over syder av synsing og forutinnatte meninger.

Har du?

[HP]

Medias fokus på hvor ille det er og hvor ødelagt en blir stikker jo helt klart kjepper i hjulene for de som ønsker å glatte over og glemme, late som at alt blir bra om ting ikke snakkes om, akkurat det ser jeg ikke på som noen dum ting ifm overgrep. Ting blir ikke bra om det feies under "teppe", selv om enkelte sverger til denne metoden, ting må bearbeides og offeret må finne en konstruktiv måte å forholde seg til det hele på om denne skal ha det bra videre i livet.

[HP]

Bina: Hvis et barn syns at det å bli sjekket opp i et skogkratt, en tom garderobe, eller en annen plass uten andre voksne tilstede av en fremmed mann som ønsker at de skal finne "noe" i lommen hans, tar på tissefanten hans og synes at det er helt hverdagslig og greit så trenger det barnet hjelp, traumer eller ei.

Ellers så syns jeg at du har et veldig snevert og "tabloid" syn på hva som ligger bak "profesjonell hjelp".

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Bina: Hvis et barn syns at det å bli sjekket opp i et skogkratt, en tom garderobe, eller en annen plass uten andre voksne tilstede av en fremmed mann som ønsker at de skal finne "noe" i lommen hans, tar på tissefanten hans og synes at det er helt hverdagslig og greit så trenger det barnet hjelp, traumer eller ei.

Ellers så syns jeg at du har et veldig snevert og "tabloid" syn på hva som ligger bak "profesjonell hjelp".

Ingen har vel sagt at det er greit?
Ikke jeg, og ikke det jeg kan se av binas innlegg heller.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Bina: Hvis et barn syns at det å bli sjekket opp i et skogkratt, en tom garderobe, eller en annen plass uten andre voksne tilstede av en fremmed mann som ønsker at de skal finne "noe" i lommen hans, tar på tissefanten hans og synes at det er helt hverdagslig og greit så trenger det barnet hjelp, traumer eller ei.

Ellers så syns jeg at du har et veldig snevert og "tabloid" syn på hva som ligger bak "profesjonell hjelp".

I likhet med Line kan jeg heller ikke se at verken jeg eller noen andre har sagt at det er hverdagslig og greit.

Hvis vi løfter blikket litt fra saken med lommemannen, så må vi da kunne være enig i at overgrep kan være så mangt? For å bli presis: jeg kjenner ei som ble utsatt for grove voldtekter da hun var liten. Og jeg kjenner ei anna som opplevde å bli "fiklet" med av en onkel. Burde disse to egentlig følt akkurat det samme? Burde begge følt at dette var et grovt overtramp, og at de er varig skadet i sjelen?

Eller kan det hende at hun som "bare" opplevde litt fikling fra en onkel ikke BARE så dette som helt grusomt? Kanskje var det til og med litt spennende? Eller til og med godt? Og kanskje er det DET som er hennes største skam, at hun faktisk ikke hylte og skrek og fikk traumer av det, men lot det skje uten å protestere? Og samfunnet har jo fortalt henne at hun er et offer og burde lide, og trenger profesjonell hjelp...

Folk er forskjellige! Og nei, ikke alle trenger profesjonell hjelp selv om overgrep ikke har ødelagt livet deres.

[HP]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

I likhet med Line kan jeg heller ikke se at verken jeg eller noen andre har sagt at det er hverdagslig og greit.

Jeg kan ikke se at jeg har påstått at du har sagt at det er hverdagslig og greit.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Hvis vi løfter blikket litt fra saken med lommemannen, så må vi da kunne være enig i at overgrep kan være så mangt? For å bli presis: jeg kjenner ei som ble utsatt for grove voldtekter da hun var liten. Og jeg kjenner ei anna som opplevde å bli "fiklet" med av en onkel. Burde disse to egentlig følt akkurat det samme? Burde begge følt at dette var et grovt overtramp, og at de er varig skadet i sjelen?

Eller kan det hende at hun som "bare" opplevde litt fikling fra en onkel ikke BARE så dette som helt grusomt? Kanskje var det til og med litt spennende? Eller til og med godt? Og kanskje er det DET som er hennes største skam, at hun faktisk ikke hylte og skrek og fikk traumer av det, men lot det skje uten å protestere? Og samfunnet har jo fortalt henne at hun er et offer og burde lide, og trenger profesjonell hjelp...

