Stigmatisering av overvektige

[MiaPia]

Kan jeg linke til en blogg her tro?

Jeg tar sjansen og så får jeg heller ta den bort hvis det blir feil
http://www.leserglede.com/zett-utenf...50-kg-tragisk/


Jeg er litt overvektig nå, jeg har har vært betydelig tyngre enn jeg er nå, men jeg har også vært på grensen til undervektig.
Nå har jeg et tilnærmet normalt fohold til mat, det har jeg hatt på så lenge jeg nesten kan huske. Tilnavnet "Fleske-Fia" (farmor som gav meg det, og igrunn kun hun som brukte det) kan jeg nå le av, selv om jeg synes det er litt trist.
Jeg synes jeg har kommet langt, men jeg er redd av store deler av befolkningen kun ser at jeg er overvektig.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg sliter litt i denne tråden, for jeg lurer på en ting. Jeg snakker mye om samfunnet og media osv. her. Men jeg har blitt litt forvirret. Kan man snakke om at samfunnets syn på over- og undervektige er ulikt den samlede summen av samfunnsborgernes syn på det samme?

Noen som skjønte hva jeg mente her?

Jupp. Jeg syns også at det er en viss sammenblandig av medias syn, og samfunnets syn. Som jeg ofte ikke syns sammenfaller i det hele tatt.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jupp. Jeg syns også at det er en viss sammenblandig av medias syn, og samfunnets syn. Som jeg ofte ikke syns sammenfaller i det hele tatt.

Jeg tror heller ikke det sammenfaller, men jeg tror det er vanskelig å ikke bli preget eller påvirket av hvordan media framstiller ting.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Embs, her.

Jeg tror heller ikke det sammenfaller, men jeg tror det er vanskelig å ikke bli preget eller påvirket av hvordan media framstiller ting.

Det er klart at "medias syn" og "samfunnets syn" har en gjensidig påvirkning på hverandre.

[HP]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Når fettet kommer på, så mister man empatien med andre som har det fælt? Jeg er smellfeit og har ingen som helst problemer med å skjønne at det kan være grusomt å slite med kropp og selvbilde som undervektig. Og selv om jeg noen ganger synes det må være deilig å slippe å ha sånn fokus på mat så skjønner jeg at manglende interesse også er et problem. Men jeg drømmer ikke om å være undervektig, ei heller om å være normalvektig. Min trivselsvekt ligger over den vekta samfunnet synes er akseptabel, og det er den jeg jakter på nå.

Jeg kjenner at jeg er ganske forbanna over det du antyder her.

Det er lov å bli forbanna. Jeg skrev mange overvektige, ikke alle overvektige. Gruppen overvektige er etterhvert blitt en ganske stor i den vestlige verden. Jeg generaliserte ikke påstanden til å gjelde alle, men mange.

Jeg har stor respekt med kampen du kjemper for å gå ned i vekt, og jeg syns at det er kjempeflott at du har et mål som er riktig for deg. Jeg heier på deg Albertine, beklager at jeg ikke får sagt det så ofte som jeg skulle ønsket.

Min ideal-/trivselsvekt ligger også over det BMI-skalaen regner som normalvektig.

Opprinnelig lagt inn av Divine

Men hvis valget var veldig overvektig eller veldig undervektig, hadde vel de fleste valgt veldig undervektig, tror dere ikke det?

Jeg tror flertallet rent impulsivt ville valgt å være undervektig, men om en hadde fått presentert fakta, inngående case-studier, og gjerne muligheten til kjenne de to alternativene på kroppen så tror jeg faktisk at flertallet ville valgt overvekt. Men uansett så blir det som å velge mellom pest eller kolera.

Jeg som overvektig er gift med en som er undervektig. Jeg jobber for å gå ned i vekt, hun jobber for å gå opp. (Hun har på ingen måte noen spiseforstyrrelse, hun spiser like mye eller mer mat enn jeg gjør). Min erfaring er at det er mye enklere å leve som overvektig enn det er å leve som ufrivillig undervektig.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Min erfaring er at det er mye enklere å leve som overvektig enn det er å leve som ufrivillig undervektig.

