Stigmatisering av overvektige

[kie]

For det første skal man selvsagt ikke kimse av de opplevelsene mange undervektige har.

Når det er sagt tror jeg at en forskjell på overvektig vs. undervektig er at vi lever i en tid og i et samfunn der selvkontroll dyrkes og gjerne også blir brukt for å definere hvem man er som person. Og der tror jeg nok at mange overvektige sliter. De har en kropp som tilsynelatende signaliserer at de ikke mestrer denne egenskapen som man i dagens samfunn setter så høyt. Også gjerne i andre settinger, som i forhold til det å få jobb.

[HP]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Når det er sagt tror jeg at en forskjell på overvektig vs. undervektig er at vi lever i en tid og i et samfunn der selvkontroll dyrkes og gjerne også blir brukt for å definere hvem man er som person.

Men for at det skal være komplement for en undervektig, så må jo det å være undervektig være et bevisst valg. Noe en selv ønsker, derav ikke et problem. Om en ikke er fornøyd med kroppen sin, har et problem, og gjør det en kan for å gå opp i vekt så hjelper det jo ikke akkurat å bli møtt med "beundring" for å ha en kropp en selv ikke vil ha. Forøvrig en beundring som nok bytter fortegn om en selv skulle havne i den situasjonen at en er sykelig undervektig og ikke klarer å gå opp i vekt, uansett hva en måtte spise.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Men for at det skal være komplement for en undervektig, så må jo det å være undervektig være et bevisst valg. Noe en selv ønsker, derav ikke et problem. Om en ikke er fornøyd med kroppen sin, har et problem, og gjør det en kan for å gå opp i vekt så hjelper det jo ikke akkurat å bli møtt med "beundring" for å ha en kropp en selv ikke vil ha. Forøvrig en beundring som nok bytter fortegn om en selv skulle havne i den situasjonen at en er sykelig undervektig og ikke klarer å gå opp i vekt, uansett hva en måtte spise.

Joda. Men nå tenkte jeg mer på utenforståendes definering av hvem man er og hvilke egenskaper man har. Og hvordan dette kan gjøre seg gjeldende i f.eks. jobbintervjusituasjoner. Da er det å bli oppfattet som en uten disiplin og selvkontroll noe som kommer veldig negativt ut for den overvektige.

At det for undervektige også er problematisk er det ingen tvil om. Men akkurat på dette området så slipper de belastningen med at folk tror de ikke eier selvkontroll. Og siden vi lever i en tid der selvkontroll regnes som noe av det viktigste og noe som skiller gode f.eks. arbeidstakere fra dårlige, så kommer overvektige dårligere ut der. Uten at det betyr at undervektige har det fantastisk sammenlignet.

Jeg synes i grunnen det er litt dumt at man skal ha slike "lidelseskonkurranser". Istedet kunne man kanskje være litt flinkere til å støtte hverandre på tvers av problematikk?

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes i grunnen det er litt dumt at man skal ha slike "lidelseskonkurranser". Istedet kunne man kanskje være litt flinkere til å støtte hverandre på tvers av problematikk?

Da jeg startet denne diskusjonen, så var det ment som en tråd for å belyse de problemene man opplever med stigmatisering som overvektige. Det har tydeligvis blitt en lidelseskonkurranse, og slik var det ikke tenkt. Det må jo være lov til å diskutere et problem uten at det skal sammenlignes med et annet.

[Dronningen]

Du får lage en tråd der du spør rett ut: Hva tenker slanke / undervektige når de ser en person som er overvektig?

Og motsatt.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven75, her.

Det må jo være lov til å diskutere et problem uten at det skal sammenlignes med et annet.

Det var faktisk du som startet sammenlikningen.

[HP]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Istedet kunne man kanskje være litt flinkere til å støtte hverandre på tvers av problematikk?

Jeg tror ikke undervektige har problemer med å forstå at det å være overvektig ikke behøver å være enkelt. Men mange overvektige ser visst ikke det samme andre veien, den undervektige er "idealet". Den som er ufrivillig undervektig vet at "idealet" ikke er noen ideell plass å være.

Som det er påpekt flere ganger gjennom tråden så er ikke problematikken den samme, men hvordan det føles for individet er likevel likt.

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Som det er påpekt flere ganger gjennom tråden så er ikke problematikken den samme, men hvordan det føles for individet er likevel likt.

Følelsen er nok ikke ulik nei, men samfunnets generelle oppfatning av en overvektig kontra en undervektig er jo ganske annerledes.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Jeg tror ikke undervektige har problemer med å forstå at det å være overvektig ikke behøver å være enkelt. Men mange overvektige ser visst ikke det samme andre veien, den undervektige er "idealet".

