Er det galskap å sette fire barn til verden?

[bina]

Tja. Det kommer an på så mangt, selvsagt. Mest av alt på livsførselen. Jeg syns det er galskap å sette fire barn til verden hvis man ikke er i stand til å forsørge dem og ta seg av dem og følge dem opp. Og jeg syns det er galskap også hvis foreldrene jobber så mye at de aldri har tid til barna.

Men hvis man har lagt opp livet sitt slik at fire barn er det man ønsker seg og tilrettelegger for, da ser jeg ikke noe "galt" i det.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Og jeg syns det er galskap også hvis foreldrene jobber så mye at de aldri har tid til barna.

Men da er det ikke antall barn som er problemet. Hvis foreldrene jobber hele tiden spiller det ingen rolle om de har ett barn eller ti. (Eller, hvis man har ti må vel foreldrene jobbe hele tiden.)

[Olympia]

Det er vel ikke å stikke under en stol at man bruker mer tid jo flere barn man har? Flere fritidsaktiviteter å følge opp, flere barn å følge til barnehagen/skolen, flere foreldremøter, flere barn å kle på ( Dette sliter vi med om dagen) osv.

Selv om det kanskje er bare minutter så summerer det seg jo. Jeg ser stor forskjell i tidsbruk allerede fra vi hadde ett til vi hadde to barn.

[Chanett]

Det er da mange år siden vi hadde barn å kle på. Da minsta var tre kledde hun seg selv. Unger vokser jo.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Det er da mange år siden vi hadde barn å kle på. Da minsta var tre kledde hun seg selv. Unger vokser jo.

Ja, det med påkledning og mating er jo bare når de er små.

Flere fritidsaktiviteter, flere barnebursdager som skal besøkes, flere legebesøk, flere foreldremøter, osv. Tidsbruk per barn minker jo sikkert jo flere barn man har, men likevel tar det jo mer tid å ha fem barn enn å ha ett barn, i hvert fall av praktiske gjøremål.

[Harriet Vane]

Jeg er en av seks og har aldri følt meg hverken tilsidesatt eller lite oppfulgt. det er en myte at foreldre med mange barn enten lar ungene gå for lut og kaldt vann eller at de ofrer seg 24/7. Vi fikk hjelp til alt vi trengte hjelp til, det ble organisert car-pool i fht korps og kor, slik at foreldrene i bygda byttet på å kjøre, man ,åtte begrense antall aktiviteter inntil man kunne ta ansvar selv (men herlighet, skal små små unger egentlig ha 5 aktiviteter i uken?) og man fikk mer ansvar enn mange jevnaldrende.

Det med å ha mer ansvar, feks lage mat, vaske, vaske tøy, passe småsøken og andre ting har vært en udelt vesignelse i voksen alder. Søsknene mine og jeg er flinke. Dugandes selvhjulpne folk som klarer oss bra, som vet opp og ned på alt fra en stekepanne til en husholdningsøkonomi, fra sokkestopp til skifting av viftereim. Jeg er uendelig takknemlig for at jeg fikk ansvar og oppgaver.

Stordriftsfordelene med å være mange er også flere. Og hos oss har det aldri vært problematisk å ta med sge noen hjem, for vi var så mange uansett, at noen fra eller til gjorde aldri noe. Prosentvis stigning fra 4 til 5 rundt bordet er større enn fra 11 til 12.

Jeg håper inderlig jeg kan få flere, jeg, det er bare kjekt. Og jeg er en grunnleggende lat karriereorientert dame som trenger mye søvn.

[Bokormen]

Til en viss grad bestemmer man jo selv over hvor mye stress og mas det blir også. Jeg ser for meg at det å jobbe fullt og skulle hente fire barn, kanskje på ulike steder/ avdelinger, det vil ta halve ettermiddagen. Man velger selv hvor mye man skal være med på på fritiden, barn trenger ikke 2-3 aktiviteter hver. Det er opp til foreldrene om de vil skrelle poteter og smøre på brødskivene til alle barna, eller om man lar dem prøve selv. Barn kan tidlig greie mye påkledning og praktiske ting om man legger til rette for det. Om barna er forholdsvis tette i alder kan man ta felles bading og lesestund på kvelden.. Svigerinnen min har tre tette, og de gjør mye mer "fellesting" med barna enn oss egentlig, vi har to med 4,5 år mellom. Man trenger ikke ta storrengjøring og ha seks hjemmelagde kaker på bursdager, det går an å støvsuge og kjøpe is og 1-2-3-kaker. Det er ikke nødvendigvis barna som gjør en sliten, det kan like gjerne være ting rundt og rare krav man setter til seg selv.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men da er det ikke antall barn som er problemet. Hvis foreldrene jobber hele tiden spiller det ingen rolle om de har ett barn eller ti. (Eller, hvis man har ti må vel foreldrene jobbe hele tiden.)