Folk er forskjellige! Og nei, ikke alle trenger profesjonell hjelp selv om overgrep ikke har ødelagt livet deres.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Jeg kan ikke se at jeg har påstått at du har sagt at det er hverdagslig og greit.

Du insinuerer at det er det man mener. Det må du da se?

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Bina: Hvis et barn syns at det å bli sjekket opp i et skogkratt, en tom garderobe, eller en annen plass uten andre voksne tilstede av en fremmed mann som ønsker at de skal finne "noe" i lommen hans, tar på tissefanten hans og synes at det er helt hverdagslig og greit så trenger det barnet hjelp, traumer eller ei.

[KlaraKu]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Eller kan det hende at hun som "bare" opplevde litt fikling fra en onkel ikke BARE så dette som helt grusomt? Kanskje var det til og med litt spennende? Eller til og med godt? Og kanskje er det DET som er hennes største skam, at hun faktisk ikke hylte og skrek og fikk traumer av det, men lot det skje uten å protestere? Og samfunnet har jo fortalt henne at hun er et offer og burde lide, og trenger profesjonell hjelp...

Folk er forskjellige! Og nei, ikke alle trenger profesjonell hjelp selv om overgrep ikke har ødelagt livet deres.

Blir sjokkert over ytringer som dette.
Tror du virkelig at en 11 åring som blir fiklet på av sin onkel opplever noe i nærheten av de følelsene som de beskriver her?
Vet du hva? Det tror jeg ikke.

Når det gjelder overgrep mot barn, enten det er voldtekt, beføling, fikling osv. så er det overgrep, og det bør ikke bagatelliseres.
Også blotting og slibrige sms`er er overgrep, og har ført til avskjedigelse av både lærere og idrettstrenere.
Og sånn bør det være!

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av KlaraKu, her.

Blir sjokkert over ytringer som dette.
Tror du virkelig at en 11 åring som blir fiklet på av sin onkel opplever noe i nærheten av de følelsene som de beskriver her?
Vet du hva? Det tror jeg ikke.

Hvorfor tror du mange får skyldfølelse etter slike overgrep?
Og merk: Jeg kaller det overgrep.
Og hvis denne 11-åringen er i nærheten av å føle det slik, kaller du ham unormal, uten å blunke.
Det er kanskje et aldri så bittelite overgrep i seg selv?

Opprinnelig lagt inn av KlaraKu, her.

Når det gjelder overgrep mot barn, enten det er voldtekt, beføling, fikling osv. så er det overgrep, og det bør ikke bagatelliseres.
Også blotting og slibrige sms`er er overgrep, og har ført til avskjedigelse av både lærere og idrettstrenere.
Og sånn bør det være!

Ingen har sagt at det bør bagatelliseres.
Ingen har sagt at dette ikke skal være straffbart.
Tvert i mot, sier man: Man bør ta det litt easy angående å "offerisere" og "traumatisere", slik at det faktisk blir lettere å snakke om det.

HP's svar: Hva var det for noe?
Et meningsløst smil?

[KlaraKu]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Hvorfor tror du mange får skyldfølelse etter slike overgrep?
Og merk: Jeg kaller det overgrep.
Og hvis denne 11-åringen er i nærheten av å føle det slik, kaller du ham unormal, uten å blunke.
Det er kanskje et aldri så bittelite overgrep i seg selv?

Et meningsløst smil?

Vi vet jo ikke hva hvert enkelt "offer" tenker og føler.
Men jeg tror ikke det er mange som føler seg vel med et seksuelt forhold til pappa eller bestefar.
Men at mange overgripere prøver å presse ungen til å like det, truer med ting dersom de røper "hemmeligheten" er vel langt mere vanlig?

[bina]

Må bare komme med et lite tillegg. Anslagsvis 20 % av alle barn opplever overgrep, i følge noen tall jeg så for en tid tilbake. 1 av 5. Rundt regnet. Kanskje mer, kanskje mindre.

Men hvis man så ser seg rundt. Folk man kjenner. Arbeidskolleger. Naboer. Venner. Familie. Foreldre i barnehagen eller på skolen. Barnas venner. Begynn å tenke. Og innse at svært mange av dem du ser rundt deg, og som du oppfatter som helt normale mennesker - har en eller annen gang i livet vært utsatt for overgrep. Og tenk, de greide seg bra for det. I dag kan ingen se det på dem. De tok utdannelse, fikk jobb, stiftet familie. De lever helt normale liv. De fleste av de som er voksne i dag har sannsynligvis heller aldri fått noen form for "hjelp". De fleste har nok ikke en gang fortalt noen andre enn kanskje sine aller, aller nærmeste om hva de har vært utsatt for.