Nettopp. Og det er jo et problem overvektige ikke (eller i alle fall sjelden) møter - det at folk ikke godtar at man har et problem, men synes man skal være lykkelig og takknemlig for å ha det slik. (Enten omverdenen nå tar det som carte blanche til å rakke ned på tynne mennesker eller ikke.)

[kie]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Jeg tror ikke undervektige har problemer med å forstå at det å være overvektig ikke behøver å være enkelt. Men mange overvektige ser visst ikke det samme andre veien, den undervektige er "idealet". Den som er ufrivillig undervektig vet at "idealet" ikke er noen ideell plass å være.

Ok. Da har vi forskjellige erfaringer, rett og slett. Selv har jeg heldigvis opplevd mest solidaritet på tvers av kroppsfasonger.

Og jeg tror også at fordommer o.l. rammer litt forskjellig også. Ikke i styrke, men i hvor og når de kommer frem. Når det kommer til samfunnets opphøyelse av selvkontroll så innbiller jeg meg at det går mest utover overvektige. Akkurat som det på andre arenaer er undervektige som får merke det. Jeg innbiller meg at det for en som er undervektig må føles ganske frustrerende å først være "fritt vilt" for all slags kommentarer og vitsing, for så deretter møte minimalt med forståelse for at dette påvirker en. Dersom noen kommenterer eller vitser om vekten min, får jeg forståelse for at jeg reagerer. Der er det altså jeg som overvektig som kommer "heldigere" ut. I jobbintervjusituasjoner vil det kanskje være jeg som kommer dårligst ut siden jeg altså tydeligvis ikke mestrer denne opphøyde selvkontrollen. Skårderud sier at skammen har flyttet seg fra skrittet til munnen.

Sitat:

Før var skam særlig knyttet til seksualitet. Ved at kvinnen viste at hun hadde kontroll over sitt begjær, uttrykte hun god moral. Skårderud sier at dagens normer handler mye om selvkontroll, selvfølelse og selvrealisering.

Og selv om overvektige ofte slipper direkte kommentarer så får de det også igjen i media der de tingliggjøres og omtales med ord som fedmeepidemi, helsekostnader og gjerne med en solid dose moralisering både av den "snille" typen, men også i form av "kjefting".

Jeg mener også at det blir tullete å sette folk som har det vanskelig med noe opp mot hverandre og avgjøre hvem som har det verst. Men når man nå snakker om hva forskjellene kan være (uten å gradere den totale belastningen), så synes jeg det er relevant at det i dagens samfunn er knyttet mye skam til fedme. At dette har en veldig negativ symboleffekt som igjen fører til diskriminering.

Sitat:

Studier har vist at leger ikke vil anbefale prøverørsbehandling til overvektige kvinner. De samme legene hadde ingen motforestillinger ved behandling av undervektige kvinner - som hadde mistet sin fruktbarhet på grunn av slanking. - Normer og privat utagering om hva som er pent og stygt blander seg lett inn, sier Skårderud.

Jeg synes at det bør være lov å påpeke slike ting uten at man skal måtte gradere hvem som totalt sett har det verst. De kreftene kan man heller bruke på å vise hverandre litt solidaritet.

Synes jeg.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Jeg tror ikke undervektige har problemer med å forstå at det å være overvektig ikke behøver å være enkelt. Men mange overvektige ser visst ikke det samme andre veien, den undervektige er "idealet". Den som er ufrivillig undervektig vet at "idealet" ikke er noen ideell plass å være.

Som det er påpekt flere ganger gjennom tråden så er ikke problematikken den samme, men hvordan det føles for individet er likevel likt.

Så enkelt og bra kan det sies.

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Jeg tror ikke undervektige har problemer med å forstå at det å være overvektig ikke behøver å være enkelt. Men mange overvektige ser visst ikke det samme andre veien, den undervektige er "idealet".

Når fettet kommer på, så mister man empatien med andre som har det fælt? Jeg er smellfeit og har ingen som helst problemer med å skjønne at det kan være grusomt å slite med kropp og selvbilde som undervektig. Og selv om jeg noen ganger synes det må være deilig å slippe å ha sånn fokus på mat så skjønner jeg at manglende interesse også er et problem. Men jeg drømmer ikke om å være undervektig, ei heller om å være normalvektig. Min trivselsvekt ligger over den vekta samfunnet synes er akseptabel, og det er den jeg jakter på nå.

Jeg kjenner at jeg er ganske forbanna over det du antyder her.

[Divine]

Jeg er veldig enig med Albertine.

