Fra tynn/slank til overvektig

[ItsOnlyMe]

Da er vi vel litt enige likevel da Iset..

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Da er vi vel litt enige likevel da Iset..

Nja. Jeg synes vi har to vidt forskjellige syn på overvektige og at du bør lese denne tråden et par ganger til og virkelig lese det som står her og tenke litt. Jeg synes det er temmelig frekt at du sitter og kaller det vasing når vi skriver om våre opplevelser og prøver å forklare deg det du spør om.

[ItsOnlyMe]

Ok. sorry, jeg mente ikke vase, tror jeg skal svare når jeg ikke har barna hengende rundt buksebenet! Beklager, trekker det, og beklager om jeg har såret noen.

[Salt]

Vaser i vei!? Der kom det som bare gjorde at jeg også måtte skrive noe. For det er for pokker ikke vasing at man ikke klarer "å bare skjerpe seg litt" når man har 60 kg for mye. ingling skrev det bra på forrige side om at du, Veravera, selv spør om hva som skjer når man går til ekstrem fedme. Da kan du rett og slett ikke etterpå snu på hælen og si at man kan skjerpe seg.

Det beviser bare at du ikke har forstått essensen i det du selv har spurt om.

Jeg føler at jeg sitter på ganske unik kunnskap jeg, for jeg har opplevd begge. Jeg har vært i kategorien sykelig overvektig, hatt problemer med å komme meg ned i flyseter og opplevd at str. 56 er for smått. Men så ble jeg operert, og jeg fikk oppleve det magiske ved å være i str. 42 og kunne kjøpe omtrent det jeg ville av klær. Kan du forestille deg angsten jeg føler nå? Nå når jeg merker at str. 42 er i ferd med å bli 44, at vekta sniker seg sakte, men sikkert oppover? Kan du forestille deg livet med vissheten om at det som gjorde at jeg la på meg 60 kg på noen få år fortsatt ligger i hodet mitt? At jeg fortsatt bruker de samme mekanismene jeg gjorde før, bare i litt mindre grad?

Jeg er kommet i kategorien "du må ta deg sammen", men jeg har prøvd å ta meg sammen i så mange år at jeg ikke helt vet hvordan det er lenger. Og det skremmer meg. Jeg er fortsatt sykelig overvektig inni hodet mitt, og det kommer nok ikke til å gå over.

[rine]

Albertine: Jeg aner ikke noe om dette, derfor spør jeg: Trodde man var litt "vaksinert" mot å legge på seg igjen hvis man tok vektoperasjon, (snevre inn magesekk/forkorte tarmer og sånn. ) eller fungerer det slik at man kan legge på seg igjen fordi man gradvis venner magen til mer og mer mat?

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Albertine: Jeg aner ikke noe om dette, derfor spør jeg: Trodde man var litt "vaksinert" mot å legge på seg igjen hvis man tok vektoperasjon, (snevre inn magesekk/forkorte tarmer og sånn. ) eller fungerer det slik at man kan legge på seg igjen fordi man gradvis venner magen til mer og mer mat?

Jeg kan spise ganske mye mat nå ja, og tåler mer og mer av sukker uten å få problemer. Og derfor spiser jeg også. Ikke spør hvorfor jeg spiser.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Albertine: Jeg aner ikke noe om dette, derfor spør jeg: Trodde man var litt "vaksinert" mot å legge på seg igjen hvis man tok vektoperasjon, (snevre inn magesekk/forkorte tarmer og sånn. ) eller fungerer det slik at man kan legge på seg igjen fordi man gradvis venner magen til mer og mer mat?

Man kan ikke utvide magen noe særlig, den forblir veldig liten. Men man kan presse ut tarmen oppfor slik at den kan holde på endel mat slik som magesekken gjorde før. Jeg tror de fleste får en slik utvidelse, egentlig. Men det er ikke snakk om å spise slike mengder som før altså, det er snart 4 år siden min operasjon og jeg kan fremdeles ikke spise store porsjoner, spiser vel omtrent som et vanlig småspist menneske. Kan godt klare 3 pizzastykker men da er jeg totalt stappa altså, som regel stopper jeg på 2. Før spiste jeg glatt over en halv stor Dollypizza alene, og vel så det.
Men man kan småspise hele dagen, man kan drikke mengder av cola som jo ikke tar noe plass i magen, og man kan spise snop hele dagene. Om man tåler det (jeg tåler det, til en viss grad). Og da kan man legge på seg igjen ja. Sjansen for å bli like stor som før etter en GBP er ikke så stor, egentlig, men den er tilstede og noen blir store igjen.
Tror tallene er motsatt av slanking på tradisjonell måte for sykelig overvektige (95 % går opp igjen, mot 5 % av GBP-opererte, eller noe sånt).