Selvsagt spiller antall barn en rolle her. Det tar mer tid med 4 barn enn med 1 barn. Barna har (etter min oppfatning) krav på både tid og oppfølging fra foreldrene. Foreldre som konstant jobber 150 % får svært lite tid til barna sine. Har man da bare ett barn kan i det minste foreldrene bruke den lille tiden de har på dette ene barnet. Men har de mange barn går omsorgen fra barna over fra å være personlig til nærmest industri.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Selvsagt spiller antall barn en rolle her. Det tar mer tid med 4 barn enn med 1 barn. Barna har (etter min oppfatning) krav på både tid og oppfølging fra foreldrene. Foreldre som konstant jobber 150 % får svært lite tid til barna sine. Har man da bare ett barn kan i det minste foreldrene bruke den lille tiden de har på dette ene barnet. Men har de mange barn går omsorgen fra barna over fra å være personlig til nærmest industri.

Hvis foreldrene jobber 150 % har de ikke tid til ett engang.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg syns det er galskap å sette fire barn til verden hvis man ikke er i stand til å forsørge dem og ta seg av dem og følge dem opp.

Men da forutsetter man vel egentlig status quo?

Selvsagt bør man ha overskudd før man får enda et barn. Både på penger, tid og krefter. Men det som er skikkelig dumt er jo når noen som i utgangspunktet hadde dette kommer ut for en krise, på linje med mange andre tobarnsfamilier etc. og får servert syrlige kommentarer om barneflokken da.

Selv har jeg nok blitt mer pysete med årene. Vi hadde en periode da vi trengte hjelp. En begrenset periode, heldigvis. Men vi er vel kun en bilulykke fra en helt annen virkelighet vi, som andre.
Viktig presisering:
Jeg ser jo at det ikke var det du skrev, så dette er kanskje litt mer generelt enn det man kunne tro.

Men jeg synes altså at det er litt dumt at man tilsynelatende ikke skal kunne oppleve en og annen regnværsdag fordi man har valgt å få mange barn. At det da plutselig blir valget man har tatt som skal kritiseres. Det er jo ingen som ville ha gjort det samme om livet ga en tobarnsfamilie et slag under beltestedet slik at de plutselig var langt unna utgangspunktet de valgte å få barn i. Det er liksom ingen som ville si at "Der kan du se. Du skulle nok ikke ha fått barna dine", dersom arbeidsløshet, sykdom etc. rammet en tobarnsfamilie. Allikevel kan det se ut til at terskelen er lav for å ta opp den greia der dersom ulykken rammer en stor familie. Da har de liksom seg selv å takke.

Det er en ting jeg synes er litt rart. At man forventes å kunne spå om fremtiden.

Når det er sagt; Jeg ville nok ha følt et veldig ansvar for å ha diverse ting på plass før jeg eventuelt ble gravid igjen nå. Både fordi jeg vet at ting kan skje, men også fordi jeg har hatt bekkenløsningsvansker i noen svangerskap. Altså ville jeg nok nå ha tenkt en del på økonomi, avlastning og ivaretakelse av de barna jeg har i tilfelle jeg f.eks. ble sengeliggende etc. i et nytt svangerskap. Jeg ville nok også ha vurdert overskuddet i forhold til eventuelle tilleggsproblemer et nytt barn ville ha hatt. Som astma, adhd etc. Ikke at jeg skulle ha satset på en superkvinnetilværelse der man aldri ble sliten og lei, men at jeg visste med meg selv at vi, som familie, hadde overskudd til et nytt barn.

Jeg babler fælt her nå. Men dette er jo kanskje forståelig nok noe som opptar meg.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Men jeg synes altså at det er litt dumt at man tilsynelatende ikke skal kunne oppleve en og annen regnværsdag fordi man har valgt å få mange barn. At det da plutselig blir valget man har tatt som skal kritiseres. Det er jo ingen som ville ha gjort det samme om livet ga en tobarnsfamilie et slag under beltestedet slik at de plutselig var langt unna utgangspunktet de valgte å få barn i. Det er liksom ingen som ville si at "Der kan du se. Du skulle nok ikke ha fått barna dine", dersom arbeidsløshet, sykdom etc. rammet en tobarnsfamilie.