Men sånn rent praktisk, så møter jo undervektige færre hindringer. De må ikke gå fra kafeer fordi stolene er for trange, de slipper å lure på om setebeltet på flyet er langt nok, osv. Mulig jeg er naiv, men jeg kan ikke komme på en eneste PRAKTISK ulempe med å være undervektig. Ikke det med å ikke finne klær heller. De fleste klesbutikker har jo minstestørrelser som er svært små.

Korriger meg gjerne om jeg tar feil her.

[HP]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men sånn rent praktisk, så møter jo undervektige færre hindringer. De må ikke gå fra kafeer fordi stolene er for trange, de slipper å lure på om setebeltet på flyet er langt nok, osv. Mulig jeg er naiv, men jeg kan ikke komme på en eneste PRAKTISK ulempe med å være undervektig. Ikke det med å ikke finne klær heller. De fleste klesbutikker har jo minstestørrelser som er svært små.

Korriger meg gjerne om jeg tar feil her.

Vi kan jo begynne med at en undervektig for mange er "fritt vilt", i alle sosiale sammenhegner. Du nevner kafebesøk, om stolene ikke er polstret så trenger en gjerne en pute om en skal sitte litt. Flysetebelter må strammes inn, ganske mye om det skal ha tiltenkt funksjon. Klær handler man i tenårings- eller barneavdelingen. Om en blir syk så har en ingenting "å tære på", ingen energireserver. En blir knuffet på, ubevisst skubbet bort i større eller mindre folkemengder. Og "alle andre" syns at det må være helt greit, for en er jo så vellykket som undervektig ...

(Listen er lengre, det var de jeg kom på i farten).

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

En blir knuffet på, ubevisst skubbet bort i større eller mindre folkemengder.

Men den følelsen har jeg som overvektig også. Man skulle da tro at folk SÅ meg, så stor som jeg er, men i trapper ender det opp med at jeg må stoppe helt opp, for det kommer tre i bredden mot meg og jeg har ingen steder å gjøre av meg. Det er ikke før folk kolliderer med meg der jeg står helt stille at de "ser" meg. Jeg har gjort dette eksperimentet i trappene på jobb mange ganger. Jeg går bak de slanke på jobben ned trappa. Folk som kommer mot dem, viker unna, slik at de skal komme seg ned, men når jeg kommer? Niks. Ingen reaksjon. Og det har skjedd så ofte at det kan umulig være noe jeg innbiller meg. Merkelige greier, og jeg har ingen forklaring på det. Kanskje ikke annet enn at folk ikke ønsker å forholde seg til overvektige og derfor ubeviist blokkerer ut det jeg ser. Men det høres jo helt fjernt ut.

[Gulla]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ikke det med å ikke finne klær heller. De fleste klesbutikker har jo minstestørrelser som er svært små.

Korriger meg gjerne om jeg tar feil her.

Har de?
Jeg opplever at det er flere butikker jeg ikke kan kjøpe klær i da den minste størrelsen er for stor. Greit nok å gå på barneavdelingen men det er noe med den fasongen da...

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men den følelsen har jeg som overvektig også. Man skulle da tro at folk SÅ meg, så stor som jeg er, men i trapper ender det opp med at jeg må stoppe helt opp, for det kommer tre i bredden mot meg og jeg har ingen steder å gjøre av meg. Det er ikke før folk kolliderer med meg der jeg står helt stille at de "ser" meg. Jeg har gjort dette eksperimentet i trappene på jobb mange ganger. Jeg går bak de slanke på jobben ned trappa. Folk som kommer mot dem, viker unna, slik at de skal komme seg ned, men når jeg kommer? Niks. Ingen reaksjon. Og det har skjedd så ofte at det kan umulig være noe jeg innbiller meg. Merkelige greier, og jeg har ingen forklaring på det. Kanskje ikke annet enn at folk ikke ønsker å forholde seg til overvektige og derfor ubeviist blokkerer ut det jeg ser. Men det høres jo helt fjernt ut.