Det syns jeg i grunnen er et knakende godt bevis på at man TRENGER ikke bli traumatiserte og få livet sitt ødelagt selv om man har vært utsatt for overgrep.

[KlaraKu]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Må bare komme med et lite tillegg. Anslagsvis 20 % av alle barn opplever overgrep, i følge noen tall jeg så for en tid tilbake. 1 av 5. Rundt regnet. Kanskje mer, kanskje mindre.

Men hvis man så ser seg rundt. Folk man kjenner. Arbeidskolleger. Naboer. Venner. Familie. Foreldre i barnehagen eller på skolen. Barnas venner. Begynn å tenke. Og innse at svært mange av dem du ser rundt deg, og som du oppfatter som helt normale mennesker - har en eller annen gang i livet vært utsatt for overgrep. Og tenk, de greide seg bra for det. I dag kan ingen se det på dem. De tok utdannelse, fikk jobb, stiftet familie. De lever helt normale liv. De fleste av de som er voksne i dag har sannsynligvis heller aldri fått noen form for "hjelp". De fleste har nok ikke en gang fortalt noen andre enn kanskje sine aller, aller nærmeste om hva de har vært utsatt for.

Det syns jeg i grunnen er et knakende godt bevis på at man TRENGER ikke bli traumatiserte og få livet sitt ødelagt selv om man har vært utsatt for overgrep.

Ja, men selv om man ikke blir traumatisert resten av livet sitt, så betyr vel ikke det at overgrepet va en positiv oplevelse for barnet heller?
Og selv om "ofre" for overgrep i dag lever et såkalt "normalt liv", så er vel heller ikke det noe bevis for at de "tålte" overgrepet uten å få mèn av det?

Skjønner det du sier om at alle ikke trenger å bli varig traumatisert, men det formldner IKKE overgrep uansett.

Og fortsatt tror jeg IKKE på at 11 åringer som blir befølt av en "nær" voksen opplever det som positivt! Tror ikke på at dette er vanlig i feks incestsaker.

[Røverdatter]

Jeg bare kaster inn et innlegg fra sidelinjen her. Jeg syns det essensielle er at det er klart for både barn og voksne at det er uakseptabelt at voksne gjør seksuelle tilnærmelser til barn. Det gjelder uavhengig av hvor alvorlig overgrepet er og uavhengig av hvordan det oppleves for barnet. Jeg syns det bør gjøres klart for barnet at den voksne gjorde noe ulovlig og at voksne ikke har rett eller lov til å gjøre slikt mot barn. Jeg tror en slik klargjøring overfor barnet om at det som er skjedd er ulovlig og galt vil skape et behov for at barnet får profesjonell hjelp selv om barnet i utgangspunktet ikke er traumatisert eller har det vondt. Som foreldre vet de aller fleste for lite om hva som kan være senvirkning av seksuelle overgrep selv i tilfeller der barnet ikke virker traumatisert. Barnet har uansett vært utsatt for noe som har krenket det, og jeg tror senvirkningene av krenkelsen kan gjøre stor skade på et menneskes liv og sinn. Hvis den profesjonelle hjelpen kommer på et tidlig tidspunkt er det større sjanse for å få bearbeidet det som har skjedd, sette ord på hvilke følelser som finnes og ikke minst få frem at dette uansett aldri vil være barnets skyld uavhengig av barnets reaksjon i overgrepssituasjonen.

