Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[allium]

Det er ikke for ingenting at mange har problemer med denne gåten:

En far og hans sønn var utsatt for en ulykke. Når de triller gutten inn på akutten utbryter legen: Herregud - det er jo min sønn!

Hvordan er dette mulig?

[Éowyn]

Jeg har en niese som vurderte å bli enten lege eller sykepleier. Jeg argumenterte som bare det for legeyrket (bla. brukte eks. fra klassevenninner- dog ikke sykepleiere- som nå sliter med å få kjøpe en liten leilighet pga lønnen), men det ser ut til å hun kommer til å søke sykepleiestudiet. (Hun tar noen andre fag nå, så det kan jo være hun ombestemmer seg til SO neste år.)

[Minerva]

Mim: Kanskje ikke likestilling har det samme innholdet i seg for meg som for deg? Min mann behøver ikke å bevise for meg at han også kan jobbe redusert for å være en likestilt mann i mine øyne. Det er hva han føler av ansvar og bidrar med som betyr noe. Og han bidrar med mye etter arbeidsdagen sin.

[Polyanna]

Cille, det du sier om at penger er viktig for trivsel, men ikke har implikasjoner for yrkesvalg, det er en luksus som du kan unne deg fordi mannen tjener ok, sant?

Det ergrer meg at kvinner har et så tilbakelent og "ikke-mitt-ansvar"-forhold til det å gi familien den økonomiske settingen som man ønsker å ha. Det er så, jeg vet ikke, lettvint? Jeg blir også provosert på mennenes vegne, som jo får et større "åk". Jeg vet at mange sier at "mannen jobber så hardt fordi han liker det selv", men jeg tror at ofte er den "driven" menn har til å gjøre det godt på jobben og gjøre karriere kommer delvis fra at det sitter helt inni ryggmargen at forsørgeransvaret primært er deres.

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Cille, det du sier om at penger er viktig for trivsel, men ikke har implikasjoner for yrkesvalg, det er en luksus som du kan unne deg fordi mannen tjener ok, sant?

Det ergrer meg at kvinner har et så tilbakelent og "ikke-mitt-ansvar"-forhold til det å gi familien den økonomiske settingen som man ønsker å ha. Det er så, jeg vet ikke, lettvint? Jeg blir også provosert på mennenes vegne, som jo får et større "åk". Jeg vet at mange sier at "mannen jobber så hardt fordi han liker det selv", men jeg tror at ofte er den "driven" menn har til å gjøre det godt på jobben og gjøre karriere kommer delvis fra at det sitter helt inni ryggmargen at forsørgeransvaret primært er deres.

Jeg føler ikke at jeg selv har et "lettvint" forhold til ansvaret jeg har i livet mitt. Men det som sitter i ryggmargen min er at jeg ikke har store krav til noe som helst av materielle ting. (Derfor ser du meg så godt som aldri i shoppingtråden!) Jeg kunne fint ha klart meg med mindre hus, og strammere økonomi enn vi har nå! Færre klær og sko, null problem. Og allikevel hatt det veldig bra fordi jeg trives med de menneskene jeg har rundt meg og den jobben jeg har. Jeg hadde klart å forsørge meg selv! Nå er vi et team, og nå vi valgt sammen at jeg jobber redusert med en fridag i uka.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Cille, det du sier om at penger er viktig for trivsel, men ikke har implikasjoner for yrkesvalg, det er en luksus som du kan unne deg fordi mannen tjener ok, sant?

Det ergrer meg at kvinner har et så tilbakelent og "ikke-mitt-ansvar"-forhold til det å gi familien den økonomiske settingen som man ønsker å ha. Det er så, jeg vet ikke, lettvint? Jeg blir også provosert på mennenes vegne, som jo får et større "åk". Jeg vet at mange sier at "mannen jobber så hardt fordi han liker det selv", men jeg tror at ofte er den "driven" menn har til å gjøre det godt på jobben og gjøre karriere kommer delvis fra at det sitter helt inni ryggmargen at forsørgeransvaret primært er deres.