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Albertine: Jeg aner ikke noe om dette, derfor spør jeg: Trodde man var litt "vaksinert" mot å legge på seg igjen hvis man tok vektoperasjon, (snevre inn magesekk/forkorte tarmer og sånn. ) eller fungerer det slik at man kan legge på seg igjen fordi man gradvis venner magen til mer og mer mat?

Nei, det er man slett ikke.
På Aker sier de at de opplever at stadig flere går opp alt de har gått ned igjen. Det er som jeg alltid har ment, det hjelper ikke å operere når man samtidig sender folk ut fra sykehuset med nøyaktig de samme reflekser som før. Det er ikke hjernekirurgi dette.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

Nei, det er man slett ikke.
På Aker sier de at de opplever at stadig flere går opp alt de har gått ned igjen. Det er som jeg alltid har ment, det hjelper ikke å operere når man samtidig sender folk ut fra sykehuset med nøyaktig de samme reflekser som før. Det er ikke hjernekirurgi dette.

På endel hjelper det, på andre ikke. Jeg har fått et så ekstremt mye bedre selvbilde og et bedre liv etter at jeg gikk ned i vekt at jeg ikke følelses-overspiser så ofte lenger, nesten aldri. Nå spiser jeg mye fordi jeg elsker mat og liker å kose meg, men den enorme selvskading-spisingen jeg holdt på med pga. mitt lave selvbilde forekommer ikke lenger siden jeg ikke lenger HAR det dårlig med meg selv på den måten. Men vi er jo forskjellige og de fleste trenger selvsagt hjelp både fysisk og psykisk.

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

På endel hjelper det, på andre ikke. Jeg har fått et så ekstremt mye bedre selvbilde og et bedre liv etter at jeg gikk ned i vekt at jeg ikke følelses-overspiser så ofte lenger, nesten aldri. Nå spiser jeg mye fordi jeg elsker mat og liker å kose meg, men den enorme selvskading-spisingen jeg holdt på med pga. mitt lave selvbilde forekommer ikke lenger siden jeg ikke lenger HAR det dårlig med meg selv på den måten. Men vi er jo forskjellige og de fleste trenger selvsagt hjelp både fysisk og psykisk.

Da tenker jeg at du er kjempeheldig. Jeg kom aldri ned dit jeg ville, og jeg jobba vettet av meg for å oppnå resultater. Selvbildet ble bedre forsåvidt, da jeg kunne se meg selv i speilet på vei ut døra for å trene. Jeg gikk ned masse, men hadde ikke i nærheten av samme utbytte som mange andre av denne operasjonen. Men det ligger vel i bunnen her også, mine årsaker til overvekten er kanskje anderledes enn andres. Det finner jeg jo aldri ut av, men når man har kjempet i flere år for å komme ned i en litt mer normal fasong, blir man utrolig demotivert når kroppen motarbeider alle tiltak.

Opprinnelig lagt inn av GydaG, her.

Nei, det er man slett ikke.
På Aker sier de at de opplever at stadig flere går opp alt de har gått ned igjen. Det er som jeg alltid har ment, det hjelper ikke å operere når man samtidig sender folk ut fra sykehuset med nøyaktig de samme reflekser som før. Det er ikke hjernekirurgi dette.

Noen legger ikke på seg igjen. Men noen gjør faktisk det. Og det bør tas på alvor. Operasjon er et verktøy, men det er ikke hele løsningen.