[KlaraKu]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg bare kaster inn et innlegg fra sidelinjen her. Jeg syns det essensielle er at det er klart for både barn og voksne at det er uakseptabelt at voksne gjør seksuelle tilnærmelser til barn. Det gjelder uavhengig av hvor alvorlig overgrepet er og uavhengig av hvordan det oppleves for barnet. Jeg syns det bør gjøres klart for barnet at den voksne gjorde noe ulovlig og at voksne ikke har rett eller lov til å gjøre slikt mot barn. Jeg tror en slik klargjøring overfor barnet om at det som er skjedd er ulovlig og galt vil skape et behov for at barnet får profesjonell hjelp selv om barnet i utgangspunktet ikke er traumatisert eller har det vondt. Som foreldre vet de aller fleste for lite om hva som kan være senvirkning av seksuelle overgrep selv i tilfeller der barnet ikke virker traumatisert. Barnet har uansett vært utsatt for noe som har krenket det, og jeg tror senvirkningene av krenkelsen kan gjøre stor skade på et menneskes liv og sinn. Hvis den profesjonelle hjelpen kommer på et tidlig tidspunkt er det større sjanse for å få bearbeidet det som har skjedd, sette ord på hvilke følelser som finnes og ikke minst få frem at dette uansett aldri vil være barnets skyld uavhengig av barnets reaksjon i overgrepssituasjonen.

Som jeg skulle sagt det selv

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg bare kaster inn et innlegg fra sidelinjen her. Jeg syns det essensielle er at det er klart for både barn og voksne at det er uakseptabelt at voksne gjør seksuelle tilnærmelser til barn. Det gjelder uavhengig av hvor alvorlig overgrepet er og uavhengig av hvordan det oppleves for barnet. Jeg syns det bør gjøres klart for barnet at den voksne gjorde noe ulovlig og at voksne ikke har rett eller lov til å gjøre slikt mot barn. Jeg tror en slik klargjøring overfor barnet om at det som er skjedd er ulovlig og galt vil skape et behov for at barnet får profesjonell hjelp selv om barnet i utgangspunktet ikke er traumatisert eller har det vondt. Som foreldre vet de aller fleste for lite om hva som kan være senvirkning av seksuelle overgrep selv i tilfeller der barnet ikke virker traumatisert. Barnet har uansett vært utsatt for noe som har krenket det, og jeg tror senvirkningene av krenkelsen kan gjøre stor skade på et menneskes liv og sinn. Hvis den profesjonelle hjelpen kommer på et tidlig tidspunkt er det større sjanse for å få bearbeidet det som har skjedd, sette ord på hvilke følelser som finnes og ikke minst få frem at dette uansett aldri vil være barnets skyld uavhengig av barnets reaksjon i overgrepssituasjonen.

Til det jeg har uthevet: det er dette jeg mener når jeg snakker om at hjelpeapparat skaper traumer helt unødvendig. Jeg mener at dette mest av alt er noe man vil ønske å gjøre for at de voksne ønsker å markere sin avsky mot overgrep. Det er ikke i barnets interesse å skape traumer, for så å bearbeide dem.

Jeg vil gjerne linke til en artikkel i VG:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/l...p?artid=508546

Sitat:

- Det er forskjell på å snakke med barnet og å spørre det ut. Dersom man driver utspørring, føler barnet at det forventes noe av det, og begynner å tenke om noe ikke er som det skal rundt det. Det kan bære galt av sted, sier hun.

Sitat:

- Et seksuelt overgrep er en fysisk krenkelse der og da, men et overgrepsoffer kan også oppleve en rekke psykiske krenkelser i etterkant. Det at «alle» får vite om overgrepet kan være en slik psykisk krenkelse. Derfor er det viktig at informasjonen kun blir hos de som trenger å vite om overgrepet, sier barnepsykiateren til VG Nett.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Til det jeg har uthevet: det er dette jeg mener når jeg snakker om at hjelpeapparat skaper traumer helt unødvendig. Jeg mener at dette mest av alt er noe man vil ønske å gjøre for at de voksne ønsker å markere sin avsky mot overgrep. Det er ikke i barnets interesse å skape traumer, for så å bearbeide dem.

Hva tror du barnet vil tenke når det blir stort nok til å forstå fullt ut hva det har blitt utsatt for da? De færreste går upåvirket av slikt gjennom hele livet. En eller annen gang vil de forstå at de har vært utsatt for en krenkelse, og jeg tror ikke traumet blir mindre selv om tiden har laget avstand til selve hendelsen. Det er mange overgrepsofre som får psykiske og fysiske reaksjoner mange år etter overgrepet fordi det først da går opp for dem hva de har vært utsatt for. Det er da en helt kjent overgrepsproblematikk. At barnet skal skånes for å forstå hva det har blitt utsatt for er jo bare en utsettelse av problemet.

Det er ikke noe likhetstegn mellom profesjonell bearbeiding og offergjøring.

Linkene dine forstår jeg ikke helt hvorfor du setter inn som argumentasjon mot mitt innlegg.