Det er som du sier merkelige greier. Jeg tror deg på det du sier altså, men jeg opplever at folk viker unna mer når jeg er større fysisk sett. Men: En ting som jeg har lagt merke til spiller rolle også er hvor oppmerksom og våken man ser ut.
Om man står med nesen i en bok eller går med mobil så skvetter folk mer unna enn om man går og ser seg rundt.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men sånn rent praktisk, så møter jo undervektige færre hindringer. De må ikke gå fra kafeer fordi stolene er for trange, de slipper å lure på om setebeltet på flyet er langt nok, osv.

Jeg vet ikke nok til å si om de møter færre hindringer totalt, men på den lista over ting overvektige møter på, så vil jeg også tilføye hyppige avisoppslag der man skal føle seg som en dritt fordi man veier for mye på fly, visstnok setter hele velferdssamfunnet i fare og gjerne står i veien for at Olga på 84 ikke får en nødvendig operasjon.

Det er tøft å være en "samfunnsfiende" på den måten. Det er tøft når man blir tingliggjort og vekker avsky, harme og nesten må unnskylde sin eksistens.

Denne artikkelen hadde i utgangspunktet overskriften "Feite passasjerer øker flyvekta!" Med undertekst: "Kan resultere i at bagasjegrensa blir mindre" og ord om flysikkerheten osv. Så modererte man seg litt og byttet ut "feite" til "overvektige". En blogger som linket til saken foreslår at man skal veie passasjer og bagasje sammen. Alt over 110 kg (totalt) er å regne som overvekt. Vedkommende mente at da ville nok de overvektige endelig forstå.

Men dette er altså en av mange nyhetsoppslag som gjør det lite hyggelig å være et "samfunnsproblem". Folk blir provosert og så angripes gjerne de overvektige for å "ødelegge for alle andre".

Overvektige slipper kanskje mange direkte kommentarer, som selvsagt må være utrolig sårende. Til gjengjeld får de ofte høre det med krigstyper i avisene og er gjenstand for mange debatter. Og da altså på en måte som er godt egnet til å vekke harme og gi mange inntrykk av at deres avsky/fordommer er berettiget.

Sitat:

Det er en «Fedmebølge» på vei, den bryter mot vår kyst. «Fedmeproblemet eksploderer!» og nå starter «Kampen mot fettet!». Fettet er ute av kontroll, vi står foran en epidemi, opplyser WHO, og noen hevder det skyldes at hele «samfunnet siger ut». Det kan forstås som en «Feit skam!». Overskriftene er sakset fra ulike avisoppslag gjennom det siste året.

Sitat:

Forestillinger om fettet knyttes til katastrofe, avsky og skam. Fettet fremstilles som støtende, farlig og truende for en samfunnsmessig orden. Fettet blir hengende ved en person som noe mer enn kilo eller ugunstig belastning medisinsk sett. Kroppsform og personlige egenskaper knyttes sammen på en måte som for lengst er forlatt på andre områder; eksempelvis det å knytte sammen kroppsform og kriminalitet. At kroppsform og personlighet knyttes så sterkt sammen er tankevekkende, kan dette kalles kroppsrasisme? Språket som benyttes om overvekt og om den som er overvektig er egnet til å bygge oppunder fordommer og intoleranse på linje med slik aidssyke personer tidligere ble fremstilt.

Sitat:

Som vi har nevnt, knyttes fedme til spesifikke personkarakteristika. Når fedme diskuteres av fagfolk, av ernæringseksperter, leger, fysioterapeuter og psykologer er det samtidig et trekk at fedme ikke relateres til den personen som lever som overvektig. Den som er tykk er fraværende som en konkret og erfarende person.