Det tror faktisk jeg også. Jeg tror mange menn er tilfredse når de tjener gode penger og grunnen til det er nok dette forsørgeransvaret de sitter med.

[Teofelia]

Amen til Polyanna!

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Amen til Polyanna!

[Polyanna]

Ja, jeg mener jo ikke at det er så svart-hvitt at kvinner bare driver happymuffinsliv og ikke bekymrer seg for penger, mens mannen er et skaffedyr som slaver for å forsørge familien. Men er et sterk kjønnet element i hvordan dette vektes, hvor tungt vi føler "forsørgeransvaret" og jeg tror at denne kjønnetheten ligger i bunn når kvinner velger lavtlønnsyrker, deltid og hjemmeværendetilværelse, mye mer enn at kvinner LIKER dette livet bedre.

[allium]

Der er vi jo tilbake til noe som ble skrevet lenger opp i tråden. At en mann defineres som God Far hvis han kan forsørge familien, mens en kvinne må bruke tid og omsorg for å være en God Mor.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Der er vi jo tilbake til noe som ble skrevet lenger opp i tråden. At en mann defineres som God Far hvis han kan forsørge familien, mens en kvinne må bruke tid og omsorg for å være en God Mor.

Ja.

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Der er vi jo tilbake til noe som ble skrevet lenger opp i tråden. At en mann defineres som God Far hvis han kan forsørge familien, mens en kvinne må bruke tid og omsorg for å være en God Mor.

Da mangler vi bare å overføre dette til lovverket da - så er alle fornøyd? Ut med delt omsorg - inn med omsorgen til mor og maks bidrag til far i alle skilsmissesaker?

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Da mangler vi bare å overføre dette til lovverket da - så er alle fornøyd? Ut med delt omsorg - inn med omsorgen til mor og maks bidrag til far i alle skilsmissesaker?

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ja, jeg mener jo ikke at det er så svart-hvitt at kvinner bare driver happymuffinsliv og ikke bekymrer seg for penger, mens mannen er et skaffedyr som slaver for å forsørge familien. Men er et sterk kjønnet element i hvordan dette vektes, hvor tungt vi føler "forsørgeransvaret" og jeg tror at denne kjønnetheten ligger i bunn når kvinner velger lavtlønnsyrker, deltid og hjemmeværendetilværelse, mye mer enn at kvinner LIKER dette livet bedre.

Mens jeg også tror at veldig mange menn både forventer og ønsker å være forsørgere, og derfor ikke kan tenke seg å være den som jobber deltid selv om de ser at behovet for mer kapasitet på hjemmebanen er der. Så får kvinnene valget mellom å jobbe 100% selv og føle at ting ikke går i hop med barn og familie, eller å redusere egen stilling for å unngå utbrenthet og å gå på akkord med det de opplever som barnas behov. Selvsagt kan de kvinnene forlange at mannen skal jobbe redusert eller bidra mer på ulike måter, men hvis han da ikke gjør det er det ikke nødvendigvis sånn at de fleste tenker at skilsmisse er en god løsning, heller ikke på tidsklemmeproblematikken...

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Mens jeg også tror at veldig mange menn både forventer og ønsker å være forsørgere, og derfor ikke kan tenke seg å være den som jobber deltid selv om de ser at behovet for mer kapasitet på hjemmebanen er der. Så får kvinnene valget mellom å jobbe 100% selv og føle at ting ikke går i hop med barn og familie, eller å redusere egen stilling for å unngå utbrenthet og å gå på akkord med det de opplever som barnas behov. Selvsagt kan de kvinnene forlange at mannen skal jobbe redusert eller bidra mer på ulike måter, men hvis han da ikke gjør det er det ikke nødvendigvis sånn at de fleste tenker at skilsmisse er en god løsning, heller ikke på tidsklemmeproblematikken...