Jeg er ikke operert eller noe sånt, men jeg overspiser ikke mer og har ikke gjort det på mange år. Jeg veier mange titalls kilo mindre enn jeg gjorde. Jeg er ikke nett eller tynn, men jeg er pen sies det. Fra både menn og kvinner. Dessuten er jeg i rimelig god form. Dermed føler jeg at jeg kjenner flere sider av overvektsproblematikken. Jeg fant ut av den psykiske greia og hadde ikke lenger behov for å overspise. Jeg unner absolutt alle og enhver å finne den nøkkelen til at det er greit å ta seg selv på alvor og være glad i seg selv og stelle fint med helsa si uten å ha kun skam som følelse for seg selv. Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Det er ikke mange som veier 150 kilo ene og alene fordi de syns kosten er verdt det.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Ja, det er den verste følelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg hatet kroppen min så intenst at jeg begynte å skjære i huden for å døyve smerten, i tillegg til å bare spise mer og mer for å prøve å døyve det den veien også, noe som selvsagt bare gjorde det verre. Oppegående som jeg er så skjønte jeg jo det, men jeg TRENGTE den trøsten i øyeblikket, jeg måtte ha den. Og den hjalp - i øyeblikket.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Den følelsen handler ikke nødvendigvis om antall kilo. Det som skiller sykelig overvektige fra dem som ikke er det er hvor synlig skammen er. Mange sykelig overvektige opplever å bli beglodd eller å kun være interessant pga sin størrelse. Å bli beglogg og kommentert opplever mange som skiller seg ut med sitt ytre, ikke bare sykelig overvektige. Det er ufattelig at folk tillater seg å kommentere andre negativt på en slik åpenbar måte.

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Den følelsen handler ikke nødvendigvis om antall kilo. Det som skiller sykelig overvektige fra dem som ikke er det er hvor synlig skammen er. Mange sykelig overvektige opplever å bli beglodd eller å kun være interessant pga sin størrelse. Å bli beglogg og kommentert opplever mange som skiller seg ut med sitt ytre, ikke bare sykelig overvektige. Det er ufattelig at folk tillater seg å kommentere andre negativt på en slik åpenbar måte.

Den følelsen er det mange som har, ja. Kilo eller ikke kilo. Men det som er litt annerledes er at den er der nesten uten unntak hos de som er svært overvektige. Ellers i befolkningen kan det være en og annen som har det sånn med seg selv. Mens i gruppen med stor overvekt så er dette normalen. (Med noen få hederlige unntak, heldigvis.)

[GydaG]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Det er ubeskrivelig. Og destruktivt.
Jeg har vært på kanten til å gjøre langt mer enn å bare skade meg selv med mat underveis. Jeg er sjeleglad for at jeg for noen år siden traff på et menneske som klarte å nå inn til den skjøreste nerva i kroppen min, og som viser seg å være ankeret mitt når det stormer inni hodet.
Om jeg noen gang klarer å legge meg om kvelden og se tilbake på en dag uten destruktive tanker og handlinger vet jeg ikke. Men jeg klamrer meg fast til stemmen i hodet som forteller meg at det blir bedre. En vakker dag kan det jo hende jeg oppdager meningen med livet, og at den ikke har noe med det tallet som står på vekta å gjøre.

[Salt]

Ooh, min første røde prikk, og en hevnprikk til og med!

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Salt, her.

Ooh, min første røde prikk, og en hevnprikk til og med!

Jeg hevnprikker bare i grønt, jeg. Smilefjes fikk nettopp en kjempefin en av meg.

[Pebbles]

Veravera, når jeg leser innleggene dine i denne tråden så klarer jeg ikke å fri meg helt fra at du egentlig ikke er sånn superinteresert i å forstå, men kanskje heller har veldig lyst til å fortelle folk at det er skikkelig rart at de ikke fungerer som deg og tar grep med en gang vekten begynner å gå opp?

Correct me if I'm wrong.

Jeg er forresten på mitt aller fineste i str. 42! (har brukt alt fra 36 til 52, så jeg har noe å sammenligne med )

Gud, som jeg begynner å savne den størrelsen når jeg leser denne tråden!

Jeg reagerte på utsagnet om at alle som er i 42 er overvektige. Ikke at noen som er i 42 er det, men at alle i 42 er overvektige. Skal jeg inn i 42 må jeg ha en såpass lav fettprosent at det begynner å bli et problem. For ikke å snakke om at bena mine nok vil se rare ut der nede - tyve centimeter under buksekanten.

Også er jeg lei av at man skal måtte føle seg som et problem etter å ha tatt av seg femti kilo. Fordi jeg fremdeles ikke passer i 42. Eller 38. Jeg er faktisk drittlei av det.

Så drittlei at jeg rødprikket Milfrid bare for å veie opp den grønne hun fikk på forhånd i tilfelle jeg skulle rødprikke henne. Siden vi nå er enige om at den bittelille prikken der er nærmest som et drapsforsøk å regne.

Men altså - tråden handlet om hvorfor man ikke stopper når man passerer størrelse 44 på vei opp og ender i ekstrem overvekt. Det var altså en tråd om ekstrem overvekt - ikke en om fem kilo for mye. Og ekstrem overvekt er det ikke mange som har i størrelse 42 - da skal man jaggu være kortvokst.