Sitat:

Ingen skal behøve å finne seg i å bli omtalt og oppfattet kun som et uønsket problem eller et objekt som andre kan definere. Slik kan man imidlertid forstå avslutningen på en TV-debatt om overvekt i programmet Redaksjon EN, NRK, november 2003. En av de inviterte deltakerne peker mot to representanter for Landsforeningen for overvektige og finner det legitimt å si «når problemer er så stort som her...» Uten å henvende seg til personen, pekes de overvektige på som et problem, som objektet det skambelagte problemet festnes til. Vi spør om en slik respektløs utpeking av mennesker kanskje er en logisk konsekvens av en ureflektert forståelse av kroppen som kjemisk fabrikk og som variabel i en matematisk formel? Det blir mulig for ekspertisen å distansere seg fra individet og dets erfaringer. Den som er overvektig blir redusert til et objekt som media og helsepersonell kan plassere sin virketrang og angst på.

http://www.dagbladet.no/kultur/2004/01/26/389299.html

I tillegg har man jo også enkeltes møte med helsevesenet. Jeg har selv sittet på vaktrom og hørt enkelte leger omtale overvektige pasienter. Det var ikke særlig hyggelig.

Jeg tror også at det foregår mye rart på forskjellige legekontor også, som ikke kommer ut i media. Kanskje ikke så ille som det jeg beskriver under her, men det å få slanking som svar på omtrent hvert eneste helseproblem man har (selv ørebetennelse!) er ikke ukjent.

Sitat:

Alle kan ha treningskort selv om de ikke bruker det. Det har vel ikke du gjort som er så feit, sa legen ifølge et notat kvinnen skrev etter møtet med legen og som VG gjengir i dag.

Sitat:

Legen lurte på hvor mye kvinnen spiste. Hun svarte at hun fikk i seg tre måltider om dagen.

- Det tror jeg ikke for da hadde du ikke vært feit.

Sitat:

Legen omtalte kvinnens sykejournal, som var oversendt fra hennes forrige lege, for «Bibelen», skriver VG.

Legen stilte også spørsmålstegn ved om kvinnens utdannelsesplaner som interiørkonsulent var realistiske, likeså hennes framtidsplaner med kjæresten hennes.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/02/01/422060.html

Jeg tror ikke denne legen er så veldig unik, annet enn at han til forskjell fra en del annet helsepersonell ikke hadde vett på å holde kjeft. De jeg har hørt omtale overvektige pasienter negativt, har ikke gjort det til pasienten men det er klart at holdningene påvirker måten pasienter blir møtt på. Og det er klart at samfunnets holdninger også gjør seg gjeldende i helsevesenet.

Det som er synd er at mange overvektige skammer seg såpass fra før av at de ikke klager.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Vi kan jo begynne med at en undervektig for mange er "fritt vilt", i alle sosiale sammenhegner. Du nevner kafebesøk, om stolene ikke er polstret så trenger en gjerne en pute om en skal sitte litt. Flysetebelter må strammes inn, ganske mye om det skal ha tiltenkt funksjon. Klær handler man i tenårings- eller barneavdelingen. Om en blir syk så har en ingenting "å tære på", ingen energireserver. En blir knuffet på, ubevisst skubbet bort i større eller mindre folkemengder. Og "alle andre" syns at det må være helt greit, for en er jo så vellykket som undervektig ...

(Listen er lengre, det var de jeg kom på i farten).

Jeg klarer ikke helt å se problemene med den listen, og hvordan det å måtte putte noe under rompa for å sitte behagelig kan samenlignes med å ikke få plass i stolen.
Overvektige kan godt få tresmak i baken de også..... men en pute er letteere å ha med seg en en stol en får plass i. Jeg har polstret stolen med yttertøy selv jeg. Eller at en må stramme beltet på flysetet mye kan samenlignes med å måtte be om forlenger. (noe jeg heldigvis har sluppet.

At en ikke har noe å tære på er vel helt riktig det, men det har vel ikke så mye å gjøre med stigma ute i samfunnet.