Det er jeg enig med deg i. Allikevel er endel av disse tingene med i beregningen når hvertfall vi tenker på hvor mange barn vi skal ha. Fordi vi ikke ville greid å håndtere flere enn kanskje to barn rent økonomisk hvis en krise skulle oppstå så er det heller ikke aktuelt å få flere barn enn kanskje to. De er selvfølgelig en hel haug andre ting inne i bildet også, men jeg syns man bør tenke litt på at fremtiden ikke nødvendigvis er lik den man er i når man får barn.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Det er jeg enig med deg i. Allikevel er endel av disse tingene med i beregningen når hvertfall vi tenker på hvor mange barn vi skal ha. Fordi vi ikke ville greid å håndtere flere enn kanskje to barn rent økonomisk hvis en krise skulle oppstå så er det heller ikke aktuelt å få flere barn enn kanskje to. De er selvfølgelig en hel haug andre ting inne i bildet også, men jeg syns man bør tenke litt på at fremtiden ikke nødvendigvis er lik den man er i når man får barn.

Ja. Noe bør man ta høyde for. Men skulle man ta høyde for alt burde man jo strengt tatt ha sterilisert seg før man fikk et eneste barn.

Jeg mener vel også at en hypotetisk risiko for arbeidsløshet i en begrenset periode ikke nødvendigvis betyr at et barn som er ønsket ikke skal bli til. Livet må ikke nødvendigvis være en dans på roser for at valget om å få barn skal være riktig.

Som sagt tar vi høyde for en del ting. Det bør være overskudd nok til å f.eks. takle at det potensielle barnet f.eks. fikk astma, at jeg hadde bekkenløsning under svangerskapet etc. Altså bør man regne med overskudd til et "vanlig" barn og forløp, men også noe ekstra. Men alle eventualiteter? Nei.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Men da forutsetter man vel egentlig status quo?

Men jeg synes altså at det er litt dumt at man tilsynelatende ikke skal kunne oppleve en og annen regnværsdag fordi man har valgt å få mange barn. At det da plutselig blir valget man har tatt som skal kritiseres. Det er jo ingen som ville ha gjort det samme om livet ga en tobarnsfamilie et slag under beltestedet slik at de plutselig var langt unna utgangspunktet de valgte å få barn i. Det er liksom ingen som ville si at "Der kan du se. Du skulle nok ikke ha fått barna dine", dersom arbeidsløshet, sykdom etc. rammet en tobarnsfamilie. Allikevel kan det se ut til at terskelen er lav for å ta opp den greia der dersom ulykken rammer en stor familie. Da har de liksom seg selv å takke.

Det er en ting jeg synes er litt rart. At man forventes å kunne spå om fremtiden.

Til en viss grad forutsettes selvsagt status quo. For å illustrere hva jeg mener:

Hvis man i utgangspunktet er arbeidsufør, med store helseproblemer og dårlig inntekt bør man tenke seg om to ganger før man får barn i det hele tatt. Og tenke seg om igjen og igjen før man får enda ett barn, og enda ett barn, og enda ett. Selvsagt kan man fantasere om at livet vil ta en vending, at man vil vinne i lotto eller arve en rik onkel man ikke visste om.

Motsatt er det klart at de fleste av oss egentlig er bare en bilulykke unna problemer i tilværelsen. Jeg syns det er feil å alltid ta høyde for at man kan dø en voldsom død - i såfall burde man jo ikke få barn i det hele tatt. Men å sette barn til verden når man i utgangspunktet VET at man gjør seg avhengig av hjelp fra andre, det syns jeg er galt. Og så er det jo så enkelt at ett barn kan de fleste håndtere, også om helsa ikke er på topp og økonomien halter. Men for hvert barn man får strekker man strikken litt lengre.

[Harriet Vane]

Jeg har voksne venner som ikke kan skrelle poteter. Det er litt rart, det må jeg si.

Jeg tror bokormen har mange poeng her. man legger litt lpet selv og kan gjøre det enklere for seg ved å fire på sine krav til seg selv. Man må ta noen valg på hvor strøkent, hvor hjemmelaget, hvor skinnende rent det skal være, og ta noen valg på hvor mye service, kjøring og styr ungene skal kunne kreve.

Jeg har lagt meg på nogenlunde samme linje som mine foreldre når det gjelder dette; nemlig lite service og mye kos, samtale, deltagelse og felles aktiviteter. I går laget vi middag sammen, veldig koselig, og lurt, for nå kan nemlig ungen lage ostesaus. Det vil helt sikkert komme til nytte en dag.

Med lavt forventet servicenivå blir det ikke noe sjokk når det blir søsken til høsten, for da er hun allerede ganske selvhjulpen.

[Olympia]

Jeg håper mine barn blir like greie som jeg var som tolvåring og gjør som meg : melder seg inn i sjakkforening.



(at jeg drev med tre andre idretter ved siden av er noe helt annet... )