[noen]

I forhold til det noen skriver om medias bilde av overvekt og undervekt: Hvis vi ser på filmindustrien, kan det da ikke være tvil om at særlig kvinnelige skuespillere helst skal være utrolig tynne - det er det som er idealet. Hvis en av disse mer enn slanke kvinnene glemmer å holde inn magen en dag, går ryktene om graviditet med det samme. Og hvis de får barn og sulter og trener seg tilbake til "normaltilstanden" på noen uker etter fødselen, fører dette til beundrende omtale i media.

Og de slemme eller mindre intelligente i filmene spilles ofte - etter min erfaring - av overvektige. Til og med de som skal fremstille slemme - og/eller litt dumme - barn.

Men, bare så det er sagt, jeg ser det ikke som enklere å være undervektig enn overvektig, men hvordan verden ser på de to gruppene er veldig forskjellig. Tror jeg.

[HP]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Når fettet kommer på, så mister man empatien med andre som har det fælt? Jeg er smellfeit og har ingen som helst problemer med å skjønne at det kan være grusomt å slite med kropp og selvbilde som undervektig. Og selv om jeg noen ganger synes det må være deilig å slippe å ha sånn fokus på mat så skjønner jeg at manglende interesse også er et problem. Men jeg drømmer ikke om å være undervektig, ei heller om å være normalvektig. Min trivselsvekt ligger over den vekta samfunnet synes er akseptabel, og det er den jeg jakter på nå.

Jeg kjenner at jeg er ganske forbanna over det du antyder her.

Det er lov å bli forbanna. Jeg skrev mange overvektige, ikke alle overvektige. Gruppen overvektige er etterhvert blitt en ganske stor i den vestlige verden. Jeg generaliserte ikke påstanden til å gjelde alle, men mange.

Jeg har stor respekt med kampen du kjemper for å gå ned i vekt, og jeg syns at det er kjempeflott at du har et mål som er riktig for deg. Jeg heier på deg Albertine, beklager at jeg ikke får sagt det så ofte som jeg skulle ønsket.

Min ideal-/trivselsvekt ligger også over det BMI-skalaen regner som normalvektig.

Opprinnelig lagt inn av Divine

Men hvis valget var veldig overvektig eller veldig undervektig, hadde vel de fleste valgt veldig undervektig, tror dere ikke det?

Jeg tror flertallet rent impulsivt ville valgt å være undervektig, men om en hadde fått presentert fakta, inngående case-studier, og gjerne muligheten til kjenne de to alternativene på kroppen så tror jeg faktisk at flertallet ville valgt overvekt. Men uansett så blir det som å velge mellom pest eller kolera.

Jeg som overvektig er gift med en som er undervektig. Jeg jobber for å gå ned i vekt, hun jobber for å gå opp. (Hun har på ingen måte noen spiseforstyrrelse, hun spiser like mye eller mer mat enn jeg gjør). Min erfaring er at det er mye enklere å leve som overvektig enn det er å leve som ufrivillig undervektig.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Min erfaring er at det er mye enklere å leve som overvektig enn det er å leve som ufrivillig undervektig.

Men sånn rent praktisk, så møter jo undervektige færre hindringer. De må ikke gå fra kafeer fordi stolene er for trange, de slipper å lure på om setebeltet på flyet er langt nok, osv. Mulig jeg er naiv, men jeg kan ikke komme på en eneste PRAKTISK ulempe med å være undervektig. Ikke det med å ikke finne klær heller. De fleste klesbutikker har jo minstestørrelser som er svært små.

Korriger meg gjerne om jeg tar feil her.

[Bergensis]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

For det første skal man selvsagt ikke kimse av de opplevelsene mange undervektige har.

Når det er sagt tror jeg at en forskjell på overvektig vs. undervektig er at vi lever i en tid og i et samfunn der selvkontroll dyrkes og gjerne også blir brukt for å definere hvem man er som person. Og der tror jeg nok at mange overvektige sliter. De har en kropp som tilsynelatende signaliserer at de ikke mestrer denne egenskapen som man i dagens samfunn setter så høyt. Også gjerne i andre settinger, som i forhold til det å få jobb.

Eg har lest tråden og formulert eit innlegg i hovudet mitt, men Kie seier det så greit her at eg kan egentlig berre signere.

Eg har jo sett at svært tynne blir "fritt vilt" i forhold til kommentarar på kropp og klær og helse m.m. Men det å vere tynn er så nært knytta opp mot ideal både på det reint fysiske plan (utsjånad), men også på det mentale plan (karaktertrekk).


Noko eg har lagt merke til hjå mange overvektige kvinner er at dei er utruleg flinke til å kle seg. Beundrar måten dei framhevar sine mest positive trekk på ein sånn måte at eg ser ei flott kvinne før eg ser overvekta.