[HP]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men den følelsen har jeg som overvektig også.

For en undervektig er det ikke en følelse, en blir fysisk dyttet bort. Den som dytter merker det gjerne ikke selv en gang.

[Apple]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det er som du sier merkelige greier. Jeg tror deg på det du sier altså, men jeg opplever at folk viker unna mer når jeg er større fysisk sett. Men: En ting som jeg har lagt merke til spiller rolle også er hvor oppmerksom og våken man ser ut.
Om man står med nesen i en bok eller går med mobil så skvetter folk mer unna enn om man går og ser seg rundt.

Sambo irriterer seg over dette. Han er normalvektig, men om han ikke er "pågående", forventer folk tydeligvis at man skal vike unna.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Korriger meg gjerne om jeg tar feil her.

:korrigerer:
Jeg har lange, tynne bein, bruker str 29 i livet, og 36 i beina.
Medium overdel, men har 75E i bh str.
Og en lekker, liten valk på midten.
Tips til butikk som har klær til meg?

Mine bukser er dyre.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

For en undervektig er det ikke en følelse, en blir fysisk dyttet bort. Den som dytter merker det gjerne ikke selv en gang.

Men folk går jo rett på meg. Smack! Det er vel det alternativet de har, for å dytte meg unna hadde de vel ikke klart. (jf. Fat people are hard to kidnap )

Kie sier mye bra. Vi overvektige har SKYLD i så mye. Det var ille nok da vi følte at vi ødela for oss selv. Og verre ble det når vi er roten til alt vondt i samfunnet. Jeg tviler ikke et sekund på at det snart kommer en (tilsynelatende seriøs) debatt om det skal være lov å nekte overvektige servering osv.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men folk går jo rett på meg. Smack! Det er vel det alternativet de har, for å dytte meg unna hadde de vel ikke klart. (jf. Fat people are hard to kidnap )

De synes antagelig det blir for langt å gå rundt?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

De synes antagelig det blir for langt å gå rundt?

Ja, der sa du det. Men jeg velter jo ikke SÅ lett da, så jeg vet ikke helt hva de hadde tenkt å oppnå med å gå rett på meg heller ...

[Billa]

Jeg synes kanskje det fort kan virke som om overvektige er med på å stigmatisere seg selv også jeg da. Litt sånn "the GayWay", ved å bruke utrykk som "feite-avdelingen" på HM og feitebukser for liksom å være nedlatende mot seg selv FØR alle andre.

Jeg er selv en romslig modell, men kan aldri si at det har gjort at jeg noen gang har følt meg tilsidesatt eller oversett i noen service-sammenheng. Kan det ha noe med at jeg ikke FORVENTER skkurat det på grunn av størrelsen min?

Noen dager er jeg frodig og fin og fargerik dame. Noen dager er jeg imidlertid bare stor og stygg og den som ingen ønsker seg som borddame...
Jeg er av dem som gjerne skulle vært tynnere, og tenker på mat og slanking daglig. Jeg lurer alltid på om flybeltet passer og om cafe-stolene er trange. Om gardintrappa holder. Jeg er den som INGEN får løfte på.

Jeg har (og vil vel alltid ha) et problematisk forhold til det å spise, og kastet opp maten jeg spiste fra jeg var 17 til 27. Jeg har ikke innsikt nok til å forstå hvordan det er å være ufrivillig undervektig.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg synes kanskje det fort kan virke som om overvektige er med på å stigmatisere seg selv også jeg da. Litt sånn "the GayWay", ved å bruke utrykk som "feite-avdelingen" på HM og feitebukser for liksom å være nedlatende mot seg selv FØR alle andre.

Jeg er kraftig overvektig, og bruker ikke ordet "feit". Verken om meg selv eller andre. For meg er det en nedlatende ord. Jeg reagerer sterkt på at mediene har begynt å bruke det hele tiden. For ingen skal komme her og fortelle meg at "feit" er et nøytralt ord.