Jeg er ikke sikker på om jeg forstår hva du mener, men prøver å svare:

Det vil vel være forskjellig hvor sterkt kvinner og menn er preget av et sånt mønster. Så i noen forhold kan vel mannen være så sterkt "forsørger" at kvinnen ikke har noe særlig annet valg enn å være "hjemmekoordinator", mens andre ganger ønsker kvinnen så sterkt å være primært hjemme og bake muffins at mannen ikke har noe annet valg enn å jobbe rompa av seg.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg er ikke sikker på om jeg forstår hva du mener, men prøver å svare:

Det vil vel være forskjellig hvor sterkt kvinner og menn er preget av et sånt mønster. Så i noen forhold kan vel mannen være så sterkt "forsørger" at kvinnen ikke har noe særlig annet valg enn å være "hjemmekoordinator", mens andre ganger ønsker kvinnen så sterkt å være primært hjemme og bake muffins at mannen ikke har noe annet valg enn å jobbe rompa av seg.

Jeg tror vi er enige. Og særlig er jeg enig i tillegget ditt om at dette ofte er ubevisste føringer. Det jeg prøvde å få frem var vel at kvinner som velger deltid ikke gjør det alene, og at det ikke alltid er så lett å forandre på de betingelsene man velger under.

[Minerva]

Kanskje er det sånn, det ligger dypt i oss. Jeg valgt forøvrig yrket mitt lenge før jeg valgte mann, og mannen min tjente 0 kr når jeg ble forelsket, så jeg ble ikke sammen med han for pengenes skyld. Hadde han tjent mindre hadde vi hatt et annet liv men det hadde jo fortsatt vært oss og vi hadde nok innrettet hverdagen annerledes. Jeg ville følt et like stort ansvar for å førsørge barna mine da som nå. Vi føler begge to at vi er et team og innretter oss som best sammen. Så nei - jeg kjenner meg ikke igjen i

Sitat:

et så tilbakelent og "ikke-mitt-ansvar"-forhold til det å gi familien den økonomiske settingen som man ønsker å ha.

[Polyanna]

Og: Jeg tror det er sjelden at man er veldig bevisst på disse driverne, så man velger nok ofte uten at disse tingene er uttalt.

[Skremmern]

Jeg blir som sagt kvalm av hele tråden, men ettersom jeg har "stått frem" som deltidsansatt, føler jeg fremdeles behovet for å forsvare meg. Jeg er utrolig overrasket over hvor enkelt dere fremstiller alt. Alt måles i kroner og ører, og enten så er man likestillingsfiendtlig og kjerring på hjemmebane med en overarbeidet stakkarslig mann, en del av DetStoreProblemet, eller så jobber man fulltid, og er svært opptatt av å male bilde av en mann som gjør mye mer husarbeid og er sååå mye flinkere med ungene enn en selv. Jeg føler at hele debatten skriker etter å bli mer nyansert, men at alle ender opp med å diskutere ytterpunktene og sette alt på spissen.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg blir som sagt kvalm av hele tråden, men ettersom jeg har "stått frem" som deltidsansatt, føler jeg fremdeles behovet for å forsvare meg. Jeg er utrolig overrasket over hvor enkelt dere fremstiller alt. Alt måles i kroner og ører, og enten så er man likestillingsfiendtlig og kjerring på hjemmebane med en overarbeidet stakkarslig mann, en del av DetStoreProblemet, eller så jobber man fulltid, og er svært opptatt av å male bilde av en mann som gjør mye mer husarbeid og er sååå mye flinkere med ungene enn en selv. Jeg føler at hele debatten skriker etter å bli mer nyansert, men at alle ender opp med å diskutere ytterpunktene og sette alt på spissen.

Jeg synes vel kanskje du satte det aller mest på spissen her.

Det går ikke på enkeltpersoner, det går på trender som gir uheldige bivirkninger. That's the point.